PDA

Se full versjon : Forfattertråden



Sider : [1] 2

IngvildK
12-12-2006, 20:47
Om du har noen fortellinger, stiler, dikt eller lignende som du synes er bra og vil at folk skal lese (og gjerne komme med kommentarer til) legg de ut her :-D
Håper på mye bra lesning ;-)

Maja
12-12-2006, 20:49
Skal poste senere. Du også da Ingvild (6-er barnet ) :lol:

IngvildK
12-12-2006, 21:02
Skal poste senere. Du også da Ingvild (6-er barnet ) :lol:

Haha :razz: Jeg holder på å skrive norsktentamen min inn på dataen nå jeg :) Har en god del dikt i baklommen også ;-)

Victoria
12-12-2006, 21:06
Ikke jeg som har skrevet dette diktet, men syns det er så fint :-D

Don't cry for the horses
That life has set free
A million white horses
Forever to be

Don't cry for the horses
Now in God's hands
As they dance and they prance
To a heavenly band

They were ours as a gift
But never to keep
As they close their eyes
Forever to sleep

Their spirits unbound
On silver wings they fly
A million white horses
Against the blue sky

Look up into heaven
You'll see them above
The horses we lost
The horses we loved

Manes and tails flowing
They Gallop through time
They were never yours
They were never mine

Don't cry for the horses
They will be back someday
When our time has come
They will show us the way

On silver wings they will lift us
To the warmth of the sun
When our life is over
And eternity has begun

We will jump the sun
And dance over the moon
A Ballet of horses and riders
on the winds
to a heavenly tune

Do you hear that soft nicker
Close to your ear?
Don't cry for the horses
Love the ones that are here

Don't cry for the horses
Lift up your sad eyes
Can't you see them
As they fly by?

A million white horses
Free from hunger and pain
Their spirits set free
Until we ride again

IngvildK
12-12-2006, 21:10
Det diktet var NYDELIG. Tårer i øynene nå, jeg. :)

IngvildK
12-12-2006, 21:19
Norsktentamen 06:


Morgenstund har gull i munn
Ingvild Krey


Dagen min begynte som en helt vanlig mandag morgen. Regntunge skyer utenfor soveromsvinduet varslet oktobers ankomst, og jeg følte at all verdens bekymringer lå på mine skuldre.

Som vanlig våknet jeg en ti minutters tid før vekkerklokka ringte og spydde ut 7-nyhetsreporterens nøytrale stemme, som fortalte om mer eller mindre spennende saker. Lyden av barnegråt nådde ørene mine der jeg lå i senga mi, sammen med munter sang fra kjøkkenet.

Med ett ble døren til soverommet mitt slått opp. Inn stormet min femten år gamle storesøster, Matilda, med det ene øyet ferdig sminket og det andre med nesten usynlige vipper – slik er vi ganske like, Matilda og jeg. Vi har begge fått mammas bølgete hår med farge litt gulere enn fløte, og dessverre helt hvite øyenvipper og øyenbryn. Vi er høye og tynne, men jeg er klossete og har helt feil størrelse på føtter, armer, bein og pupper i forhold til resten. Matilda derimot, presterer å se ut som et yndig englebarn til tross for all den sminken hun bruker, og utfører hver eneste ting hun prøver på med en eleganse bare Mona Grudt kan stille opp med.

Det var nettopp derfor jeg ble en anelse overrasket da Matilda begynte å ransake skuffene i kommoden min, vill i blikket og med et ansikt så surt som om hun skulle ha spist et helt sitrontre.
Med ett var jeg lys våken. – Hva er det du holder på med? bjeffet jeg og kastet meg opp av senga. Matilda virvlet rundt og nærmest freste til meg.
- Hvor har du gjort av den?
Jeg kikket uforstående på henne. – Hvor har jeg gjort av hva? sa jeg med en stemme så tynn at da-et nesten gikk over til et pip.
- Den røde toppen min vel, dustehue, sa Matilda og begynte å romstere i kommoden min igjen.
- Å nei du, mumlet jeg og smelte igjen den åpne skuffen så min søsters løsnegler nesten ble sittende fast.
- Jeg har for søren ikke tatt toppen din, fortsatte jeg med høyere og kraftigere stemme. – Om du virkelig er så glemsk at du ikke husker at den i går fremdeles lå på badgulvet etter daten din på fredag, skremmer du meg!
Matilda stoppet opp og så på meg med de store, blå øynene. Så tverrvendte hun, trampet ut av rommet mitt og satte kursen for badet.
- Hei! ropte jeg etter henne. – Jeg skal bruke ba-
Resten av ordet ble kuttet av da baddøren slamret så hardt i at bildene i gangen ristet.
Jeg sukket dypt, byttet ut pysjen med ei dongeribukse og en høyhalset, hvit genser jeg fant i skapet, før jeg tuslet slukøret i retning kjøkkenet.

Lyden av ”We are family” sunget så falskt at det hørtes ut som et kor katter i den verste kattepine, ble sterkere etter hvert som jeg nærmet meg kjøkkendøra. Da jeg åpnet den slo alle lydene mot meg som et tog i høy fart.

Min halvgale mor svinset rundt mens hun ordnet med ditt og fikset med datt, og det gikk fort opp for meg at det var hun som var skyldig i det forferdelige bråket hun ville kalt sang. Barnegråten hadde opphørt og var nå erstattet av munter latter fra min ett år gamle lillebror Sam. I tillegg til dette ble nyhetene lest opp på vår lille kjøkken-TV, musikk strømmet ut fra en CD-spiller, og kaffekjelen suste på komfyren.
- God morgen, sa jeg, men måtte gjenta det to ganger før noen reagerte. Mamma plantet et smellkyss på panna mi, sa god morgen og kalte meg sukkerklumpen, pappa gryntet bak avisen og bladde om til neste side, og Sam klasket skjeen i grøten og ropte ”Ine, Ine, Ine”.
- Ja, Stine, sa mamma blidt og nynnet videre, denne gangen på noe som liknet mistenkelig på fragglene.
Mandag morra blues passer nå bedre, tenkte jeg og satte meg ved kjøkkenbordet. Jeg klasket noe ost på en skive og tygget iherdig på den, før jeg bestemte meg for å gjøre et nytt forsøk på å få badet i min besittelse.

I gangen møtte jeg på Matilda, denne gangen med begge øynene sotete av maskara, øyenskygge og kajal. På overkroppen hadde hun på seg en lys blå bluse. Min lyseblå bluse.
- Hvorfor har du på deg mine klær? spurte jeg og stilte meg bredbeint opp i gangen foran henne.
Matilda stanset og gjorde et kast med hodet så det lange håret danset, for så å flomme nedover ryggen hennes. Hun liknet en illsint løvinne: nydelig, men i stand til å drepe.
- Når du tar min topp, tar jeg din genser, sa hun arrogant og spankulerte forbi meg og inn på kjøkkenet.
- Jeg sa jo..., ropte jeg etter henne, men min søster bare løftet hånden som om hun viftet vekk en flue og lukket kjøkkendøren etter seg.
Jeg stønnet. Det var umulig å diskutere noe med Matilda når hun var i det humøret – en av de få tingene hun har etter pappa. Jeg bestemte meg for å gi opp diskusjonen og gikk inn på badet. Klokka tikket, og jeg hadde fremdeles ikke fått stelt meg.

Da jeg ett kvarter senere kom inn på kjøkkenet for å hente ranselen min, var klokka blitt ti på åtte. Matilda hadde allerede dratt på skolen, og pappa passerte meg i døren med stresskofferten under armen og nøklene i hånda. Han kysset meg på hodet og sa at jeg måtte ha en fin dag.
- Takk det samme, sa jeg og smilte, før pappa forsvant ut av huset.

Mamma holdt på å gjøre Sam klar for barnehagen. Han satt glisende på fanget hennes og viftet med de lubne armene, mens mamma lo og kilte ham på den lille nesetippen.
Jeg hev sekken på skulderen og grep et eple. Morgenstund har gull i munn, tenkte jeg med meg selv.
Plutselig fikk jeg en voldsom trang til å gi mamma en klem. Jeg spurtet bort til henne og Sam og klemte henne hardt.
- Jeg er glad i deg, sa jeg, og mamma fniste.
- Det var da voldsomt, lo hun, men besvarte klemmen.
- Jeg er glad i deg og, Stine, sa hun, og strøk meg over håret mens Sam satt pludrende mellom oss.
Jeg slapp det faste taket om moren min og gikk mot døren.
- Hadet, mamma, sa jeg og tok på meg skoene for å gå til skolen.

Vel ute i den skarpe lufta kikket jeg opp på himmelen, og så regnskyene trekke seg tilbake. Jeg smilte og tok en bit av det friske eplet. Mandag morgen var kanskje ikke så verst likevel.

Felix VII
12-12-2006, 21:19
Huset ved skogen

Huset var gammelt. Vinduene var små og mørke, som øyne. De stirret uvenelig på meg. Hagen var gjengrodd. Fort åpnet jeg hageporten og fulgte stie opp til huset, som var glatt etter alt regnværet. Store regndråper falt fremdelesfra trærne. Kanskje jeg burde snu? tenkte jeg nervøst.. Nei, var jeg kommet så langt så.. Jeg nådde fram til døra og banket på. Først forsiktig, så hardere. Døra gled sakte opp og jeg steg inn i en mørk verden.
Gangen var smal med røde og grønne vegger og masse bilder. Bildene var fulle av støv, og man kunne ikke se hva det var bilde av. Jeg dro hånden blie full av støv. Mannen på bildet hadde et utrolig skremmende blikk, som får en til å bare kikke en gang.
Jeg vandret bortover gangen i langsomt tempo. Ei mus pilte ovr gangen i stor fart. Takk og lov for at jeg ikke er redd for mus! Foran meg var det en trapp, og jeg nølte med å gå opp.Kanskje var ikke dette en bra idèlikevel? Det raste tusen tanker igjennom hodet mitt idet jeg steg opp på det første trinnet. Og andre, tredje, fjerde,femte, KNIRK! Selfølgelig, det er jo alltid et trinn i trappa som knirker.
Trappa virket uendelig lang og da jeg kom opp i andre etasje sto jeg overfor et speil. Speilet var utrolig stort, iallefall ikke et IKEA-speil. Idet jeg skulle til å snu meg, skimtet jeg noe nede i gangen. Jeg snudde meg og kunne til min store forskrekkelse se at det var mannen på bildet. Jeg blie livredd, og lette irundt meg etter en rømlingsvei. Men en rømlingsvei er vel ikke av det største tallet når man er i 2. etasje av et hus! Mannen var nå på god vei opp trappa. Da så jeg det, en veranda på min venstre side.
Jeg skjøv opp døra og gikk ut i den kalde nattelufta. Det var ikke så langt ned, kanskje to og en halv, tre meter? Jeg snudde meg og kunne se at han nermet seg toppen av trappa. Det var nå eller alrdi. Jegg tok sats og landet på gresset under verandaen. Jeg kjente en stor smarte i den venstre foten. Mannen hadde kommet ut på verandaen og ropte etter meg. Jeg beit i meg smarten og la på spring inn i skogen.
Det vat mørkt og kaldt, og den tynne genseren hjalp lite mot gårsdagens regn. Da hørte jeg hissige skritt bak meg. Jeg kikket over skulderen og kunne se at han lå 50 meter bak meg, med en spade i hånden! Jeg skulle ikke dø.. Ikke i kveld.
Etter ca 10 minutter med inntens løping kunne jeg ikke høre skritt lenger. Jeg fortsatte i ca to minutter til, og sank sammen bak en nusk. Smerten i foten var pinefuldt. Et hyl skar gjennom stillheten. Så ble alt mørkt.
Da jeg åpnet øynene kunne jeg se mamma og to andre stå åver meg. Så kom alt om at politiet hadde funnet meg og arrestert mannen. Han hadde vært beruset og iukke helt klar i hodet. Han hadde fått umiddelbar plass på psykiatrisk avdeling der han kommer til å bli en stund.
Nå har jeg kommet hjem med forstuet fot. Med den skremmende tanken på å ha døden 50 meter bak meg, er jeg glad jeg lever idag.



Jadaaa!! Den fikk jeg 5`er på.. er utrolig fornøyd fordi det var min føste tentamen :-D

IngvildK
12-12-2006, 21:23
Veldig bra historie, Ida :-D Savner riktignok en mer detaljert innledning - hvorfor var jeg-personen ved huset i skogen, f.eks. Litt skrivefeil, men det var en velfortjent karakter du fikk, og du har all grunn til å være fornøyd :-D

Felix VII
12-12-2006, 21:24
Ja, det er jo ikke så veldig bra, og syns detvar litt vanskelig med detaljene.. og slitten blie å dårlig pga dårlig tid.. :???:

Maja
12-12-2006, 21:25
Tentamen 06
Savn

Alle må vi vokse opp en gang. Alle må vi ta steget fra barn til ungdom. Jeg savner og være barn, savner det enkle livet.

Da jeg var liten var alt så enkelt. Jeg trengte ikke ta ansvar, det gjorde foreldrene mine. Jeg levde i en boble av lykke og hadde ikke en beskymring i verden.

Jeg kjedet meg sjelden da jeg var liten. Der var alltid noe og finne på. til og med hvis jeg var helt alene, uten en eneste leke, hadde jeg det gøy. Nå er det mye vanskligere. Ikke kan jeg leke med bamsene mine, det er jeg for stor til. Ikke klarer jeg å finne på noe å gjøre når jeg er helt alene heller.

Nei, livet som ungdom er ikke lett. Jeg må ta vansklige valg. Det slapp jeg da jeg var litenn, da ble de tatt for meg. Klart, jeg måtte ta noen valg da også, og noen virket ganske vansklige der og da, men når jeg ser tilbake på det, var det kun små valg. Mens nå må jeg ta valg som vil forandre hele livet mitt. Jeg må for eksempel velge hvilken vidregående skole jeg skal gå på.

før hadde jeg all verdens tid til å gjøre alt og ingenting. Nå derimot virker det som om døgnet er 5 timer for kort. Jeg skal ha tid til skolen, lekser, venner, familie, hest, data og i tilegg må jeg sørge for å få nok søvn. Jeg må hele tiden prioritere hva som er viktigst. skal jeg starte sprangstevne eller dra i familieselskap? Da jeg var liten, hadde jeg ikke så mye som skulle gjøres.

Jeg hadde heller ingen beskymringer da jeg var liten. Livet var lekende lett. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke beskymret meg så mye da jeg var liten, det finnes jo alltid noe å beskymre seg over. Kanskje jeg ikke forsto, kanskje jeg ikke ville forstå. Uansett tror jeg det bare var bra å være så beskymringsløs, skulle ønske jeg var det ennå.

Jeg savner virkelig det å være barn, men jeg må voske opp, enten jeg vil eller ei.

Legger snart inn tentamen 05

Felix VII
12-12-2006, 21:27
Og innledningen var forresten bestemt fra før av, så den kunne jeg ikke gjøre noe med ;-)

JiviDream
12-12-2006, 21:29
Ingvild! STEIKE så bra du skriver! Var helt inne i historien jeg, og ble nesten sur når den slutta! Superbra!

Maja
12-12-2006, 21:32
Veldig bra skrevet Ingvild! fortjente en 6'er :-D

Maja
12-12-2006, 21:33
Veldig bra skrevet Ingvild! fortjente en 6'er :-D
Jeg finner ikke tentamen fra 05 :eek: Iik!

IngvildK
12-12-2006, 21:39
Tusen takk :-D

Maja: Kjempebra! Fikk du virkelig 5- på denne ? Skulle vært høyere karakter, mener nå jeg ;-) Jeg vil også være liten igjen :)

Snart kommer vårtentamen 06 ut her :)

IngvildK
12-12-2006, 22:03
Herrejeremini, Maja! Dritbra! :-D Var helt med, jeg :)
Kjempeflotte skildringer og nydelig formulert. Vakkert ;-)

IngvildK
12-12-2006, 22:05
Vårtentamen 06

Hva venner betyr
Ingvild Krey


Tunge regndråper falt mot ruten idet bilden svingte ut på veien. På radioen spydde programlederen ut dårlige vitser, og føreren av bilen, Bente Karoliussen, tråkket gassen i bånn og kikket nervøst på klokken.
Ved siden av henne satt tolv år gamle Mari og betraktet moren sin. Bente var like mørk som Mari var lys, lav og rund i kontrast til datterens høye, slanke kropp, og dobbelt så vimsete og utadvendt som jenta.
Selv om Mari aldri hadde kommet for sent på den gamle skolen, hadde hun akkurat denne dagen greid å sove seg gjennom vekkerklokkens bråk. Selvsagt den dagen hun skulle begynne på skolen i en ny by.

