Slutte med hest eller fortsette som før?

[T.B.]

Livet kan gå opp og ned - det vet vi vel alle.....
Har vært heste interessert hele mitt liv, begynte som stalljente i 1970, familien kjøpte egen hest i 1983, og så hadde vi avl og bruk av nl-hest i mange år, samt at jeg drev med terapiridning. Så ble det sykdom og død i familien på tidlig 80-tall, med far, mor og min mann som gikk bort, samt at jeg selv ble funksjonshemmet - og jeg vurderte hestehold som umulig i 2003. Men to år senere fikk jeg mulighet til å få min gamle hest tilbake, og da sa jeg ja.
Selv om trygde"lønn" egentlig ikke er tilpasset hestehold, har vi tilpasset livet til å holde en gammel hest, som er en solstråle og til kosebruk. Men den dagen hun takker for seg, vet jeg ikke om vi skaffer ny hest, da det vil kreve mye arbeide - fra andre enn meg - så det er et stort spørsmål. Det er mange som vil selge meg hest, for å si det sånn.
Det er sikkert fler enn meg som må vurdere å ta en hestepause - men ikke alle som gjør som meg: Å begynne igjen..... Det må være opp til hver enkelt.

[Dunjar]

Jeg veier frem og tilbake, og valgte denne gangen å gå for å leie ut stallplass og se åssen det fungerer nå.
La ut annonse i går, og allerede kommer det noen å ser på plass i morgen :) En person jeg kjenner til fra før og vet er ordentlig av seg.

Hesten min er bedre i dag, og etter de siste dagenes trøbbel, så blir en jo enda mer glad i dem, knyttet vil jeg si.
Har jo fortsatt frem og tilbake tanker, men samboeren min sa faktisk til meg at jeg bør tenke meg VELDIG godt om. Han sier han ser jeg slapper mye mer av nå etter en stressende dag når jeg kan gå ut til hestene, enn når jeg hadde hestefri i 2 mnd. (mellom salg av døl og kjøp av tinker). Så jeg tenker litt at når gubben sier dette og støtter opp, så må det være no i det også.

Jeg vet tankene kommer til å hjemsøke meg mange ganger til, men det er vel slik jeg er. Jeg er en omsorgsperson, og så lite søvn det er blitt de siste to nettene og engstelse for hesten, samt det å prøve å avstandsere seg dersom det skulle gått galt ( sånn jeg er, må liksom "forberede " meg på det verste) gjør så en tenker over om alt er verdt det. Men jeg kjenner nå, at jeg ser frem til snøen og turer i skogen. Kanskje til og med sammen med en annen rytter! Det er jo noe å se frem til om det blir sånn :)

[Silje&Tenjar]

Jeg er helt sikker i min avgjørelse. Når Tennis ikke er mer, da skal jeg ha en pause og være forrytter. Men hab skal ikke vekk før det blir "med bena i været".
kommer til å ri på Samme stall, men jeg ønsker å kunne være litt friere, iallefall prøve det etter 12 år, samt kutte den utgiften i måneden.

[Dunjar]

ja det er ikke lett å gjøre slike avgjørelser..

I dag når hesten er bedre er jeg veldig frem og tilbake igjen. SÅ glad for at hu er bedre, og at vi snart kan ri igjen, en annen del av meg kommer til å bli ekstremt engstelig og hønemor for
at noe slik skejr igjen..noe det kan gjøre da hester som først har hatt forstoppelse , har lett for å få det igjen.

Hadde vært utrolig godt å slippe alle bekymringer, og heller gjøre som man vil uten å være bundet.
I dag så jeg også hvor fort tin kan bli farlig, da jeg fkk den andre hesten min over meg da han falt. Det er slike ting en ikke tenker på , men når det skjer får man opp øynene for hvor farlig denne hobbyen kan være.
Jeg fikk også streng beskejd, av min nokså forståelsesfulle samboer, at om jeg blir gravid noen gang, får jeg ikke lov til å være i stallen alene eller gjøre ting med hestene som igjen jeg kan skade meg ved.
Så med den setningen hans så betyr nok det at jeg da må kvitte meg/sette bort hestene, for han har ingen interesse av å være med meg til hestene flere ganger daglig.

Nei ikke lett dette..