Bente stoppet bilen like utenfor skoleporten og smilte til Mari.
- Lykke til i dag da, sa hun og kysset datteren på pannen.
- Nå må jeg se til å komme meg på jobb, ellers kverker sjefen meg!
Hun lo en trillende latter før hun skysset Mari ut av bilen og kjørte nedover veien. Mari løftet en hånd for å vinke, men da var moren allerede borte.

- Kom inn, sa en kraftig stemme da Mari ikke lenge etter banket på døren til klasserommet til 7B. Hun åpnet døren og trådte inn i rommet på skjelvende bein. Tjuetre hoder, inkludert lærerens, vendte seg mot henne.
- Jeg, jeg forsov meg, stammet hun.
Læreren smilte. – Det er OK. Det er en pult til deg her framme.
Han pekte på en liten, grå pult helt inntil kateteret. Ikke rart den var ledig.
Men Mari sa ingenting, hun bare satte seg ned på stolen uten å protestere, og tok imot bøkene læreren gav henne.

Første skoledag var et mareritt for Mari. Ingen av elevene snakket med henne, hun fikk kjeft av to lærere, og endte opp med å spise lunsjen sin alene i musikkrommet mens hun så smått forsøkte å spille på en gammel kassegitar. Slik foreløp hele uken.

Da Mari kom inn i musikkrommet mandagen etter, pakket hun ut brødskivene sine og fant fram gitaren. Siden hun hadde spilt kornett helt til hun var ti, kunne hun lese noter, og helt tilfeldig lå det et ark med noter til en ukjent sang på gulvet ved siden av henne. Mari tok opp arket og begynte å spille.

Hun hadde spilt ferdig hele sangen da hun hørte noen klappe bak seg. Hun virvlet rundt på stolen og slapp nesten gitaren i forferdelse.
En liten, spinkel gutt med svarte tuster til hår satt inntil veggen ved siden av musikkrommets piano. Han hadde en liten bok i hendene, og Mari registrerte navnet ”Moby Dick” på forsiden.
- Hei, sa han lett, som om de skulle ha møttes i kantinekøen, og ikke ved at han spionerte på henne.
- Jeg heter Mads. Er ikke du Mari, hun nye i 7B?
- Jo, sa Mari og skulte på gutten som het Mads.
- Hvordan vet du det?
- Min egen lille hemmelighet, flirte Mads. – Men hvorfor sitter du her, alene?
Mari la gitaren på et bord. – Fordi ingen vil være sammen med meg, sa hun stille.
- Å. Mads reiste seg fra gulvet og kom bort til Mari.
- Men nå trenger du ikke å være alene lenger. Jeg er jo her.
Mari smilte. Det var noe med denne gutten hun likte veldig godt – om det var det bustete håret hans, den usjenerte måten han snakket på, eller hvordan han barnslig tilbød seg å være venner med henne, visste hun ikke, men hun hadde sansen for ham.

Mari og Mads begynte å være sammen på skolen, og etter hvert i fritiden også. Det viste seg at de bodde i samme gate, og de dagene været tillot det, syklet de sammen til skolen.

En dag før skolen satt Mari oppe på rommet sitt og ventet på Mads. Hun grep et speil og møtte sine egne øyne. Hun var ikke lenger en venneløs jente. Hun hadde jo Mads, og hun hadde pratet litt med noen av jentene i klassen.
Mari la ned speilet da hun så Mads trille sykkelen opp innkjørselen. De vinket til hverandre, før Mari grep skolesekken og løp ned trappene for å møte bestevennen sin.

IngvildK
12-12-2006, 22:05
..og diktet jeg skrev da Motora døde:

Det skjedde så fort
Å heilt uten varsel
Du blei revve bort
Å så va det gjort

Æ hadde jo drømt
Og hadde mine håp
Nu e di gjømt
Men di blir aldri glømt

Æ va så utruli gla i dæ
Du betydde så mykje
Æ trur du va gla i mæ
I det minste håpa æ

Maja
12-12-2006, 22:07
Herrejeremini, Maja! Dritbra! :-D Var helt med, jeg :)
Kjempeflotte skildringer og nydelig formulert. Vakkert ;-)
Tusen takk :-D Fikk 5+ på den (Hadde fått 6 med en annen overskrift, surt) Forandret overskriften nå jeg. Den het opprinelig "i tommys tanker" Skjønner godt at jeg fikk trekk for den elendige overskriften :lol: Tanken var at "jeg personen" var tommy da :lol:

I morgen legger jeg kanskje inn den første stilen jeg skrev også. Litt i samme sjanger. Fått "sårt men vakker" elller noe lingnedne som komentar på alle 3 tekstene:P

IngvildK
12-12-2006, 22:09
Herrejeremini, Maja! Dritbra! :-D Var helt med, jeg :)
Kjempeflotte skildringer og nydelig formulert. Vakkert ;-)
Tusen takk :-D Fikk 5+ på den (Hadde fått 6 med en annen overskrift, surt) Forandret overskriften nå jeg. Den het opprinelig "i tommys tanker" Skjønner godt at jeg fikk trekk for den elendige overskriften :lol: Tanken var at "jeg personen" var tommy da :lol:

I morgen legger jeg kanskje inn den første stilen jeg skrev også. Litt i samme sjanger. Fått "sårt men vakker" elller noe lingnedne som komentar på alle 3 tekstene:P

Hehe, den var verdt en 6'er iallfall :-D

Hanna
12-12-2006, 22:19
maja: ååh som jeg kjenner meg igjen... :roll:
ingvild: wow :shock: dødsbra skildring, fortjent karakter!!
ida: *kikke seg nervøst rundt*

edit: kremt.. så ikke at det var en side til (side 2) XD jaja dette var til den første siden hehe :lol:

ellbell
12-12-2006, 22:41
Mye bra skriving her altså :lol: *nyyte*.
Her er begynnelsen på dragehistorien min - for dere som kommer til å se Eragon eller har lest bøkene/boka - JEG fant på dette her først altså :evil: Ble forferdet da jeg så traileren til filmen, for her er det mange små detaljer som jeg også har med i min historie og jeg hadde aldri hørt om filmen eller boka før denne traileren tok meg på senga...sukk...
Litt oppgitt :cry:


Himmelen tronet skyfri og endeløs over en dusgrå horisontlinje av raggete fjelltopper. De varme solstrålene spilte vakkert i det fargerike løvverket på dvergbjørkene spm spredte seg mellom fjellsidene og bidro til en harmonisk stillferdig stemning.
Xavier løftet blikket mot himmelen idet han svingte av det lille sauetråkket og satte kursen mot en ørliten bakketopp dekket av blåbærlyng og reinlav. Føttene han fant erfarent fotfeste på det kronglete underlaget. Øynene hans var mørke av bekymring; høsten satte nå et tydelig preg på naturen - de begynte å få dårlig tid...
***
Zoe prøvde å følge Xaviers raske, lyløse gange over steinene og kvistene som lå skjult under mosen, men feilet. Hun snublet stadig og mistet Xavier av synet, bare den sorte ullkappen hans avsløte at han var rett forran henne mellom de krokbøyde greinene på fjellbjørkeskogen de snodde seg gjennom.
-Snart framme nå. Hørte hun Xavier si idet han dukket under en lav grein.
-Bare over toppen der, adderte Raphael bak henne. Orion dannet stillferdig opp baktroppen. Zoe skulle ønske hun gikk bak der med ham. Broren hadde alltid vært den sterke, tause, solide. Klippen å lene seg på når ting ble vanskelig og stormene ulte. Stødig som et fjell, og like stille. Han hadde vel ikke sagt så mye likevel. Xavier og Raphael hadde den innvirkningen på folk.
-Her. Xavier stoppet. Han sto på toppen av fjellsiden de hadde klatret en god halvtime nå. Trærne hadde viket for mose, lyng og bergknauser og landskapet ble åpent. Xavier sto på toppen av en kampestein og speidet utover den enorme engen de sto på utkanten av. Han snudde seg og smilte oppmuntrende til henne. Hun sukket lyløst.
-Raph. Xavier nikket kameraten mot seg før han fortsatte litt nedover ut på engen som utfoldet seg forran dem.
-Vent her. Raphael fulgte Xavier. Zoe fulgte dem med øynene. For bare to uker siden hadde hun aldri trodd at hun skulle stå her; i en øde dal langt oppe på fjellet for å tre inn i en rolle hun aldri hadde trodd eksisterte. Eventyr og sagn var denne opplevelsen god for.
For to uker siden hadde hun vært ferdig med videregående og påfølgende sommerskole i en mer eller mindre ensom verden. Uten å være for sentimental hadde jo ikke livet vært direkte gøy. Med med tanke på at forelderene døde lenge før memorerbare minner og at hun og Orion hadde vokst opp i en øde, liten kystby sammen med besteforeldresom innerst inne hadde bedre ting å ta seg fore, hadde hun levd et ok liv. Greit nok, framtidsvisjonene hadde begrenset seg til å komme seg vekk fra bygda og få seg jobb, men hun var ok...helt ok. Hun og Orion. Nåvel, Orion hadde aldri sakt noe annet...
Xavier og Rapahel hadde ankommet det lille tettstedet ute ved havgapet som et tordenvær. To særdeles eksentriske skikkelser med utstråling nok til å få den mest åpensinnede bygding til å rynke på nesen. De kom som fra ut av en egen dimensjon. Zoe hadde målløst lyttet til historiene om at hun og Orion var «voktere» - «utvalgte» som de sa. At det var mer mellom himmel og jord en vann og luft – at foreldrene ikke døde i en tragisk annleggsulykke – at det var tid for å samle troppene. Hun hadde vært målløs , å ja, men hun hadde ikke tivilt et sekund på dem. Xaviers isblå øyne sa mer enn tusen ord og brikkene falt på plass før historien var ferdigfortalt. Smilet hans var ekte og han utstrålte noe helt egenartet, noe autoritært. De snakket sant, det var ufattelig, men sant.
Zoe lot øynene hvile på den rake ryggen og den blafrende ullkappen idet Xavier stoppet midt på engen. Det halvlange, sorte håret danset hvileløst i den skarpe høstvinden som plutselig kastet seg over bergknausene fra sør. Vinden skiftet rettning flere ganger – svøpte dem alle inn i en hviskende strøm av lave stemmer i ekko mellom fjerne fjellsider. Zoe svelget. Dette var det store. Dette var virkelig.
***
Xavier hevet høyrehånden mot øst og festet blikket på himmelhvelvingen rett over fjellene. Venstrehånden grep om amuletten han bar rundt halsen. Familiær, sval vind omsvøpte dem ute på engen og han kunne høre Raphaels lave, hviskende stemme ved siden av seg. To sorte silhuetter gled plutselig inn i synsvidden over fjellene i øst. Et smil gled over leppene hans. Emihl

Thea og Ronja
12-12-2006, 22:46
Tentamen 05 - fikk 6 :-D

Smilet hennes. Det var smilet hennes som gjorde at alle så på henne som en optimistisk og livsglad jente. Hun var alltid så glad og hyggelig. Og hun var en veldig god menneskekjenner. Hvis det var noe galt og du var lei deg, var hun alltid den som la merke til det og da gjorde hun alt i sin makt for å få deg til å føle deg bedre. Men var det noen gang noen som spurte hvordan hun hadde det? Hun kunne ikke hatt det så bra, med tanke på hvordan det endte.

Det var en kald høstmorgen. Elever strømmet fra alle kanter for å gå enda en dag på skolen. Det var ikke mange som hadde fått med seg at vinteren snart var her og at det var på tide å kle på seg mer klær. Alle gikk og småhutret litt når den kalde, sure vinden gikk rett gjennom de tynne sommerklærne. For første gang så klasserommet innbydende ut. Der var det i hvert fall lyst og varmt. Og som alltid satt hun der. Jobbet med et eller annet fag, men uansett hvor konsentrert hun var så hun alltid opp fra det hun holdt på med, smilte bredt og sa ”Hallo”. Elevene svarte med trøtte nikk. Ingen unnet henne et blikk engang.

Friminuttet den dagen var likt alle andre friminutter. Hun satt alene i hjørnet med den lille matpakken sin. Selv om hun satt alene smilte hun like bredt som alltid. Hun hadde ikke noen spesielle venner, hun var venner med alle. Likevel ble hun sjeldent bedt med hjem til noen. Faktisk aldri, men på denne dagen skulle det forandre seg. Karoline hadde bestemt seg for å be henne med hjem til seg. Karoline spurte henne så vennlig hun klarte. Karoline så at hun nølte veldig, men svarte ”ja” etter en stund.

Karoline bodde i ”snobbestrøket” i den lille landsbyen og familien var velstående og lykkelig. Karoline la merke til hvordan hun måpte da hun så huset hennes. Det var stort og flott. De to jentene gikk inn. Der fikk hun hilse på alle i familien til Karoline og en liten omvisning i huset. Hun bare måpte, kunne ikke tro at det gikk an å leve sånn. Det var helt kongelig der. Hun fikk spise middag der. Det var den nydeligste maten hun noen gang hadde smakt. Etter maten gikk de to jentene ut i Karoline sin store hage. De var der ute vel lenge, helt til hun måtte dra hjem. Hun hadde ikke hatt det så moro på lenge.

Det var en kald vintermorgen. Et tynt lag med nysnø hadde lagt seg og virket vekk alle spor etter sommeren. Men denne dagen var ikke alt som normalt. Pulten hennes var tom. Det var ingen lys glad stemme som sa ”Hallo”. Læreren stod ved kateteret med hodet ned. Det var lett å se at hun hadde grått. Rektor stod der også. Med blodskutte øyne. Det var ikke noe poeng i å spørre hva som hadde skjedd.

I dag er begravelsen hennes. Elevene går i samlet flokk til kirken. Moren, søsteren og broren sitter på første rad. Utrolig hvor mange folk som har møtt opp. Klassen setter seg ganske langt bak. Presten leser opp noen taler før flere kom opp for å lese noen ord om henne. Det var mange som hadde så mye flott å si om henne. Karoline hadde forberedt en liten tale hun også. Hun reiser seg nølende, men kommer seg opp til alteret. Hun kremter noen ganger før hun leste opp: -Jeg vil gjerne lese opp et dikt jeg har laget. Hun tok en liten pause før hun fortsatte:

To barn i verden.
- To barn smiler.
Et fordi matteprøven gikk lett,
- den andre fordi det er mett.

To barn løper.
- Et fordi skolen er slutt,
- den andre for ikke å bli skutt.

To barn gråter.
- Et fordi skrubbsåret blør,
- den andre fordi familien dør.

To barn i verden.
- Et er 10,
- den andre ble bare 9.

(Dikt av ukjent forfatter)



Karoline setter seg igjen. Hun gråter. De andre klassemedlemmene trøster henne så godt de kan.

På veien tilbake til skolen er alle stumme. Helt til de kommer inn i klasserommet. Da bryter Karoline stillheten: - Om vi bare hadde spurt henne om hvordan hun hadde det. Men jeg ante ikke at hun var så ulykkelig. Hun smile jo alltid! Som om hun hadde på seg en maske. En maske som skjulte hva hun følte. En enkel maske. Så lettlurte vi er!

JiviDream
12-12-2006, 23:51
Utrolig bra skrevet! Dere er flinke alle sammen! :-D

IngvildK
13-12-2006, 19:03
ELLBELL!! Jeg vil lese meeer! Dødsbra :-D

Kjempeflott historie Thea :) Forteller bra hvor enkelt det er å lure noen bare ved å putte på seg et smil. Velfortjent karakter :mrgreen:

Flashback
13-12-2006, 20:00
*Kremte*
Starten på en historie som skal leveres i uke 3. Er bare begynnelsen, da.. Hehe..

Floker? Nei, ikke floker nå. Håret skal være fint, ikke stygt. Ikke slik som Anny's. Kan ikke risikere det. Neinei. Hvor er hårsprayen min? Har du sett den? Neivel, ok, da. Den er grønn, ikke sånn gul som den hos Anny. Ikke sånn gammaldags mammaspray uten hold. MED hold faktisk. Der sølte jeg. Hvorfor? Stress, neida.