[Asa Garsy]

Merker det at etter vi fikk Andrè så blir prioriteringene helt andeledes, familien skal ikke gå på bekostning av hesten, har ikke hesten hjemme å er stramt økonomisk, men jeg mistet Garsy i år, orker ikke miste ulla for finner aldri i gjen en slik hest, så valget har falt på at jeg beholder henne, etter hvert kan jeg sette ut på for noen ganger i uken når hun blir eldre å det kan hjelpe meg mye. Men fra å gå fra to til en hest var vondt men samtidig godt å ha en å ta seg av selv om jeg savner Garsy hver dag. Gubben er med å hjelper meg i stallen å støtter samtidig når ting går trått. Men det å stifte familie å få en ny sjef er en helomvennig å tar tid, jeg har kun sv mor som kan avlaste oss å derfor er det godt at gubben tar seg av mini å er med i stallen når vi ikke skal plage sv mor.

[AnnaVB]

Jeg har vurdert å selge hesten min mange ganger, men aldri helt seriøst.
Har fått to barn de siste årene og han har stått mye, spesielt her jeg bor nå hvor det er dårlige bussforbindelser.
(Jeg har ikke lappen, så samboer kjører meg.)
Så lenge hesten får bevege seg, har mat og vann og kompiser den trives med kommer jeg ikke til å selge. (Står på utegang i velfungerende flokk.)
En gang hestejente, alltid hestejente, og økonomien og tiden blir aldri bedre, så det er bare å gjøre plass først som sist.
Så får hesten heller tåle å stå i kortere og lengre perioder..

[ChristineU]

Ser du har fått mange gode råd og en mulig løsning
Har selv tenkt tanken mange ganger. Har hatt egen hest de siste ni åra. Ble gravid med tvillinger for to år sia. Satte hesten bort til ei venninne fra før fødsel til de var 3 måneder. Tok han tilbake - har han dog på utegang nå. Det er ikke alltid jeg har tid, eller like god tid, men da avtaler jeg med andre. Han tåler å stå. Da unga var 10måneder endte vi med å kjøpe en hest nr 2, på 9måneder. Det koster å ha hest og barn, men jeg kunne ikke vært uten. Det er terapi og er et godt påskudd for å komme seg ut de dagene man gjerne har det tungt og er sliten. Jeg kan ikke være uten hest i livet mitt, og heldigvis så ser samboer hvor mye det betyr for meg

[Dunjar]

Jeg føler meg veldig som en "sprettball" omdagen... I ene øyeblikket vil jeg ha helt hestefri, og i neste vil jeg holde på med hest..
Nå fikk jeg rideforbud av legen i minst 14 dager pga ribbensbrist etter at fjordingen falt over meg.. og bare den hendelsen fikk også ting i perspektiv.. tenker liksom litt over det samboeren mn sa, selv om han støtter meg og hestene veldig, så jeg på han at han ble veldig engstelig...
Og jeg må jo si, at selv om jeg ikke ble redd av hendelsen som skjedde, så blir jeg jo mer usikker på om det er dette jeg vil holde på med i mange år fremover.
Jeg har hatt hest for kos,hygge, trivelige turer og terapi.. nå som hestene må stå da jeg ikke får lov til å gjøre så mye annet enn å leie de på tur, blir det hele enda mer....frustrerende..

Jeg sitter nå å gynger frem og tilbake om hva jeg skal gjøre...jeg selger neppe hoppa med det første, det blir helfor til noen seriøse og helst innen en avstand jeg kan besøke henne..men når jeg tenker den tanken, gjør det vondt langt inn i ryggmargen..
Jeg kunne jo evt bare satt henne bort frem til sommeren da.. da er ting lettere, og vi har fått gjort unna brylluppet som kommer til å ta en del tid og planlegging fremover, ved siden av oppussing. Så det sier seg selv da at hobbyen blir stuet litt bort. Hestene går jo på utegang og trives med det, men er noe med det å bruke dem også..og ikke ha de bare til pynt..

Forryttere er håpløst her over, da mine hester ikke er sprang hester...

Nei, dette er virkelig valgets kval...

[Nina007]

Det er ikke noe annet som plager deg?? Føler liksom at det står noe mer mellom linjene enn hva som er skrevet.

[Dunjar]

hmm ikke som jeg selv er bevisst over.. annet enn det økonomiske, og det er jo noe man vet om når man skaffer seg hest.
Samt at det blir litt mer enn trangt når en skal spare til brylluppet også.

Jeg er vel en slik person som helst skulle ønske døgnet hadde mer enn 24t og hadde bere tid til alt..