Tankene flokket seg i hodet på Therese, rundt og rundt. Hun hadde aldri hatt floker før, hadde hun? Nei. "Anders, hvor er sprayen min? Den derre hårsprayen? Finner den ikke!" ropte hun ut baddøra. Anders ville ikke svare. Selvfølgelig ville han ikke. "Anders! Hårsprayen!" ropte hun igjen. Hvorfor gadd hun? Hvem visste ikke at Anders aldri svarte? Therese stønnet. "Det er alltid slik.. Årh.." utbrøt hun og tok tak i mascaraen. Hodet var smasjet inn i speilet, og hun fokuserte for å få mascaraen på rett sted. Øyevippene bredte seg utover for hvert stryk. Hun blunket. De blå øynene flakket. Redd. Redd for alt. Redd for alt.. og ingenting?

Joda, skoene var fine. Lacoste, hvite med den der krokodillesaken på siden. Anders fant ikke sprayen. Joda, sikkert, men han gadd ikke. Æsj. Hva er klokka? Ikke det nei? Hvor er klokka?

Therese fisket opp mobilen. Pustet ut. Tungt. Luften laget seg et kuldegufs, en vind, blåsende bortover gata. Hun tullet skjerfet om halsen. Litt ekstra. Kulden stakk. Hun tastet et nummer på mobilen. Displayet lyste opp hele fjeset og fikk brunkremen til å virke bleik. Som hun var. Som hun selv mente hun var. Hun visste det var feil å klaske på hundre kilo brunkrem. Også bare for å imponere en gutt. Og på en skolefest. Det ble feil, helt feil. "Hei!" sa Therese inn i mobilen. Luften ble til dugg på tastene. Knokene var hvite og ekle. De bredte seg kaldt utover den rosa bakgrunnen på mobilen. Stemmen i andre enden svarte. "Hei Therese!" svarte en ung jentestemme.

Hun hadde avtalt å møte han utenfor Dolly'en i sentrum. Hun hadde brukt lang tid på håret, spesielt. Takket være Anders. Og hårsprayen han ikke fant. Hun hadde funnet en liten boks med hairwax, og det funka. Tydligvis.

"Therese!" ropte noen fra det fjerne. Therese lyste opp. På enden av veien kunne hun skimte skikkelsen hans. Hun gikk sakte nærmere. Hun var så nære det brune håret. Hun ville ta i det, og si det var fint. Han fikk ikke ta i hennes. Ikke søren om han fikk. Ikke med klisj-klasj der. Hun så opp på han. Det søte smilet, de kastanjebrune øynene og det søte ansiktet. Smilende. Smilende for Therese. Det var slik var det ikke?

Gina hadde sagt at han hadde rotet med Anny i helga. Han hadde klint med henne på en fest, sa hun. Anny sa at han hadde sagt at Therese var for kjedelig. Hun ville ikke gå på fest, ikke drikke seg full, ikke være fjortiss. Hun visste godt at fjortiss var en tilstand, men hun klarte ikke å la være å si hun ikke var fjorten lenger. Hun var 15. Og rett skulle være rett.

Det hendte på en bygdefest. Han hadde tatt seg to-tre for mye karsk eller noe sånn, Therese visste ikke. Men hun hadde hørt det. Han hadde klint med Anny. Hun visste ikke hva hun ville gjøre. Skulle hun klabbe til han? Klabbe han så hardt at han ikke kunne kline med Anny mer? Nei, det var for dumt. Hun ville gi ham en ny sjanse. Hun klarte ikke å tenke. Han såret henne, sendte henne stygge blikk, ødela hennes sjanser. Hun hadde hjertet i halsen da hun var en halv meter fra han.

"Du er oppi et dilemma, ser jeg", sa han. "Ja", svarte Therese. Hun var redd for hva han ville si. Han var sterk. Han kunne slå til en jente uten at han gjorde noe. Han kunne gjøre hva han ville. "Du, jeg veit ikke hva som gikk av meg i helga. Anny var plassert ved siden av meg, og.. Ja.." Therese så bort. Hun ville ikke ha øyekontakt. Det hadde blitt et stygt blikk. Ikke et blikk hun ville sende han nå. Ikke enda. Hun ville vite hva som skjedde i helga mellom han og Anny. "Ja, si det da. Jeg står ikke her for ingenting. Jeg trodde jeg kunne stole på deg", sa hun. Han løftet blikket fra håret hennes, slo armene bak ryggen. Strøk seg på hodet, over det brune håret. Det Therese ville ta på.

Hun snudde seg. Gikk. Ikke mer nå. Hun kunne ikke stole på han mer. Han hadde bedratt henne. Hun tålte det ikke. Hun trippet bortover gata mot huset der hun bodde. Skoene hennes var dekket av et mørkt lag. Usynlig. De var ikke hvite lengre.

Wilisia
13-12-2006, 20:06
Ja, fikk 5-er på denne stilen. Off av meg! Skulle skrive skummel fortelling xD


Spøkelseshuset


Jeg kjedet meg… Jeg satt barnevakt for lillesøsteren min. Hva skulle jeg finne på?
Kan du ikke fortelle en historie, sa lillesøsteren min.
Det tørr du ikke! Jeg forteller bare skumle historier, sa jeg.
Please da!
Ja, ok da.
Dette kunne bli gøy. Jeg kunne skremme henne skikkelig nå! Også var det ikke min feil hvis hun ikke fikk sove, fordi hun hadde bedt om det! Jeg begynte å fortelle noe jeg kom på i farten:

Det var en gang tre søstere som het Maria, Marie og Mari. Maria og Marie var de to eldste og bestemte alltid over lille Mari. Hver dag det var fint vær gikk de på tur i skogen. De gikk alltid lengre og lengre inn i skogen for hver dag, og jo lenger inn de gikk jo mørkere ble skogen. En gang hadde de gått veldig, veldig langt. Lengre enn de noen gang hadde gått. De hadde kommet til et mørkt, gammelt, skummelt hus. Det så ut som om huset kunne falle sammen vært sekund, men jentene var veldig nysgjerrige. Allikevel var de litt redde.
Skal vi ha en konkurranse? spurte Maria.
Søstrene hennes nikket.
En og en sniker seg ut om natten og den som klarer og være der lengst vinner, sa Maria.
Men vi får ikke lov til å være ute om natten, sa Mari.
Hva så? Tørr du ikke? sa Marie.
Gjør jeg det så, jeg er med, sa Mari.
Så da var alle jentene med.

Første natten var det Maria. Hun klarte og snike seg ut halv tolv. Da hun hadde kommet bort til huset var klokka tolv. Hun åpnet døra forsiktig. Hun ville ikke innrømme det til søstrene, men hun var egentlig litt redd. Det første som skjedde da hun gikk inn var at gulvet sviktet og datt ned. Så kom det en hvit, halvgjennomsiktig dame foran henne.
Ikke vær redd! sa ”spøkelset”.
Maria hylte og sprang ut av huset.
Da hun kom hjem, fortalte hun hva som hadde skjedd til søstrene. Marie trodde ikke på henne og kom allikevel til å dra dit neste natt.

Neste natt gikk Marie. Hun var der på samme tid som Maria. Søsteren hadde fortalt om gulvet så hun passet seg for det. Hun prøvde å gå forsiktig på det, men allikevel datt hun også gjennom! Det kom igjen en dame foran henne som sa at hun ikke skulle være redd. Da sprang hun ut av huset og hjem. Hun fortalte det som hadde skjedd til søstrene.
Så nå tror du og meg! Du får ikke lov til å prøve Mari, sa Maria.
Men jeg vil! sa Mari
Du klarer du ikke! sa Marie.
De kranglet lenge og tilslutt vant Mari. Så hun skulle også få prøve.

Neste natt igjen gikk Mari bort til huset og var der på samme tid som de andre søstrene. Hun passet seg for hullene. Siden hun var så lett og liten sviktet ikke gulvet. Hun gikk heller ned trappene og som søstrene hennes så hun damen som sa at hun ikke skulle være redd. Mari svarte at hun var ikke redd.
Det er bra for du må hjelpe meg, sa damen.
Hvordan da?
For 70 år siden gikk jeg også inn her i huset. Jeg datt igjennom gulvet her og døde. Etter det måtte jeg gå igjen her. Skjelettet mitt ligger i hjørnet der. Kan du begrave det utenfor?
Ja, det kan jeg, sa Mari.
Mari tok og bar litt og litt av skjellet ut. Tilslutt gravde hun et hull, la skjelettet oppi og gravde over igjen. Når hun var ferdig begynte det og bli lys. Da gikk hun hjem. Søstrene nektet og tro det. De bestemte seg for å være der alle tre enda en natt. De falt gjennom gulvet igjen! På enda en plass. Men da kom det ikke noe spøkelse. De gikk der hvor skjellet hadde ligget og så at det var et hull over det. De gikk hjem igjen og levde lykkelig i alle sine dager.

Nå må du gå og legge deg, sa jeg.
Jo, men jeg er redd! Den skulle ikke være så skumme! sa lillesøsteren min.
Ikke mitt problem. Jeg sa den var skummel!
Hehe. Jeg hadde klart å skremme henne skikkelig der!

Wilisia
13-12-2006, 20:09
Også en jeg ikke har levert enda. Har ikke lest gjennom enda så det blir sannsynligvis mange endringer.


De nye vennene

De aller fleste ungdommene er ute. Det er en fin da. Solen skinner og det er varmt ute. Men det er ikke Julie. Hun sitter inne på rommet og kikker ut. På alle de som har det gøy. Får ikke så lenge siden var hun en av dem. Nå er alt over…

Alt begynte i våres. Hun skulle bort til og spise lunsjen sin ved det vanlige bordet hos de vanlige vennene hennes. De var kanskje ikke kule, men de var vennene hennes! Det var en ledig plass ved de kules bord. Anne hadde flyttet. De lette etter ett nytt medlem. De ropte på henne. Ba henne sette seg med dem. Bli en av de kule. Det var et stort valg. En helt normal person hadde satt seg der med eneste gang. Vennene hennes hadde aldri satt seg der, men hun var ikke sånn. Hun var ikke sterk nok.

De kule var greie mot henne. De lot henne være med på ting. Folk så opp til henne. De lo når hun sa noe morsomt, selv om det ikke var noe morsomt. Det gjorde ingenting å svare feil på lærerens spørsmål lenger. Hun ble aldri valgt sist i ballspill. Nei, det var greit å være en av de kule.

Men hun var ikke en av de kule. Ikke enda. Først måtte hun testes. Hun skulle sparke en ball. Det hørtes kanskje lett ut, men det var så utrolig vanskelig. Det føltes som om ballen glodde stygt på henne. Det hun gjorde var galt. Hun visste det. På den ene siden sto de kule. På den andre vennene hennes. Det var et tungt valg. En sterk person hadde sannsynligvis valgt de rette, vennene hennes. Men hun var for svak og valgte de kule.

Hun sparket ballen og traff perfekt. Den svevde i luften i noe som kjentes som en evighet før den endelig traff ruten. Den knuste i en million bitter som falt inn vinduet. Alle visste det var henne. Allikevel fikk ikke hun skylda. Hun var en av de kule. Ingen sladret på de kule. Lise fikk skylden. Hennes beste venninne. Hun tok skylden. Lise var sterk, men ikke hun…

Det var slutt mellom hun og de gamle vennene. Nå var Julie en ny Julie. Hun følte seg bedre. Hun var så mye bedre enn alle de andre nå. Være den kuleste på festen, ha de kuleste svarene i timen, kulest på fotballbanen. Ja, hun var en av de kule nå! Allikevel gjorde det vondt hver gang Lise så på henne…

En dag da hun skulle spise lunsj var plassen hennes opptatt. Det satt noen der fra før av. Det var en ny jente. Hun var kulere enn henne sa de. Julie var ute av gjengen. Nå hadde Julie ingen. Hun var nederst på ranglisten. Den aller svakeste. Hun hadde ikke en gang vennene hennes. Ikke en gang Lise.

Så nå er hun alene. De sier det, at gresset er alltid grønnere på den andre siden. Men når du først er der er det ikke så grønt som det så ut som og da er det ingen vet tilbake igjen…

Flashback
13-12-2006, 20:20
Den siste der var knallbra, Sabrina :D

Wilisia
13-12-2006, 20:23
Den siste der var knallbra, Sabrina :D

Bra du syns det! Håper læreren syns det samme! Syns forresten vi kan få resten av din stil ;-)

Flashback
13-12-2006, 20:26
Hehe.. Har satt inn resten. Eller, resten og resten xD Skal skrive mer, men har ikke tid akkuratt nå. Egentlig skal det bare være innledningen, hehe..

Wilisia
13-12-2006, 20:39
Må bare si at dere er kjempeflinke til å skrive folkens! Føler meg som en skikkelig amatør når jeg sender inn her!

Thea og Ronja
13-12-2006, 20:57
ELLBELL!! Jeg vil lese meeer! Dødsbra :-D

Kjempeflott historie Thea :) Forteller bra hvor enkelt det er å lure noen bare ved å putte på seg et smil. Velfortjent karakter :mrgreen:

Tusen takk :-D

Sofie & Suzett
13-12-2006, 22:48
Noe jeg har skrevet:

Fra hav er du kommet

Hun var liten, jenta. Et nytt medlem av familien. Hun har igrunnen alltid vært det. Liten altså. Jeg ble storesøster for første gang. Hurra... Da hun ble født sa de at hun lignet en liten havfrue. Jeg syntes egentlig hun lignet mest på ei lita sjøstjerne, men det er jo nesten det samme. Egentlig er ordet hav penere en ordet sjø, så det var nok det hun var. Ei havfrue.

Hun var vakker, jenta. Pen. Alle som kom på besøk var enige. Alle ville se på henne. Jeg pleide å sitte i en krok i stua og følge med. Jeg satt musestille. Ville nesten ikke puste, i frykt for å ødelegge den gode stemningen. Satt der, og tittet på min pene lillesøster. Jeg missunte henne ofte de lange, lyse lokkene. Hun hadde langt hår til å være så liten, det sa alle. Det gyldne håret lignet blader fra et epletre. Fra det treet der gullepler vokser. For det var slik, forstår du. Øynene hennes, du skulle sett øynene hennes. Noen ganger syntes jeg at jeg så påfuglfjær med stjernehimmel som bakgrunn i dem, men det går vel ikke, gjør det vel? Jeg kom fram til at øynene hennes glitret mer en de fleste, det skal være sikkert!

Hun var snill, jenta. Delte alltid med seg, og ville ikke noen noe vondt. Jeg husker godt hvordan hun pleide å befri små dyr fra sikre døder. Fluer og edderkopper som hadde havnet i sølepytter. Jeg kom liksom litt i skyggen av henne... De voksne sa noen ganger at jeg skulle ha vært mer som henne. Som en havfrue. En gang rev jeg alle beina av en flue. Og tenk, jeg angret ikke en gang.

Hun var perfekt, jenta. Hvordan hun greide det, vet jeg ikke, men jeg så henne aldri sur. Hun gråt selvfølgelig da hun var baby, men det var fordi hun var sulten, sa mamma. Selv kunne jeg finne på å skrike høyt, bare for å bli hørt. Hva skjedde da? Jo, jeg fikk kjeft. Min lille søster fikk aldri kjeft, bare trøst. Jeg ble sendt ut, mens hun fikk være alene sammen med mamma. Det var kanskje da det gikk opp for meg. At jeg ikke lenger var elsket.

"Har du lyst å bli med meg ut og leke?" spurte jeg henne en morgen. Og det ville hun. Side om side gikk vi nedover veien, mot det store havet. Huset vårt ligger ved havet, forstår du. Et sekund. Et sekund følte jeg at vi virkelig var søstre. Tenk om vi hadde vært tvillinger. Hadde vi da vært helt like? Like snille og like vakre? Eller ville hun ha vært mer som meg? Det får jeg nok aldri vite.

"Å, så morsomt det er her," sa hun, der hun satt og kastet steiner i vannet. Litt barnslig kanskje, men hun var jo et barn, så sånn sett hadde hun jo en unnskylning. "Vet du," sa jeg. "Det finnes noen som bor i havet." Hun så forundret på meg, og jeg fortalte at det finnes noen piker som lever der nede i det blå. De kalles havfruer. Jeg fortalte at de kan puste under vann og snakke med delfiner. "Å, så morro det hadde vært å være hanfrue," sa hun med fryd i blikket. "Ja," sa jeg. "De har det veldig fint." Så satt vi helt stille og dinglet med beina i noen sekunder. Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg gitt henne et puff i ryggen. Hun ga fra seg et lite skrik. Da løp jeg.

Dette var det siste jeg så til min lille søster. Min lille havfrue. "Fra hav er du kommet, til hav skal du bli," hvisket jeg stille, før jeg igjen satte kursen hjemover, Alene.


En tåre kommer aldri alene (Til Pacha)

Så inderlig vakker, lille mi,
skulle så ønske du kunne bli.
Jeg kan ikke forstå at du ikke er her,
jeg er jo vandt til å ha deg nær.

Forrige gang jeg strøk deg var den siste,
å hvorfor måtte jeg deg miste?
Elsker deg for alltid, kjære deg,
hvorfor måtte dette skje, jeg er så lei

Vi møtes igjen, det kan jeg love
nå, min kjære, må du sove.
Og tårene trillet ned fra mitt kinn,
min vakre, du er alltid min.

Elsker deg for alltid. Vi møtes igjen. I evigheten.

(skrev denne da kaninen min brakk ryggen og måtte avlives.. )


En rose av plast trenger vann den også

”Kan engler leve uten glorie også,” sier du, liksom uten å forvente noe svar. Du sitter stille, ubemerket. Jeg prøver også å sitte stille. Like stille som deg. Vet du, jeg greier det ikke.

Alle flokker seg rundt bussen. Dytter. Alle utenom deg. Vet du, jeg liker det. Og vet du noe mer, jeg dytter ikke jeg heller. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde øyne av is. Øyne som fikk folk til å flytte seg. Ikke tørre å se i dem. Men bare noen ganger.

Du fryser. Men ikke fordi du er kald…

Man skal aldri le av noen. Man skal le med dem. Vet du hva, du er vakker. Jeg har aldri sett deg le av noen. Men så altfor sjelden er det noen som ler med deg. Kan man bli immun mot glede?

Jeg hadde en plante på rommet mitt en gang. Den var grønn, og den var en kaktus. Man skal aldri forvente noe av noen. Hvorfor forstod jeg ikke det? Kaktusen trenger vann den også, fordi om den ikke virker sånn. Vet du, jeg la ikke engang merke til at den var der. Jeg visste da jeg hadde den? En dag kikket jeg på den. Ja, jeg er ærlig. Det var en tilfeldighet. Jeg kan fortelle deg en ting, jeg snakker alltid sant. I tankene er det sannheten som hersker, ikke sant? Ja, kjære, du kan tro meg. Det var da jeg så det. Jeg så hvor vissen den var. Hvordan den hang med hele seg. Jeg vannet den. Masse vann. Men vet du hva, kaktusen ble aldri bra igjen. Man må aldri vente til det er for sent! Aldri gi opp, min kjære!

Uten et ord går du mot skolen. Alene. Høstbladene er i ferd med å dale ned fra trærne. Jeg går bort til deg. Rekker fram hånden. En hånd fylt med håp. Jeg ser på deg. Ser på øynene dine. Legger merke til hvor pene de er. Hvorfor har jeg ikke sett det før? Jeg ser ned i bakken. Innser hvorfor… Har jeg virkelig aldri snakket med deg, slik på nært hold. Har jeg virkelig aldri sett deg inn i øynene, på den måten vi begge kan vite at den andre snakker sant. Du ser inn i mine øyne. Slik står vi. Det føles lenge, men i virkeligheten er det bare et sekund. ”Hvordan går det?” spør jeg. Du ser ned. Det lille håpet jeg så i øynene dine forsvinner. Et gult blad daler ned rett ved siden av deg. Du kikker på det, liksom for å ha noe å se på. Jeg forstår, for det er ikke alltid lett å ikke vite hvor du skal se. Greit å ha noe å se på, liksom. Jeg venter ikke på svaret. ”Jeg har noe til deg,” sier jeg, og ser på deg. Du kikker opp, sakte. ”Virkelig?” sier du. Jeg ser hvordan øynene dine igjen fylles med håp. Plutselig vet hva jeg skal si. ”Ja,” sier jeg og rekker fram hånden. ”Jeg vil gi deg denne svarte rosen. Det er ikke en vanlig rose, den er helt spesiell. Den er nemlig selve håpet, og enhver som eier den, vil få glede av den, og den vil hjelpe deg til å finne gleden og bli lykkelig,” Du smiler, rekker fram hånden, og tar rosen. ”Takk,” sier du, og jeg vet du smiler. Så går vi hver for oss, og hvite duer flyr over oss…

Neste dag ser jeg deg gå ut av bussen. Skrittene dine er lettere nå. Jeg ser hvordan du smiler. Jeg ser du prater med de andre, istedenfor å bare se ned i bakken. Jeg går ikke bort til deg denne gangen. Det er du som kommer bort til meg. ”Jeg ville bare takke deg,” sier du. ”For hva?” spør jeg. Du ser litt rart på meg, og lurer på om jeg ikke husker rosen. Den svarte rosen, jeg må da huske den? Jeg hvisker: ”Det var ingen rose…” Du ser forvirret ut. ”Du er din egen rose, glem aldri det,” sier jeg.

Og det er da du forstår at svarte roser ikke finnes…


Bare skyene beveger stjernene

Tror du ikke lykken finnes? Tror du ikke det finnes en idyll? Det trodde ikke jeg heller, inntil den dagen eiketrærne sang... En slik stille dag... En dag du kan høre et frø lande i gresset. En dag vinden ikke blåser, den puster. Har du aldri hørt det? Da har du kanskje ikke opplevd idyllen? Jeg sier ikke at du må høre det, men noen ganger hjelper det ikke bare å lytte, kjære.

Synge, min venn. Har du forsøkt det? Men en ting skal du vite. Det hjelper ikke å synge hva som helst. Hvert ord har en mening. Det er slik det er, vet du.

Tidligere bare lyttet jeg. Ventet på at livet skulle bli bedre. At en dag skulle alt bli bra. Jeg visste ikke hva jeg lyttet etter. Jeg visste bare at det var noe bedre.

Du kan kikke ut vinduet i en evighet og vente på at solen skal skinne, men kanskje du venter forgjeves? Vente på solnedgangen, sier du? Nei, kjære, det er ikke det du skal gjøre. Du vet, kanskje vil du en dag ha lært noe, være en annen plass enn du er nå. Det er i motbakker det går oppover, vet du. Det går bare nedover hvis du snur.

Har du forsøkt å synge?

Eiketrærne sang en trist sang i dag. En slik sang som får solen til å vente litt til. Som får vinden til å miste pusten. Det ble ikke like lyst i dag, selv om solen omsider stod opp. En svak, men glødende stjerne lyser ikke lenger.

Stakkar,
hun visste ikke at det er skyene som beveger stjernene...


Ei rose blant løvetennene

En dag vil alt bli bra, tror du ikke? Det er vanskelig nå, men det går da bra til slutt? Du tar feil. Lille Vilde vil aldri bli frisk. Hun pleier ofte å spørre meg om når hun kan gå på skolen igjen. Hun lurer på når alt vil bli som før. ”Da Sandra var syk ble hun frisk igjen, det vil vel jeg også bli?” spør hun. Sandra hadde vannkopper. Jeg kikker bort på Vilde. Hun har på seg hvite, vakre sko. Dukkeskoene, som vi pleier vi å kalle dem. De er så pene, og kritt hvite. Englesko. Det er ikke ofte en tiåring har så hvite sko. De fleste tiåringer ville skitnet dem ut med en gang. De fleste tiåringer er ute og leker. Klatrer i trær. Løper i gresset. Gjemmer seg i busker. Det er ikke sånt det blir hvite sko av. Hadde bare dukkeskoene vært skitne…

Den lille munnen hennes smiler til meg, og de isblå øynene hennes ser på meg. De smiler de også. Før hadde Vilde langt, bølgete og tykt hår. Hver dag greide hun det omhyggelig og noen ganger hjalp jeg henne med å flette to pene fletter. Jeg pleide alltid å misunne henne det pene håret. Hun hadde englehår. Det har jeg alltid ønsket meg. Men nå har hun det ikke lengre… Men hun er en engel likevel…

Du lurer vel på hva jeg svarer når Vilde spør meg om når hun blir frisk igjen. ”Når blir vi ferdige med å gå til legen?” spør hun og tripper med engleskoene. Jeg vet aldri hva jeg skal svare på dette. Jeg vet ikke svaret selv en gang. Stakkars lille Vilde, det må være vanskelig å ikke vite når du kan få lov til å leke med vennene dine. Det må være vanskelig å svare når klassekameratene spør henne hvorfor hun ikke har hår lengre. ”Det er for at jeg skal bli raskere frisk,” svarer hun. Men Vilde vil aldri bli frisk.

Jeg tror hun vet det, innerst inne. Ingen har fortalt henne det, men jeg tror hun vet det likevel. En gang hørte jeg at hun snakket seint om kvelden da hun hadde lagt seg. Jeg trodde hun ropte på noen, og kikket inn den åpne døra til rommet hennes. Hun pratet med kosedyrene sine. Tok bamsen sin i hendene, og holdt den foran ansiktet. ”Du må love meg det,” sa hun med alvorlig stemme og viktige øyne. Deretter løftet hun opp det nyeste kosedyret sitt, en liten hundevalp. ”Bamse vil passe på deg og mamma når jeg ikke er her lengre,” sa hun til valpen. Hun var tapper, Vilde. Selv om hun visste at hun ikke ville leve så mye lengre, tenkte hun alltid på dem rundt seg.

Vi gikk alltid hånd i hånd, vi to. Høstbladene var begynt å falle, og Vilde fortalte meg hvor mye hun gledet deg til neste vinter, for da var hun helt sikkert frisk, mente hun. Hun så frem til å ake med vennene sine i akebakken, og til å bygge snømann. Og til sommeren ville hun bade. Hun gledet deg, og sa at det gjorde ikke så mye at du ikke hadde hår, da slapp du å streve sånn med badehetta. Det var så mye du hadde lyst til, som du aldri ville få prøve mer.

Den dagen kom så altfor, altfor tidlig. Jeg hadde et lite håp om at hun kanskje ville bli frisk likevel. At hun ville bli bra. At behandlingen ville hjelpe. Det er da det som er meningen med behandlinger? Selv om jeg innerst inne visste at noen ganger er det ikke mer man kan gjøre, hadde jeg et håp. Om at en dag ville alt bli bra.

Det var en vakker begravelse. Du synes kanskje det er rart? At noe sånt kan være vakkert? Det er nok sånn som når det regner. Regn er trist når du ikke har lyst til å bli våt, ikke sant? Men egentlig er det ganske vakkert. Jeg vet hun har det bedre nå… Det var en stille morgen. Bladene på trærne var duggvåte, og bak åsen i det fjerne, var solen i ferd med å stå opp, og kastet et rødt, vakkert lys over oss. Sola lignet en rød rose, og jeg husket jeg tenkte at det passet bra, du var glad i roser. Det var en vakker morgen, den som skulle bli vår siste.

Det var vanskelig å gi slipp på deg. Jeg var forberedt på at en dag ville vi ikke være sammen lengre, vi to, men da dagen kom kunne jeg bare ikke forstå det. Lille Vilde, det var så mye hun ville prøve, så mye hun hadde lyst til. Hvorfor akkurat henne? Sakte måtte jeg se på at kista hennes ble senket ned i jorda. Jeg måtte se henne forlate meg. Aldri mer ville jeg få se henne smile. Aldri mer ville jeg få se henne le. Jeg hadde strøket henne over hodet for siste gang. Hvorfor? Det lille ansiktet ditt, jeg kan ikke forstå at jeg aldri mer vil få se det mer, bare på bilde. Tårene mine kom i strie strømmer, men jeg prøvde ikke å stoppe dem. Det føltes ikke feil å synge en trist sang. Du var tapper, lille Vilde. Modig. Du var alltid like blid, selv om du sakte men sikkert kjente hvordan du ble svakere… Du kjempet til siste slutt, og ga aldri opp. Og da du forstod at du en dag ville bli nødt til å gi tapt, tenkte du ikke mest på deg selv, men dem rundt deg.

Du er i himmelen nå. Blant englene. Selv om jeg alltid har ment du er en engel. Nå trenger du ikke lenger lide. Du kjempet modig og tappert. For alltid oss to, lille Vilde…


Og hva sier dere til denne:

Ensom regndråpe

I det dansende samfunn
er jeg
unormal

Kan vel tolkes på forskjellige måter..

Lene Th.
14-12-2006, 11:29
Jeg skriver noveller, og poster dem på vg-bloggen min, Ephemera (http://www.vgb.no/13065/)

Det begynner bli ganske mange etterhvert, men kan anbefale
* Virvelvind
* Kledd opp til Brud
* Flammehav
* Trollkvinnene bytte
* Steiner fra fortiden
* Lille speil på veggen der...

Det er flere jeg er fornøyd med, og mange jeg er mindre fornøyd med...men det er vel også litt smak og behag... ;-)
Fri som vinden omhandler også hest, mulig den vil falle i smak hos hestefolket?

Novellene omhandler mye av livets bakside, og kan være rimelig sterke å lese....
Gule roser står for falskhet er en av de novellene som viser en bakside ikke så mange har lyst å høre om...

ellbell
14-12-2006, 21:21
ingvildk skrev:

ELLBELL!! Jeg vil lese meeer! Dødsbra

Tusen takk :lol: Skal fikse det imorra...

Marte+Quicky
14-12-2006, 22:13
Så vanvittig flinke dere er til å skrive folkens!! :-D Legger kanskje ut noe av mitt en dag også...

Malinas
14-12-2006, 22:17
Tror ikke jeg tør og legge ut noe her jeg :oops:
Dere er jo så vanvittig flinke alle sammen :razz:

Men HVIS jeg gjør det allikevel, er det bare skjønnlitteratur/fortellinger, eller kan man legge inn saktekster og lignende?

IngvildK
15-12-2006, 22:05
Hjelpe meg, Sofie. Klump i halsen, tårer i øynene, og jeg kan med hånden på hjertet si at dine noveller er blant de beste jeg har lest! :)

Malinas: Du kan legge ut alt du har forfattet (er det det det heter? Oi, det ble mange "det" :lol: )

IngvildK
15-12-2006, 22:13
Drømmeland

Æ håpe
æ ber
Æ ønske
du ser
Æ drømme
æ ler
Æ håpe
du ser


Liten jente

Noen ganger
vil jeg bare være
den lille jenta igjen, med
bollekinn

I en boble av lykke
med barbiedukker og is
kunne ingenting gå
galt

Om jeg falt og slo meg
var alt jeg trengte en klem fra mamma
og alt ble
bra

Men jeg må bli stor
"Det lille såret der er ikke noe å gråte for nå"
sier de
Men hva om jeg vil gråte? Selv om såret
er enn så
lite


Å vike for kulda

Sola gir verden en svak klem
de siste strålene forsvinner
Hun snur seg og tenker: "Nå skal jeg hjem
og med tar jeg vakre minner"

Hun viker for kulda
og mørket det rår
Men hun kommer tilbake
når det en gang blir vår!


Kulde

Lisa lå med hodet ned mot puten og pustet dypt inn. Lungene fyltes av kald luft,
isende, frossen.
Musikken strømmet ut av CD-spilleren. "Baby I love you so, and never let you
go, I'm looking for your face..." Så søtt.
Kim hadde elsket henne.

Lisa lukket øynene. Gule prikker danset samba i kontrast mot det svarte,
mørket.
Hun og Kim hadde danset.

Gardinene blafret i vinden som blåste inn gjennom det åpne vinduet. Rommet ble
kjølig, og Lisa frøs. Huden nuppet seg.
Kim hadde varmet henne når hun var kald.

Ny sang. "Cause even when I dream of you, the sweetest dream will never do,
'cause I miss you baby, and I don't wanna miss a thing..."
Lisa åpnet øynene igjen, og kjente noe vått renne ned kinnet. Gråt hun? Hun var
ikke sikker, kroppen var nummen. Det var kaldt.

Musikken stanset. CD'en var nok slutt.
- Lisa? ropte moren. - Vi må dra nå. Begravelsen begynner om en time.

Lisa reiste seg og glattet på den svarte kjolen. Hun lukket vinduet, og
gardinene falt til ro.

Kim var ikke her lenger.


Love

Love.

It's just a word. A word doesn't mean anything. But humans use it all the time,
without understanding what the meaning of love actually is.

Jeanie laid down the pen and took a deep breath. Why did they have to write
down their thoughts about love? The thing Jeanie wanted to get away from.
Wanted it to get out of her head, she thought about it too much. Stupid.

There are several ways to love. You can love milkshake, you can love your
family, you can love dogs, you can love to swim. And you can love another
person. Very often that is the hardest way to love. Sometimes, your love won't
be accepted.

Jeanie closed her eyes and listened to the scratching sounds of the pens
belonging to her classmates. She wondered if they liked love. Or if they felt
misunderstood when it got to that, like Jeanie did.

Love between a girl and a boy is normally fine for most of the people. But if
a girl fall in love with another girl, or a boy in another boy, things usually
gets a little though. Some people don't understand it. They see the world in
black or white, without looking at the colours in the middle. The grey colour.
The love between two persons of the same sex.

Jeanie looked at the teacher, miss Anderson. Miss Anderson was in the middle of
the thirties, fat, red-haired and shy. Jeanie wondered if Miss Anderson had a
boyfriend, and if she ever got the love that every humanbeing seeked.

People who can't see the grey colour, sucks. They don't know what real love
is, if they can't learn to understand it. That makes love suck.

Miss Anderson met Jeanies eyes. Jeanie steared back. She noticed that Miss
Anderson had beautiful eyes. Light blue, almost like ice. And a little grey.
Jeanie liked grey.

Love can be beautiful too. Nothing compares to a smile or a soft touch from
the person you love the most. If people could see that, they would understand
that the grey colour is filled with colours - red, yellow, pink, blue, green,
purple. Colours is beautiful.

Jeanies face suddenly beamed up in a big smile when she saw the pretty, blonde
girl standing outside the school. Jeanie sent her girlfriend Sally a kiss
through the window, and Sally did the same. Miss Anderson looked up from her
book and smiled a little smile to Jeanie.

I like love.


Håper det går bra med eb engelsk tekst også ;-)
Dette er tekster som ikke er skrevet i skolesammenheng. Hadde derfor blitt kjempeglad for kommentarer, gode som dårlige :)

Sofie & Suzett
16-12-2006, 01:21
Å Tusen takk ingvildk! Jeg synes du var kjempeflink å skrive, både dikt og noveller! Liten jente, jeg føler jeg har lest det før. Du er ikke medlem på skrivebua ?

Maja
16-12-2006, 01:24
Ingvild: du som har skrevt liten jente jo! Det som var inspirasjon til Tentamen i år :-D

IngvildK
16-12-2006, 16:41
Å Tusen takk ingvildk! Jeg synes du var kjempeflink å skrive, både dikt og noveller! Liten jente, jeg føler jeg har lest det før. Du er ikke medlem på skrivebua ?

Ingen hårsmak, og tusen takk :)
Tror ikke det, men er medlem på dikt.no ;-)



Ingvild: du som har skrevt liten jente jo! Det som var inspirasjon til Tentamen i år :-D

:shock: :shock:
Så gøy :-D

Andrea & Bajas
17-12-2006, 10:25
Noen av meg:

Denne skrev jeg på juletentamen i 9. klasse. Fikk 5+

Når alt går for langt!
Jeg ser på meg selv i speilet. Jeg er tykk. Enormt tykk.
Lurer på hvorfor. Hvorfor det er meg alt handler om og går utover. Store stygge
meg som ingen vil være sammen med.
Tankene mine går som vanlig over til Mia. Perfekte Mia som alle liker. Men det
har ikke alltid vært slik. Før var jeg den populære. Den som alle likte og ville
være sammen med. Men jeg er heldig som har en bestevenn. Selv om hun er så
perfekt at alle liker henne, så er Mia min beste venn. Vi ble kjent i 6. Klasse
og ble bestevenner fra dag èn. Vi holdt sammen i tykt og tynt. Men nå holder vi
på å skli fra hverandre. I tre år har vi vært bestevenninner. Alltid
uatskillige. Men vennskapet er nok snart forbi. Som et vindpust som blafrer i
løvet en høstkveld. Jeg vil ikke klare å miste henne. Hun er det viktigste i
livet mitt. Alt har vært så vanskelig de siste årene. Jeg har ingen pappa, det
er diskusjon og krangel rundt meg hele tiden og humøret mitt er s skiftende at
jeg ikke vet hva lenger. Det er derfor jeg driver med dette. Selvskadingen som
ingen noen gang skal få vite om. Kuttingen med kniv og barberblad som har pågått
i to år. Siden 7. Klasse da alle mine følelser rant over. Da jeg fikk nok.
Hovedgrunnen til kuttingen er mordtankene jeg går å bærer på. Mordet av meg
selv. Jeg tenker ofte på det. Oftere nå enn før. Hvordan det ville være å være
død.
Noen ganger ønsker jeg det. Jeg ønsker å dø! Men så tar livet mitt en sving. En
sving unna kanten av stupet og jeg får gode livsperioder der jeg ler og er glad.
Da vil folk snakke med meg og være sammen med meg. Men når humøret mitt går
nedover igjen, trekker jeg meg tilbake og tenker. Tenker så det verker i hodet.
Da kutter jeg meg opp. Får ut følelsen av kaos som er inne i meg. Etterpå
“lever” jeg videre. For jeg føler ikke at psyken min er der. Bare kroppen min,
som lever uten meg. Eller i så fall uten meg slik jeg ønsker å være. Slik som
før. Da var jeg den jeg ønsker å være. Men det vonde, som har laget store sår i
hjertet mitt. - Det kan jeg aldri bli kvitt!


Dagene går og endelig har en venninne forstått at det er noe virkelig galt. Hun
oppfordrer meg til å gå til helsesøster på skolen, men jeg tviler. Hva om hun
sender meg til B.U.P (Barne- og ungdompsykiater)? Eller forteller det jeg sier
til henne til foreldrene mine?! Men venninnen min beroliger meg med at det ikke
kommer til å skje. Hun sier at vi bare skal prate for at helsesøsteren skal
forstå meg og hjelpe meg. Men jeg trenger ikke hjelp! Jeg går likevel. For å
gjøre henne glad og for å prøve, da jeg vet innerst inni at jeg trenger det. Vi
prater og der ser ut til at venninnen min får rett. Men da helsesøster nevner
foreldrene mine og B.U.P stivner jeg til. Nei!
- Sier jeg med klar stemme. - Jeg skal ikke til noen psykolog og foreldrene mine
skal ikke få vite noe! Det lovte jo venninnen min! Men hun tok feil. Om noen
dager bærer det til psykolog og foreldrene mine blir varslet. Men jeg skal
nekte. Mordtanken er uutholdelig. Den er sterkere enn noen gang og kommer
tilbake med full kraft for å ta knekken på meg. Men jeg skal vente. Vente for å
se hvordan der går og om ting vil ordne seg.
Men selv etter en uke, da alt er og blir forverret, tenker jeg tanken. Jeg kan
ikke leve med denne smerten.
Jeg savner å ha et liv!

En klar morgen i Mars går jeg ut. Snøen ligger hvit og urørt på bakken og luften
er frisk. Jeg setter meg ved treet mitt. Treet jeg har sittet å tenkt under
mange ganger.
Men i dag skal jeg ikke tenke. Jeg er klar over hva som skal skje. Tar fram
lommekniven og før et minutt er gått er pulsårene mine kuttet. Jeg skal til Gud
nå. Mamma har fortalt meg at der, i himmelen hvor Han befinner seg, finnes det
ingen sorg og ingen smerte.
-“ Jeg kommer til å savne deg Mia”, er det siste jeg tenker før jeg sovner med
et smil om munnen.
Ute våkner verden til en ny vår og over hodet mitt synger den svarte trosten sin
triste sørgesang!

Og en jeg skrev forleden, da jeg TRODDE jeg far forelska. Men den gang ei ;-)

Elsker deg
Jeg elsker deg! Ordene gir gjennlyd i hodet mitt. Jeg ønsker, ønsker så høyt ar disse ordene hade kommet fra dine lepper. -Mot mine.

Kjærligheten er rare greier tenker jeg, mens jeg rusler inn i huset etter å ha sakt hade til deg. Du har nettopp vært her å sett film sammen med meg.
Jeg kune ha sparka meg selv. Tegnene er så sterke. Så klare, som månelyset i natten utenfor. Hvorfor feiga jeg ut?!
Dette kunne endt med et kyss. Mitt høyeste ønske. -Det å få kjenne dine lepper mot mine. Dine sterke armer som beskyttende holder rundt meg. Og visstheten.
Vissheten om at du er min. Bare min. Jeg prøver å fokusere på noe annet. Bestemme meg for at neste gang, om den noen gang kommer, skal jeg aldri feige ut! Jeg er jo så trygg sammen med deg ellers. Jeg elsker å være sammen med deg. Snakke med deg. Høre stemmen din. Se dypt inn i dine nydelige øyne, og kjenne smile ditt varme meg langt inn i sjelen. Du er så søt når du ser på meg mens jeg snakker til deg, men ikke får med deg hva jeg egentlig sa, fordi du kun var opptatt av å se på meg. Du er så nydelig når du sier at du, festløva deg, ikke dro på festen forrige fredag fordi jeg ikke kom.
Undertonen i stemmen din når du sier det ble sexy da du tegna på buksa mi.
Jeg tenker ikke på annet enn deg den kvelden. Som andre kvelder. Og dager. Hvert minutt jeg er bevisst tenker jeg på deg. Jeg drømmer til og med om deg når jeg sover. Jeg prøvde, og jeg prøver enda, å kontrolere meg selv, så jeg ikke forelsker meg i deg. Jeg kan ikke forelske meg i deg. Jeg greier aldri nederlaget om det ikke funker. Aldri i livet mitt! Og jeg er redd. Redd for å miste deg. Vennskapet vi har betyr så mye for meg. Men jeg blir garantert gal av tanken på at jeg, og kanskje du, vil ha noe mer enn kun venner.
Uten deg føler jeg en tomhet inne i meg. Et savn. Bare dypere.

Det er helg nå. Egentlig ser jeg fram til helga. Men nå forbinder jeg bare den med to hele dager uten å få seg deg. Iallefall ikke annet enn glippet når du kjører forbi på lett-MC'en din, mens du tuter og ser opp mot vinduet mitt.
Dessuten vet jeg at du skal på fest i helga. Hos noen du kjenner. Så da vet jeg at vi ikke kan treffes heller. Jeg bestemmer meg for å gå å legge meg tidlig. Og håper å få sove en drømmeløs søvn hele natten. Langt bort fra alt sammen.
Før jeg sovner, sender jeg deg en melding hvor jeg takker for at du ville komme og at vi kanskje burde ta flere filmkvelder senere.
Til svar får jeg at det vil du gjerne og at du synes det var koselig i kveld.
Jeg smiler og sovner deretter stille. Om natten drømmer jeg.
Om deg, og om kvelden vår. Og om hvordan den kunne ha endt.
Men neste gang. Neste gang skal jeg ikke feige ut...

Mange utrolig gode noveller her! Har ikke lest alle, så skal sette meg ned i løpet av helga å lese resten:)
Stå på folkens!! :-D

Marthe
17-12-2006, 10:30
Katastrofen
Av: Marthe Elsrud

Siri våknet en solfylt morgen av fuglesang og solskinn som strømmet inn igjennom de blå og hvit rutete gardinene. ”For en deilig morgen” tenkte hun imens hun hoppet ut av senga og gikk mot badet. Det hun ikke viste var at selve dagen ikke ville bli så fin...

Klokka var ni da hun satte seg ved frokostbordet, ferdig påkledd.
”God morgen” sa hun muntert til faren som satt og drakk kaffen og leste dagens VG. Siden moren og faren var skilt, bodde hun litt her og der. Nå skulle hun være hos faren hele sommerferien, der hun hadde vokst opp.
”Hmpf.. God Morgen” sa faren tilbake med en stemme som mer hørtes ut som at det mer var en regnværsdag enn en solfylt morgen. Siri så litt på han, før hun spørte om hun kunne være med bestevenninnen sin, Karen, til stranda i dag. Karen var altid så omtenksom og snill. En av de mest populære på skolen også, men det så ut som at hun ikke brydde seg noe om det. Hun ville ikke være den som alle så etter når hun gikk forbi, bare en helt alminnelig person. ”Du kan vel det” svarte faren, som enda ikke hadde sendt henne et lite blikk en gang. ”Takk!” sa hun og løp mot rommet for å hente badetøy.

Det var lyseblå skyfri himmel med fugler som satt på treene og sang sommersangen sin. Kuer og hester gikk på hver deres sommerbeiter med masse deilig og saftig grønt gress. Siri smådanset bortover grusveien mot stranda, glad og munter. Hun skulle møte Karen ved den store eika som luktet som vårblomster om sommeren og som var så deilig å sitte under om sommeren når det var på sitt varmeste.

Karen sto lent inntil eika og ventet. ”Endelig, der kom du” sa Karen og smilte som en sol på en varm sommerdag. ”Kom, så går vi og bader!” Siri satte sekken sin ved treet og tok av seg shortsen og t-skjorta som hun hadde over badetøyet sitt og løp ned til stranda etter Kine. Det var store bølger utpå havet, det store blå. Siri tok stortåa si uti for å kjenne på vannet før hun begynte å vasse uti og legge på svøm. ”Ahh.. Deilig!” sa hun til Karen imens hun svømte som en fisk både over og under vann. Vannet var like klart som vannet fra springen, og avkjølte kjempegodt på en så varm dag som denne.

Da de hadde fått kommet seg opp fra vannet, hørte de noen sirener litt unna. ”Hm.. Hva har skjedd nå?” sa Karen og tørket håret sitt. ”Er ikke sikker jeg, kom, så går vi og ser!” svarte Siri som begynte å småløpe bortover den steikende sanden.

De fulgte etter lyden av sirener som ulte i vinden. Siri ble mer å mer redd for at det kanskje var i nabolaget hennes, og begynte å løpe litt enda fortere, og fortere. Da de var framme til der det brant, var de framme ved huset til Siri. Siri løp bortover i full hast og skrek. ”Pappa, pappa! Jeg må inn til pappa” skrek hun og banet seg vei igjennom folkemengden som sto utenfor å så på. Huset hadde flammer ut igjennom alle vinduene, og alt lyste opp. ”Pappa, pappa” ropte Siri enda høyere, og begynte å strigråte. En av brannmennene kom for å roe henne ned, og viste henne hvor faren hennes lå. Der lå han, på en båre, livløs. Skrekken fòr igjennom Siri. ”Er han død?” spørte hun om med en liten stemme. ”Ja.. Vi kunne dessverre ikke redde han.” Svarte en av legene som var der. ”Nei, neeiii!” skrek Siri og løp bort til faren sin og satte seg ved siden av han. ”Våkne opp pappa, våkne opp!” ropte hun, uansett at hun viste at han var like død som en vissen blomst...

Denne skrev jeg i 9. klasse tror jeg. Fant ingen nyere ^^

Flashback
05-01-2007, 22:30
Sånnja, her er den "etterlengtede" julefortellingen min som jeg fikk 6'er på :lol:

Rimen hadde lagt seg på gresset. Om man kikket opp, kunne man se typiske snøskyer, ventende på å slippe ned alt det hvite, lette dunet. Juletreet på gårdsplassen var pyntet med store, hvite garnsnøballer, og et par dinglende lys som ga gjenskinn i den røde veggen til stallen. Selv om klokka var ti, var allerede Anne Line ute for å slippe ut hestene. "Brr, så kaldt!" fnøs hun, mens hun trasket mot stallbygningen. Hun åpnet døra og kikket inn. Alt lyset var av, selv flomlyset på høyloftet. Hun slo det på og trådte inn i stallen. Skoene laget et behagelig ekko, dempet av høyet på gulvet fra i går. Luften var varm og god, og hun dro av kjeledressen og hang den på salrommet.

Med ett stakk et søtt hestehode seg frem. "Hei, Bruni!" sa hun og klappet han på ganasjen. Den lange, røde panneluggen lå spredt over neseryggen og dannet en V oppned. Hun så bortover stallgangen. Alle hestene hadde våknet til live. Lukka og føllet Faxi, Hekla, Hrynjandi, Frekja, Gyllir, Gustur og Anne Lines fôrhest Dugur. Hun gikk stille bort mot boksen hans. Hun åpnet boksdøra og gikk inn. "Heisann, lille venn!" sa hun. "Vet du hvilken dato det er i dag? Det er lille julaften!" Dugur humret og ristet på hodet. Den brune pelsen ristet i takt med Dugurs bevegelser. Hun tok på grima og leida han ut mot paddocken. Dugur plantet hodet sitt inntil siden hennes og klødde seg. "Såså, lille venn!" utbrøt hun.

"Har du sluppet ut alle hestene?" spurte faren. Anne Line nikket, med kinn som bulte ut av grovskive med brunost. Hun hadde kledd seg med en rød islender og ei mørkegrønn ridebukse. "Kan jeg få åpne en liten pakke i kveld?" spurte hun. Faren nikket.

"Therese! Det snør!" Ropte Anne Line. Hun og venninnen Therese holdt på å møkke boksene, og Anne Line sto i boksen til Gyllir. Hun så ut åpningen. I paddocken kunne hun skimte Dugur, gumlende på litt høy. Han løftet hodet og så på henne. Hun smilte. "Så gøy!" svarte Therese med ett. "Tenk om det blir snø på julaften!"

Mørket begynte å stige på, og lysene på juletreet lyste opp hele gårdsplassen. Stallen var nesten full av ivrige hesteeiere som ville gjøre siste finpuss på hestene før dagen etter. Anne Line sto i boksen til Dugur og flettet manen. "Nå blir du riktig fin, lille venn!" utbrøt hun. "Jeg er ferdig med å sale opp, kommer du?" Therese stod i boksdøra med Hrynjandi i hånda. Anne Line nikket. Hun drog ned salen fra bokskanten og la den på Dugurs rygg. Hun hadde stæsjet den litt opp med julevoilock, som matchet nisselua hun selv hadde plantet på ridehjelmen sin. Hun og Therese pleide å gjøre dette hvert år. Dra på ridetur i gatene og synge julesanger.

Neste morgen fikk Anne Line sovet lenge. Jarle, en av stallhjelpene, skulle ta seg av stallstellet denne dagen. Anne Line så på klokka. "Elleve?" fikk hun snøvlet seg til å si i halvsøvne. Hun jumpet ut av senga og drog på seg en genser og ei ridebukse. Hun gled ned trappa og stormet inn på kjøkkenet. "God jul!" ropte hun og kastet seg i armene på foreldrene. Hun tok med seg ei skive fra kjøkkenbenken og skyndte seg ut i stallen. Det snødde. Store, hvite flak kom duvende ned fra himmelen. På parkeringsplassen stod en bil, og ut kom Therese. "Hei! Therese!" ropte Anne Line og kastet seg i armene på henne. "God jul!" sa de i kor. De gikk inn i stallen, og oppdaget hvor ryddig og fint det var. "Joa, jeg tenkte jeg kunne rydde litt nå som det var jul", utbrøt Jarle og kom traskende ut av salrommet.

Anne Line satte seg rundt middagsbordet. Hele familien var samlet for å spise pinnekjøtt og kålstappe. Lillebroren var kledd i stripete skjorte, og lyste som et møtende tog i en tunnel der han klappet seg på magen på den store stolen. "Nå er jeg mett!" utbrøt han. Maten var spist opp. "Kan vi åpne pakker nå?" spurte Anne Line og dumpet ned i den lærdekkede sofaen bortenfor juletreet. Faren nikket, og bærte ut restene av det som stod på middagsbordet. Hun åpnet en pakke da faren satte seg ned i en stol. Papiret raspet kraftig idèt hun røsket det av. "Ååå! Takk!" ropte hun og slengte seg rundt halsen på foreldrene. Inni det rosastripete pakkepapiret lå et gavekort på en rideutstyrsforhandler. Hun satte seg ned igjen og fikk beskjed om å åpne en til, siden lillebroren allerede hadde åpnet alle sine. Hun plukket opp en liten, flat pakke med blå sløyfe. "Hva kan dette være?" mumlet hun stille. Inni lå det en lapp. "Hei, Anne Line!

Hadde tenkt til å putte gaven under juletreet, men siden det ikke var plass, så plasserte jeg den på gårdsplassen istedet. Gå ut å se! Pappa." stod det, med tydelige blokkbokstaver. Hun så på faren med et nysgjerrig blikk.

Hun dro på seg tøflene, og lukket opp ytterdøra. Med ett fikk hun et øyeblikkssjokk. Utenfor satt Therese på Hrynjandi, med Dugur i leietau. Rundt Dugurs hals hang det et skilt: "Til Anne Line" stod det. Hun spurtet ut døra og kastet seg om Dugurs hals. "Er dette virkelig sant?!" sa hun gråtende for seg selv inn i manen på den brune hesten. "God jul!" ropte faren. Rundt dem snødde det store, lyse flak av nysnø.

Øydis R. Hegg. 8B

Maja
05-01-2007, 22:48
Så fin stil Øydis! Skikkelig stemmningsfull =)

Flashback
05-01-2007, 22:51
Tusen takk, Maja :) Slike kommentarer lyser veldig opp, og gir meg enda mer lyst til å skrive! Takk!

Andrea & Bajas
05-01-2007, 23:05
Kjempebra Øyds! Fikk skikkelige frysninger på slutten!!! :-D Du er kjempeflink! Stå på! :happy:

Flashback
05-01-2007, 23:10
Nååww, takk :')

Malinas
06-01-2007, 00:09
Som jeg skrev i bloggen din: Utrolig bra skrevet! :-D Hadde aldri fått til noe sån selv :razz:

Wilisia
06-01-2007, 00:20
1. 8B er jo der de beste går da :lol:
2.UTROLIG BRA STIL!!! Fullt fortjent sekser Øydis! :-D

Litja
06-01-2007, 13:33
Vi hadde skrivedag på skolen, for noen mnd. siden.. Jeg skrev artikkel da, og temaet var ungdom og kosthold.. Fikk 4+ på 1.gangsinnleveringa, og 5- på 2.gangs.. Sånn passe fornøyd med den! :-D :

Du blir hva du spiser

Denne artikkelen handler om ungdom og deres kosthold.
Mange ungdommer i vår tid er aldri fornøyd med vekta si. Enten er de for tykke eller så er de for tynne. Men hvem sin feil er det? Ingen andre enn dem selv. Mange sitter i sofaen og ser på tv dag inn og dag ut. Ingen gidder lengre og bli med mor og far på skitur. Ingen gidder og gå ut på tur, eller dra i svømmehallen for å svømme. Usunn mat som boller og brus er blitt en del av mange ungdommers normale dag. Usunn mat på kantinen, usunn mat i matpakken, usunn mat på kiosker. Fisk blir byttet ut med kjøtt til middag, majones, fett, smør, remulade, saft og annet usunn mat og drikke er mer vanlig til middag nå.

Frokost, dagens viktigste måltid.
Jenter og gutter dropper ordentlig frokost, og får i seg usunn og fet mat med mye sukker i. De som ikke spiser frokost får dårligere karakterer enn de som spiser frokost. Hvorfor? Frokost er dagens viktigste måltid, fordi det er lenge siden sist gang du spiste. Kroppen trenger mat for at den skal jobbe og produsere energi, og da trenger den en ordentlig frokost. Det tar oftest bare 10-15 minutter å spise frokost på en travel dag. Men vil du ha en god og sunn frokost, så kan du lage litt kvelden i forveien. Mange unge drikker heller ikke tran eller tar ikke vitaminer. Hvis man vil legge inn en vane med og drikke tran, kan det være lurt og drikke det etter frokost, slik at tran blir en del av frokosten.

Tynne forbilder
Anoreksi og bulimi er to store problemer i vår tid. Ja, ungdommer spiser mye usunn mat, men mange spiser ikke i det hele tatt. Ungdommer blir påvirket av forbilder som har lite fett på kroppen. Unge jenter begynner og bekymre seg for vekta si, allerede nede i 10-11 års alderen. De synes de er for tykke, og de synes de veier for mye. De begynner å spise lite, går på vekta flere ganger om dagen og bekymrer seg fordi de er for ”tykke”. Jenter og gutter blir påvirket av vennene sine, kjendiser, foreldre og alle rundt seg som slanker seg. Vi ser bilder av kjendisene over alt, på tv, Se og Hør, aviser, ja nesten hver dag blir vi påvirket av de. Og da er det ikke så rart at jenter føler seg tykke i forhold til kjendisene og modellene.

Fritid, et problem
Data og tv er et økende problem. Tv-en står på 24 timer i døgnet og dataen er også ofte på. Det er kanskje litt for lite fritidsaktiviteter i vår tid til ungdom? Mange ungdommer er ute med venner og kanskje de snuser, røyker og drikker i smug? Vil de egentlig drikke og røyke? Kanskje ikke, men de blir som regel presset til det. Hvis du er i en stor gjeng, er det nok ikke så lett å si nei. Ungdommer vil helst være den øverste leder av gjengen, slik at man kan herske over andre, men da må man ofre litt. Mange kjøper seg sjokolade, boller og brus rett før middag, og foreldrene gir dem lov til det. Foreldre blir mer og mer uviktig for ungdommer, ettersom de ofte er ute med venner. Mange foreldre jobber kanskje nattskift, og mange ganger ser de kanskje ikke ungene sine på en hel dag. Lekser gjør elever nesten aldri hjemme lenger, fordi de får tid til det på skolen.

Fem om dagen
For å få god helse er det lurt å spise mye frukt og grønnsaker. Mange ungdommer spiser nesten ikke frukt og grønt, bare usunn mat og junk food. Grønnsaker har de fleste til middag, men ungdommer forsyner seg ikke særlig mye med det. Ikke mange ungdommer tar med seg frukt på skolen lengre. Tilbudene på skolen er heller ikke så gode. Kantinene, kiosker og butikker burde også kanskje tilby ungdommer frisk frukt. Alle de sunne vanene vi hadde som barn, blir lagt på hylla når vi kommer til ungdomstiden. Fem om dagen kan får eksempel inneholde et glass juice til frokost, litt frukt til lunsj, grønnsaker og poteter til middag og en frukt til kveldsmat.


Hva er verst?
Ja, hva er verst: å spise lite eller å spise mye og legge på seg? Jeg kan ikke snakke for deg, men jeg synes det er verst med de som spiser lite.
Anoreksi og bulimi er 2 sykdommer som gjør at du ikke spiser så mye. Jeg synes alle bør være klar over at det også er et stort problem blant unge. Unge blir mye påvirket av foreldrene sine, som kanskje også slanker seg. Foreldre bør kanskje følge med ungene sine litt mer, og følge med at de spiser og drikker nok.
Så kommer vi til de som bare spiser usunn mat. Mange spiser kake hver dag, godteri hver dag og potetgull. Det er absolutt ikke bra! Man må tenke litt på framtiden sin også synes jeg. Hvis man bare sitter i sofaen og slurver dag inn og dag ut, har du ikke fått noen vaner i og jobbe, så da blir det vanskelig i senere tid. Unge må tenke seg om når de spiser mye usunn mat, og tenke på hva som skjer med kroppen sin. Unge spiser kanskje sukker og slikt fordi det smaker himmelsk for dem. Gi ungene deres noen sunne alternativer som smaker godt!

(kilde: Ungdom og kosthold heftet.)

Kaja J.


Vil gjerne har komentarer! ;-)

Madelen
23-01-2007, 19:22
kjempebra stil, som virkelig viser dagenspromlemer, kjenner selv noen som har hatt spisefrstyrrelser og det er utrolig fælt og høre deres historier

denne tråden døde litt, legger ut noe jeg har skrevet senere idag. og jeg vil gjerne lese mer av hva dere skriver.. :smile:

Maja
23-01-2007, 19:54
1. 8B er jo der de beste går da :lol:

Jepp ;) Eller, nå går jo jeg i 9B men det går for det samme;)

IngvildK
23-01-2007, 19:58
Døh, E er best.. (;

Marte+Quicky
23-01-2007, 22:03
Døh, E er best.. (;

E?? Eh? :shock: Har du blitt skrullete eller? :lol: B er såklart best! Hva står b'en for? BEST :lol:

Når vi var små var det alltid sånn "krangling" om hvem som var best :lol: A var Aper, B var Bavianer, B var bæsj, A var Avlange, osv,osv :roll:

Svalgårds Cheri
24-01-2007, 10:49
Forfattertråd :shock:
Her kan jo jeg spamme stilene mine da :lol:
I alle fall de jeg har på pc-en;) Skriver alltid et tosifret tall antall sider, så orker ikke skrive dem jeg har håndskrevet bare...

Skal lete å se hva jeg finner :-D

Må bare legge til at: Nydelig stil, Øydis=) Kjempebra=)

Andrea
24-01-2007, 11:19
Kom med stilene dine Maritha ;-)

Svalgårds Cheri
24-01-2007, 11:31
Har flere da, men kan ta en om gangen;) Her er en jeg skrev på grunnkurs. Fikk 6-er :mrgreen: Var i utgangspunktet litt usikker på om læreren skulle forstå sluttpoenget, men det gjorde han tydeligvis.)

Vi skulle også ha med selvtatt bilde, så poster det og jeg
http://i55.photobucket.com/albums/g159/cheriii_2006/stilbilde.jpg



Høstens flammer


Skogen var fargerik. Røde, gule, grønne og brune blader dekket bakken og etterlot trærne nakne. Vinden fikk bladene til å bevege seg og danne små virvelvinder. Solen skinte sterkt, og gjorde dagen til en vakker høstdag. Den stolte skogen glødet.

Mia satt hjemme i den gode, trygge godstolen. Hun så mot skogen som bare lå noen få meter fra huset hennes. – Like få meter som nabohuset, tenkte hun trist og med et snev av bitterhet. Hun klamret hendene sine nervøst om kaffekoppen. – Kaffen smakte ikke godt engang, sa Mia surt for seg selv. Klokken over hodet hennes tikket høyt og maste etter hennes oppmerksomhet. Hun tvang seg til å snu hodet og se. - Halv sju, ja, sa hun nervøst. Motvillig reiste hun seg fra stolen og gikk mot ytterdøren. Den føltes blytung å åpne.

Høstværet slo mot henne. Solen blendet henne som en lyskaster ville gjort, og vinden lagde huden kald og rød. – Jeg hater høsten, sa Mia med sammenbitte tenner, og tankene dro henne mot forrige høst. – Et år siden skilsmissen nå, tenkte hun trist. – Et år siden livet mitt ble ødelagt.

Plutselig åpnet nabodøren seg og vekket Mia fra de dype tankene. Blikket hennes flakket og hun kjente nervøsiteten spre seg som virus i kroppen. – Ta deg sammen, skjente hun på seg selv, og lot som om hun var opptatt med å se på løvhaugen som hun rakte sammen i går. Den lå pent utenfor inngangsdøren hennes. – God dag, Mia!, ropte Lise med den skarpe, men perfekte stemmen. – God dag, Lise, svarte Mia upersonlig og med en tilgjort høflighet. Bak Lise og den eksklusive kåpen hennes stod Tom. Han virket sjenert. – Kanskje han også gruer seg for dette ”nå-skal-alt-bli-bra”-møtet?, tenkte Mia og så mot mannen sin. Eller rettere sagt eksmannen.

- La oss gå i enden av skogen, slik som vi hadde planlagt, sa Lise, eller Frøken Perfekt, som Mia likte å kalle henne. Med målbevisste skritt gikk Lise mot skogen, med Tom diltende etter som en valp. Mia ventet litt før hun fulgte etter, hun ville ikke virke som om hun ville være med dem. Hun snudde seg og så mot husene. – Tom og Lise har finere hus enn meg, tenkte hun dystert, noe som ikke var sant, fordi alle de hvite rekkehusene i gata var prikk like. Det var nesten umulig å se forskjell på det midterste som var Mias, og nabohuset.

Benken de satt på føltes kald. Høsten kjølte ned alt, og det virket som om den gjorde det for å plage Mia. Mia vred seg på benken og gned de frosne hendene. – For noen stygge, skrukkete hender jeg har, tenkte hun selvkritisk, - Jeg er jo bare drøye 30 år.
– Ja, hvordan går det med deg, da?, spurte Lise Mia høflig og stirret henne inn i øynene.
– Joda, det går fint med meg, svarte Mia og tvang frem et falskt smil. – Jo, det er kjempekjekt å sitte alene etter en ufrivillig skilsmisse, og se at du og Tom trives sammen i nabohuset. Å sitte hjemme og føle meg verdiløs og byttet ut med deg, din ”Perfekte Nabo”, ville Mia si, men hun sa det ikke. Aldri om de skulle få se hvor mye skilsmissen og dette nye forholdet såret henne.

- Hvordan går det med dere da?, spurte Mia lavt og så mot Tom og Lise. De hørte det ikke, fordi de satt og så hverandre inn i øynene med unike blikk. – Så Tom noen gang slik på meg?, tok Mia seg selv i å tenke. – Vi var aldri så lykkelige. Det var en liten tanke i bakhodet som sa: - Det var jo grunnen til skilsmissen, men den overhørte Mia elegant. – Vi har det fint, vi!, svarte de plutselig, i kor. Etterpå lo de barnslig. –De er som småunger!, tenkte Mia og følte seg så gammel. – De er så fornøyde, unge Lise har gitt nytt liv i Tom.

Minuttene der de satt der på benken i skogen gikk saktere enn en skadet snegle. Lise så mot Mia. Hun virket så trist, syntes Lise, men hun lurte på hvorfor. Skilsmissen hadde jo vært det beste for dem, hadde den ikke? Mia var vel ikke sjalu på henne? Nei, det var umulig. Lise var jo yngre, men ikke i nærheten så pen som Mia. Lise så mot Mia igjen. – Er du sikker på at det er greit med deg?, spurte hun en gang til for å forsikre seg. Mia svarte med det samme triste og utilnærmelige blikket, og den automatiske replikken: - Ja, alt er i orden! Lise følte på seg at hun løyv, men kunne ikke annet enn å godta svaret. Stillheten ble pinlig. Hun fiklet litt med kåpen, det var så mange løse tråder på den. Kåpen var fra Fretex, men så svært eksklusiv ut.
– Mia vet nok ikke om pengeproblemene våre, tenkte Lise tilfreds. Hun likte å fremstå som perfekt.

- Kan ikke dette møtet i denne fæle skogen snart være over?, tenkte Mia utolmodig. De satt der, Tom, Lise og Mia, og snakket tomprat.
Plutselig utbrøt Tom: - Meg og Lise skal gifte oss! Ordene stakk som kniver i hjertet på Mia, og hun følte seg lammet. Da sjokket var gitt seg presset hun frem et – Så fint!, men inni seg følte hun seg elendig. Det lille håpet hun hadde klamret seg til det siste året brast. Håpet om at en vakker dag ville Tom slå opp med Lise og alt ville bli som før, ble knust i tusen biter. Det ble dratt ut av henne, revet i fillebiter og trampet på. Håpet ble erstattet med uendelig sjalusi og en god dose raseri og tristhet. - Hvorfor er de så lykkelige mens jeg er ulykkelig?

- Kan jeg låne lighter av deg, Tom?, spurte Mia for å bytte tema. Hva som helst, bare ikke bryllupstemaet. – Selvsagt kan du det!, svarte han raskt og rakte henne den hvite med rødt håndtegnet hjerte på. – Den fikk han av meg til 35-årsdagen, slo det Mia. Hun husket hvordan hun hadde strevd med å tegne hjertet på den, som et symbol på hennes kjærlighet. Minnene fylte henne og alt det vonde som lå lagret inni henne eksploderte. Hun orket ikke å sitte der lengre. Instinktivt reiste hun seg og gikk, og den planlagte røyken var glemt.

Skogen var bekmørk, men Mia var godt kjent og fant veien hjemover. Sjalusien oste av henne der hun gikk og spørsmålene kvernet i hodet hennes. – Hvorfor akkurat Lise? Kunne han ikke funnet lykken med en annen? En som ikke var så perfekt, så jeg slapp å føle meg byttet ut til noe bedre.

Den vanligvis opplyste gaten var svart denne høstkvelden. – Typisk, strømmen har sikkert gått!, sa Mia høyt ut i den kalde luften. Drevet av raseri, sjalusi og vonde følelser begynte hun å løpe mot hjemmet sitt. Høstvinden rusket i henne, og hun stakk hendene nedi lomma for å beskytte dem mot den nådeløse naturen. Til og med naturen, som hun før var venn med, motarbeidet henne. Hun kjente lighteren i lomma og klemte hardt til som for å prøve å ødelegge den. Hun følte behov for å kontrollere noe, for over seg selv hadde hun for lengst mistet kontrollen.

Mia løp og løp, med lunger som skrek etter luft og et hode fullt av kaos. De par kilometrene, fra benken de hadde sittet på i skogen til huset hennes, virket uendelig lange. Plutselig ble den ville sprinten brått stanset av en liten vedkubbe som hadde veltet ned fra en vedstabel like ved. – Hvorfor måtte den ligge midt på fortauet?, tenkte Mia, men for sent til å forhindre fallet. Hun så hvordan asfalten kom mot henne i en vanvittig fart, men kjente ingen smerte da den slo hull på kneet hennes. Isteden ble hodet hennes fylt med en ide. En ide som ville utslette alt det vonde. En ide som ville gjøre Tom og Lise like ulykkelige som hun selv. En ide som ville forandre livet hennes og la henne få sin etterlengtende hevn. Det var det hun trengte: Hevn! Mia smilte bredt.

Vedkubben brant godt. Den lille rød-hjertete lighteren hadde gjort jobben sin. Med en kraft Mia ikke ante hun hadde kastet hun den mot Tom og Lises hus. – De har også rakt løvet sammen, tenkte hun skadefro og så med glede på hvordan flammene fra kubben spredte seg til løvet og spiste det opp.

Snart var flammene over alt. Gule, oransje, røde. Høstens farger. Høsten, som Mia hatet, spiste opp huset og slettet alt vondt. Det var vakkert å se. Flammene tok seg godt ut i mørket. Mia følte seg fornøyd. Det var lenge siden sist hun hadde følt seg så vellykket. Snart ville Tom og Lise komme hjem til nedbrent hus, og det ville påføre dem problemer som ville gjøre dem like ulykkelige som hun. Mia så for seg regningene deres, utsettelsen av bryllupet og fortvilelsen, og smilte selvtilfreds. Hun kysset lighteren og hvisket: - Hevnen er søt! Samtidig var hun litt forvirret. Aldri før hadde hun opplevd at sjalusien overstyrte fornuften.

For å eliminere faren for å bli tatt for påsettelse av brann, gikk Mia med lydløse skritt mot skogen igjen. – Jeg var ikke hjemme den natten, så hun for seg seg selv si neste dag. Hun snudde seg og så en siste gang på de mektige flammene som omkranset det midterste av de sju like rekkehusene.

Sovetablettene fra jakkelommen virket godt. Mias hode føltes tungt og trøtt. Hun la seg ned under et stort, uvennlig eiketre i den mørke skogen. Bakken var hard og ujevn, og de fuktige bladene gjorde henne kald. Allikevel sov hun godt med en ubeskrivelig lettelse i kroppen. Hun drømte fredelig om morgendagen. Alt ville bli så fint…

Tom la hånden sin i Lises og sa rolig: - Vi bør komme oss hjem nå. Klokken er over midnatt. Mia er nok hjemme for lengst. – Har vi pratet så lenge?, sa Lise forbauset, – Tiden går fort når temaet er bryllup. Hun smålo lett og kikket bort på et lite ekorn som spiste sin kveldsmat i de høye trærne. – Det er så vakkert her i skogen, bemerket hun. Tom bare smilte og så på sin fremtidige kone. Han følte seg så lykkelig. Eneste skår i gleden var Mias tydelige sjalusi. Han kunne fortsatt kjenne de små stikkene av dårlig samvittighet på grunn av skilsmissen. De var som nåler som stakk i lykken hans. – Da går vi, Lise, sa han bestemt, men vennlig.

- Lise, kjenner du lukten av ild?, spurte Tom plutselig da de rundet hjørnet på gata. Han kjente han ble urolig. – Sikkert noen som griller!, spøkte konen hans. – Ja, midt på natta! Dessuten er vi to og Mia de eneste i nabolaget som ikke er vekkreist på høstferie, påpekte han overbevisende. - Ro deg ned, Tom, sa Lise som en trøstende mor. Tom så litt flau ned i bakken og tuslet taust videre. Han skvatt til da Lises håndtrykk plutselig ble sterkere. – Hva er det?, spurte han uten å se opp. – Ser du flammene der borte? Tom kikket nysgjerrig opp og øynene hans så rett på noe flammefarget som beveget seg fritt noen meter unna. Før han rakk å tenke seg om dro Lise i ermet hans og de løp mot flammene. Jo nærmere de kom, jo mer svei røyken i øynene og lukten rev i nesa. Tom kunne kjenne lungene protestere mot røyken, og han følte en trang til å bare legge seg ned og sove.

- Nei, har du sett!, sa Tom vantro da han oppdaga hva som brant. Av sine såre lungers kraft ropte han:
- Mias hus brenner!

Litja
24-01-2007, 14:13
A er best her ! Eller egentlig grønn da .. Bruker egentlig ikke så veldig masse A B og C vi da..

IngvildK
24-01-2007, 14:37
Den var braa, Maritha :D Men reagerte litt på det at først var skogen noen få meter fra huset hennes, og så var den noen kilometer?

Svalgårds Cheri
24-01-2007, 16:01
Den var braa, Maritha :D Men reagerte litt på det at først var skogen noen få meter fra huset hennes, og så var den noen kilometer?

Det er en stor/lang skog;)
De gikk liksom langt... Så det var et stykke hjem.

Såvidt jeg husker *gidder ikke finne frem i teksten:p*

Akkuratt som hvis jeg går ut i skogen (eller rettere sagt park) ved siden av huset mitt og går en lang tur, så er det noen kilometer hjem igjen;)

IngvildK
24-01-2007, 17:21
Å, sånn sett ^^

Velfortjent sekser iallefall :-D

Svalgårds Cheri
24-01-2007, 17:38
hehe^^,
Takk :smile:

Madelen
24-01-2007, 22:52
kjempebra stil, som virkelig viser dagenspromlemer, kjenner selv noen som har hatt spisefrstyrrelser og det er utrolig fælt og høre deres historier

denne tråden døde litt, legger ut noe jeg har skrevet senere idag. og jeg vil gjerne lese mer av hva dere skriver.. :smile:

ja, kvelden gikk litt fort, men legger ut noe av det jeg har skrevet nå jeg (bedre sent enn aldri)

What is a good friend?
to me a good friend is:
- someone who cares
- someone you can trust
- someone who suports you
- someone you can depend upon
then you are a good friend, because you are all of these
things, and something more



Good friends do not grow on trees,
you are like this friends.
That is why I like you so well,
thats why I cared about you and this is
how I feel about you


dette har jeg skrevet til en god vennine. (vil gjerne ha kommentarer)

IngvildK
25-01-2007, 10:44
Madelen: Noen skrivefeil, men veldig fint :)

Terese
25-01-2007, 14:06
Denne Limericken fikk jeg 6-er på! :dusk:


Den søte jenta fra stanse,
Hun elsket å svinse og svanse,
men nå er den ville,
begravet og stille,
Nå vil hun i himmelen danse..

Felix VII
25-01-2007, 17:56
Denne Limericken fikk jeg 6-er på! :dusk:


Den søte jenta fra stanse,
Hun elsket å svinse og svanse,
men nå er den ville,
begravet og stille,
Nå vil hun i himmelen danse..

Den var nyyydeli!

Madelen
25-01-2007, 19:30
helt enig, ikke noe rart du fikk 6'er på den

Wiindy
27-01-2007, 22:57
Windy<3;
Du aner ikke hvor mye jeg savner deg
Dine mørke øyne og muskuløse kropp
Tårene renner bare jeg tenker på deg...
Du var så fin, med alle dine perfekte hopp!
Du la hodet på skuldern min
Åå, du var så utrolig fin!
Savner deg så utrolig mye, ponnien "min" <3


Bestevennen;
Bestevenner for alltid, sier vi.
Jeg håper det er sant!
Jeg er så utrolig glad i deg jenta mi
Er så glad det var det jeg fant!
Alle tingene vi har gjort,
Tiden går så utrolig fort!
Bestevenner for alltid vi,
Det er vel sant det, jenta mi<3

Wiindy
30-01-2007, 20:36
Norsk tentamen 9. kl 2006

Fritt Fall

-Marianne, du kan da ta den bussen hjem! sa Lena Svendsen, Mariannes mor, sint.
-Nei, kom å hent meg da! Det går ikke buss før om en time, og jeg har så utrolig mye lekser, svarte Marianne sint. -Greit, jeg kommer nå, sa moren hennes sint. Marianne la på uten å si hadet. Lena var sint, hun hadde andre ting å gjøre denne mørke septemberkvelden.

-Marianne, frokost! ropte stemoren hennes, Sara opp til henne. -Jeg er ikke sulten, svarte Marianne tilbake, og trakk knærte oppunder haken. Det hadde gått tre uker siden den sjebnesvangre kvelden. Tre uker siden hun fikk telefonen om at moren var død. Hun prøvde å ikke tenke på det, men det var det eneste som konstant svirret rundt i hodet hennes. Tre uker, det eneste hun gjorde var å gråte... Ikke en dag utenom... Hun hadde ikke trodd hun hadde så mange tårer. Hun og moren, som hadde vært gode venner i nesten alle de femten årene hennes...

I tredje klasse hadde foreldrene skilt seg, og faren hadde fått ny kjæreste. Marianne hadde fått en stesøster, som nå var 13, og en halvbror på snart 6 år. Hun måtte dele rom med Karina, som stesøsteren hennes het, men Marianne hadde bodd mest hos moren.

-Marianne, nå kommer du å spiser, ropte faren utenfor loftsdøren. Hun hadde ikke orket å bo sammen med Karina, så hun flyttet like gjerne opp på det lille loftsrommet. -Nei, jeg er ikke sulten har jeg sagt, ropte Marianne tilbake. -Jo, nå kommer du ned å spiser, sa faren sint. Han hadde ikke vært spessielt forståelsesfull etter morens død. Det hadde han aldri vært. Det var derfor ikke moren holdt ut med han. Han var en grådig, følelsesløs mann, mente Marianne. Om bare moren hadde vært der...

De kranglet nesten hele tiden, Marianne og faren. Han hadde aldri tid til henne, bare de nye barna hans. Hun var jo så stor nå... Marianne følte seg ikke hjemme der, det hadde hun egentlig aldri gjort. Hun hadde følelsen av at de ikke ville ha henne der, hun var alltid "femte hjul på vognen".

Uken etter var Marianne på skolen igjen. Hun hadde heldighvis sluppet å bytte skole. Denne dagen klarte hun ikke konsentrere seg, hun som ellers pleide å være så god på skolen. Alle de andre satt der og kastet medfølende blikk på henne, trodde de visste hvordan hun hadde det. De hadde ringt, men hun vill ikke snakke...

Etter skolen tok hun bussen til utkanten av byen, der skogen begynte. Hun hadde ofte vært der med moren da hun var mindre. De pleide å sitte nederst ved vannkanten og se på det glitrende vannet, og høre den brusende lyden der fossen rant i store strømmer ned i vannet.
Men det var den gangen...

Marianne tok stien opp til venste, i stedet for å følge den andre, som hun pleide. Solen skinte glissent mellom de bare grenene. Stien hun gikk nå, førte henne til broen som gikk over den buldrene fossen.
Hun stod der. Midt ute på broen. Vinden blåste så det mørke håret stod som en hale ut bak henne. Det blinket i de blå øynene, og en tåre randt nedover kinnet hennes. Den første på en uke...

-Det var min skyld! skrek hun, og fjellene sendte ekkoet tilbake tilbake; Min skyld! Min skyld, min skyld... Hvorfor? tenkte hun. Hvorfor tok jeg ikke bussen hjem den kvelden? Hvordan kunne jeg forårsake min mors død? Hun hoppet.

Ut fra broen. Fritt fall - kjente blodsmaken i munnen, ør i hodet... Lukket øynene, alt hun hørte var den brusende, buldrene lyden av fossen. Rennende vann... Hun skjente en stikkende smerte, så var alt stille...


Veldig masse avsnitt ble det...

IngvildK
31-01-2007, 20:44
Dæsken, Ingvild, den var BRA! Hva fikk du på den? Fortjener en sekser værtfall :-D

Ingvild
31-01-2007, 20:53
Sekser? Haha nei, slikt førekjem ikkje på vidaregåande ;-)

Eg hugser faktisk ikkje kva eg fekk, hehe.. Reknar med det låg rundt femmaren ein plass, var vel som regel det eg fekk i fjor..

IngvildK
04-03-2007, 00:59
En kropp s&#229; kraftig og stor
I hvert &#248;ye en glitrende stjerne
Et vesen her p&#229; denne jord
Som ogs&#229; er langt i det fjerne

En pannelugg som sammenfiltret gress
En hale b&#248;lgende i vind
Kledd i sin m&#248;rke silkedress
Med h&#229;p og tro i sinn

Et &#248;nske om &#229; bli noe stort
&#197; v&#230;re det alle vil ha
Pr&#248;ve &#229; trave forrykende fort
Og seier p&#229; seier ta

Men uten et forsvarsel sier det stopp
Og vinden bl&#229;ser ei mer
N&#229; er det ingen kraftig kropp
Ingen kusk eller rytter som ler

N&#229; traver du rundt p&#229; bomullsmyke skyer
Og bare du er vinneren
Mens du ser ned p&#229; land og byer
Husk at vi vil treffes igjen

Katinka
04-03-2007, 01:04
Siste innlevering, k&#229;seri skrevet p&#229; nynorsk (mitt sidem&#229;l).

Velkommen inn i dei eldres rekkjer..

Jau, og jo, takk.
No har eg att ein gong sette meg ned og grubla. Det blir ofte slik n&#229;r eg f&#229;r ei oppg&#229;ve p&#229; skulen som eg eigentleg ikkje hadde forventa &#229; f&#229;, eller n&#229;r eg g&#229;r tom for idear undervegs.

Eg har grubla over fenomenet &#171;&#229; bli gamal&#187;. &#197; tr&#229; inn i dei eldres verd, kor alle jamngamle ein m&#248;ter har d&#229;rleg ande, eit kne ute av funksjon og ein s&#230;rs ust&#248; gange, om helsa no faktisk skulle tillate ein gange.
S&#229; undrar eg jo mykje, n&#229;r eg f&#248;rst tenkjer (.. Og det hender jo ikkje s&#229; ofte at det gjer noko..).
- Vil eg framleis vere istand til &#229; steike meg ein &#171;Gr&#230;ndi&#229;sa&#187; som nattmat, etter ein lang kveld p&#229; byen, med mangt og mykje? Kvarhen skal eg bu? Kva i alle dagar skal eg drive med??
Med andre ord: Er heile livet over n&#229;r eg blir gamal?
Svaret er s&#229; avgjort ja. Det er mykje ein ikkje kan gjere som gamal. Du kan ikkje h&#248;yre p&#229; &#171;cool&#187; musikk, eller g&#229; p&#229; diskotek. Eller ta ein snartur innom pub'en du gjekk til som ung, med falsk leigitimasjon.. Det ville vore for gale. Du hadde blitt kviskra om, og erta, i ditt fors&#248;k p&#229; &#229; &#171;leike ung&#187;. Dei unge ville sj&#248;lvsagt ledd av deg. Slikt er nemleg slettes ikkje akseptabelt for ei eldre kvinne. Eller.. Ein &#171;honn&#248;r&#187;, som dei s&#229; fint seier p&#229; toget.

Staten pr&#248;ver alt dei kan &#229; halde deg i live ved &#229; prakke p&#229; deg til d&#248;mes ein g&#229;stol, og tilby egne eldrehjem og andre mistenkjelege bustader for dei uf&#248;re. Det er dei som ikkje eingong klarer &#229; halde seg oppe med g&#229;stol til hjelp. Dei det eigentleg ikkje er h&#229;p for, &#171;in the f&#248;rsht pleis.&#187; Eller berre dei ekstremt selskapssjuke eksemplar av arten &#171;gamalt skrukktroll&#187;.
G&#229;stolen vert popul&#230;rt kalla for rullator, noke som i seg sj&#248;lv tilseier at ein b&#248;r ta avstand fra heile greia. Det h&#248;yres ut som ein slags maskin. Ein rullande maskin som slepar deg omkring.. Noko s&#229; pinleg som &#229; vandre rundt med ein slik, kan eg ikkje f&#248;restilje meg, eingong. Alle du m&#248;ter kan sj&#229; at du er ust&#248;. Uf&#248;r. At du kanskje bur p&#229; ein eldreheim, og treng assistanse for &#229; g&#229; p&#229; toalettet. Berre h&#248;yr sj&#248;lv, kor stusseleg det heile l&#233;t.

Ein ting det er vanleg &#229; se ned p&#229; og kritisere blant dei eldre, er ekstremsport. Det har nok aldri vore ein einaste sytti-&#229;ring som har strikkhoppa fra Vemorksbrua i Rukan, i allefall.. &#171;Kvifor vil nokon utsetje kroppen sin for slike livstrugande risikoar??&#187; Kaklar dei som skadeskotne h&#248;ns. Den eineste risikoa dei utsett seg for er &#229; g&#229; dei ti metrane det tek &#229; g&#229; ned til Kiwi for &#229; kj&#248;pe &#233;in kartong mj&#248;lk og kamferdrops. Noko dei gjer minst tre gonger om dagen. &#171;Her til gards er det nemleg kun bridge og kabal som ein f&#229;r &#171;cred&#187; for &#229; drive med!&#187; og kva skal du gjere om du til d&#248;mes tykkjer kabal er like interessant som det rike dyrelivet p&#229; golvet p&#229; eldreheimane? Du slit, rett og slett. Og du blir sett ned p&#229; av dei andre gamle skinna.

S&#229; sit eg her, da. Som det same 16 &#229;r gamle fjolset, og undrar over heile galskapen.. Eg tenkjer.. Det er ikkje s&#229; lenge til eg er ein av dei. Og det er definitivt min aller st&#248;rste frykt. Eg gruar meg allereie. Einkvar idiot med vetet i behald vil forst&#229; min frykt. Bli tvinga vekk fr&#229; heimslege traktar, plassert bak ein g&#229;stol og erkl&#230;rt gamal og ubrukeleg. &#171;Men dei eldre skal jo &#242;g ivaretas.&#187; Difor er vi s&#229; heldige &#229; f&#229; lov til &#229; overleve p&#229; nokre usle slantar i m&#229;naden. - Som staten var s&#229; rause &#229; disponere, etter &#229; ha brukt opp tiln&#230;rma alle pengane p&#229; &#229; reparere &#248;delagt brostein i Oslo for sjuende gong. Restane – dei kunne politikarane til n&#248;ds avsj&#229;.

Etter du har f&#229;tt ditt stempel som ubrukeleg, blir du plassert i eit rom med en haug andre gamlingar, med ein beskjed om &#229; vere sosial med andre p&#229; din alder. Du f&#229;r ikkje klatre i tre. Du f&#229;r ikkje g&#229; ut f&#248;r dei har str&#248;dd ned heile vegen med fem kilo sand og grus per centimeter. Du f&#229;r ekkel mat. Og du blir sett ned p&#229;, av dei yngre og dei som ikkje er s&#229; gamle som ein sj&#248;lv tilfeldigvis – uheldigvis - kom til &#229; bli.

Ein kan jo bli blyg av mindre. Mor sa s&#229; mang ein gong: &#171;Du lever berre ein gong, gjinta mi. Difor tykkjer eg du ikkje skal r&#248;ykje, ikkje drekkje, ikkje feste og slikt tullball. Du kastar bort livet ditt.&#187;
Men kva i alle dagar.. Skal eg sitte der, i heimen, glo ut vindauget medan eg ventar p&#229; v&#229;r, gull og gr&#248;nne skogar, og angre p&#229; at eg ikkje hadde det moro n&#229;r eg hadde sjansen? Nei, gud bedre meg. Eller, eigentleg ikkje. Hadde han bedra meg, hadde det vore enda verre &#229; sitte her p&#229; eldreheimen med det andre bridgespelande st&#248;vet, medan eg sj&#248;lv var oppeg&#229;ande og frisk som ein fisk.

Men.. eg lyt nemne noko positivt med det &#229; bli gamal &#242;g, s&#229; eg ikkje mistar heilt motet her eg sit. Ein f&#229;r tid til &#229; tenkje. Tenkje over alt ein har vore gjennom i livet, alt som har hendt og alt som ikkje har hendt. Alt som burde ha hendt, og alt som kunne ha hendt.. Og ein f&#229;r tid til &#229; angre p&#229; gamle giftem&#229;l og utslitte tatoveringar, dei ungane ein aldri fekk, eller fekk for mange av. Og det kan vere riktig s&#229; trivelig &#229; tenkje over. Flire litt over eigen dumskap og anna dumskap.

Gulponnis
04-03-2007, 01:35
Jeg får vel sette meg ned å skrive i morgen!:D

Catharina
04-03-2007, 03:40
N&#229; har jeg sittet lenge og lest igjenom alle inleggene, D&#198;VEN, s&#229; flinke dere er. ! ! :D

steinur__
04-03-2007, 10:57
J&#248;sses &#229; flinke dere er! : D

Wilisia
15-03-2007, 12:06
Denne fikk jeg 6-er p&#229;! Jeg er stolt :D


Eline er glad. Endelig skal hun treffe han igjen. Men allikevel er hun redd. Tenk om han har glemt henne? Tenk om han har funnet en annen? Det er liksom en blandet f&#248;lelse. Glad for at han kommer tilbake, men redd for at han har funnet en annen. Hun kikker p&#229; kl&#230;rne som ligger p&#229; stolen. Hun har g&#229;tt opp en hel st&#248;rrelse siden sist. Burde hun ha slanket seg? Det var uansett for sent n&#229;.. En time og 43 min til. G&#229;r det an &#229; g&#229; ned 5kg p&#229; en time? Hun tenker tilbake p&#229; f&#248;rste gang hun m&#248;tte han, og hvor fort det hadde g&#229;tt &#229; bli glad i han.

Hun satt p&#229; en stein, rett ved stranda. S&#229; utover sj&#248;en. Hadde ikke peiling p&#229; hva hun skulle bruke sommerferien p&#229;. En hel sommer, og hun var den eneste som var hjemme. Alle andre var p&#229; ferie, utenom henne. I &#229;r skulle hele familien v&#230;re hjemme. Her i kjedelige Norge. Det var da hun s&#229; han. Han gikk sakte over stranden. Han var h&#248;y og kjekk. H&#229;ret var m&#248;rkt og &#248;ynene bl&#229;. Da han pr&#248;vde &#229; snakke med henne, fikk hun ikke ut et ord. Hun bare mumlet at
hun m&#229;tte g&#229;.

Hver dag gikk hun ned p&#229; stranda, samme tid, samme sted. Bare s&#229; han g&#229; hvilel&#248;st over stranden. Noen ganger badet han. Han hadde fin overkropp. Hun gjemte seg alltid, bak den vanlige busken. Aldri lot hun han se henne. Han kom ikke til &#229; like henne. Det orket hun ikke tanken p&#229;. Etter hvert fikk hun vite at han var et &#229;r eldre enn henne, og at han het Ivar.

Tilslutt turte hun &#229; vise seg. Hun gikk fram p&#229; stranda bare helt vanlig. Skulle bare g&#229; rett forbi han, men han stanset henne. De snakket sammen om alt og ingenting. Samtalen gikk lett og naturlig. Han var lett &#229; prate med. Dette var begynnelsen p&#229; et vennskap som varte hele sommeren.

De var sammen hver eneste dag resten av ferien. Mest p&#229; stranda. Men for hver dag som gikk, jo n&#230;rmere ble det til han m&#229;tte dra. Hun gruet seg, men hun ville ikke tenke p&#229; det. Tilslutt m&#229;tte han allikevel dra. T&#229;rene trillet sakte nedover kinnene da hun sa farvel p&#229; togstasjonen.

Hun tar opp jakken og g&#229;r ut. Ned til byen og inn i parken. Hun setter seg p&#229; en benk og venter p&#229; han. Kanskje har han glemt henne? Eline taster p&#229; mobilen. Bare taster, sender ingenting. Plutselig ser hun han. Like fin som i fjord. Hun reiser seg. N&#229;r hun ser inn i &#248;ynene hans, vet hun at han ikke har en annen. Da vet hun at det bare er de to..

Malinas
27-03-2007, 21:30
Her kommer en novelle fra meg. Den kan nok ikke måle seg med dere andres ting, menmen:P

Annerledes

Jeg sto ensom igjen på den forblåste kaia. Jeg kastet skipsekken over høyre skulder og gav meg innover mot byen på jakt etter losji for natta. Vinden rusket meg i håret, og kastet havet i alle mulige retninger. Mellom de hvite toppene i sjøen kunne jeg så vidt skimte skipet som nå la i vei tilbake til fastlandet. Jeg la havet og båten bak meg, og fortsatte mot byen. Langs veien var det øde. Ikke en sjel var å se. Trærne og blomstene vokste på kryss og tvers, og dannet nesten et ugjennomtrengelig belte ut mot havet. Skogen kastet lange skygger. Jeg fikk frysninger. Mørket begynte å spise opp det siste som var igjen av dagslyset. Jeg satte opp farten; her ute ville jeg ikke være alene i mørket. Farten økte jevnt helt til jeg nesten småjogget bortover veien. Plutselig bråstoppet jeg. Jeg kunne skimte en person foran meg. Personen var dekket av en lang svart kappe. Den skjulte både hodet og kroppen. Jeg sto som frosset. Den andre personen oppdaget at jeg hadde fått øye på han, og løp innover den ugjennomtrengelige skogen. Han var borte før jeg rakk å tenke. Jeg fortsatte å gå, og det gled sakte ut av tankene mine.

Etter hva som virket som en evighet kunne jeg endelig skimte små gløtt av lys. Jeg satte opp farten, og snart lå byen rett foran meg. Tykk tåke lå over takene. Jeg gikk mot det som så ut som nærmeste vertshus, for å spørre om rom for natta. Inne var det folketomt, men jeg gikk bort til disken og ringte med ei bjelle som stod fremme. Litt etter litt kom en blek dame gående, men når hun så meg snudde hun seg fort unna, og sa ”du er ikke velkommen her”. Jeg skulle til å spørre hvorfor, men den iskalde stemmen hennes sa meg at det var best å komme seg ut. Jeg fortsatte innover byen på jakt etter flere steder å få losji, men uansett hvor jeg gikk ble jeg bare møtt av en iskald vegg. Fortvilet satte jeg med ned på en benk. Jeg kunne ikke fatte hva som foregikk. Jeg kom frem til at de trodde jeg ikke hadde penger, og med nytt mot reiste jeg meg og gikk mot nærmeste hus. Jeg ville prøve lykken hos privatpersoner. Jeg banket på, og fikk svar, men døren ble ikke åpnet. Etter hvert som de hadde sagt ja til at jeg kunne overnatte, og åpnet døra, sank steinen fra magen min, men med en gang de så meg ble døra smelt igjen. Sjokkert sto jeg utenfor, og skjønte ingen ting. Steinen var igjen på plass inne i kroppen min, langt oppe i halsen. ”Hva er galt med meg?” sa jeg høyt ut i luften som om jeg forventet svar, men alt var bare helt stille. Jeg gikk tilbake til benken, tok teppet fra skipssekken over meg, og la meg fortvilt til å sove.

Etter mange timer våknet jeg, og forskrekket så jeg rundt meg. Det sto folk på alle kanter, og jeg følte meg innestengt. Ansiktene deres var bleke og uttrykksløse, og frykten vokste i meg. ”Hva vil dere” ropte jeg. Ingen sa noe. De begynte å flytte seg så det ble dannet en sti. Mot meg kom den samme svartkledde personen som jeg hadde sett dagen før, men denne gangen kunne jeg se ansiktet tydelig. Det var hvitt som snø, og sto i sterk kontrast med som kappen som omgav det. Med en stemme som fikk alt omkring til å fryse til is ble jeg bedt om å forlate byen. ”Hva har dere imot meg?” spurte jeg. Den mørkkledde sa ”du passer ikke inn her”, og snudde seg og gikk. Alle andre fulgte etter, og jeg ble sittende igjen tankefull. Timene fløy, men jeg ble bare sittende, kunne ikke røre en muskel. Til slutt ble jeg nødt til å finne noe mat, og jeg gikk innover i byen for å prøve lykken. Det var forgjeves. Etter hvert som folk så meg stengte de seg inne og glante på meg med isende blikk. Sulten gnaget i magen, men jeg overså det. Alt jeg tenkte på nå var hvorfor jeg ikke var velkommen. Hodet mitt var et eneste rot. Plutselig bråsnudde jeg meg. Den iskalde stemmen jeg hadde hørt tidligere på dagen talte igjen til meg. Den mørkkledde mannen sto der, rett bak meg. Denne gangen så han sint ut. ”Ha deg bort herfra!” sa han høyt. Store isbiter rant nedover ryggen på meg når jeg hørte lyden av stemmen hans. Den var om mulig enda verre enn før. Jeg bråsnudde, og la på sprang ut av byen; her ville jeg ikke være lengre. Ved byporten snudde jeg meg og så innover byen. Et hav av folk sto ute i gatene og kikket mot meg med sine bleke ansikter. Jeg snudde meg, og kikket ned på de mørke hendene mine, og strøk meg selv over de kakaobrune kinnene mine. Stille fortsatte jeg ut av byen, mens en tåre trillet nedover kinnet mitt.

Flashback
28-03-2007, 16:07
Den var SYKT bra, Malin! :D

Ina
28-03-2007, 18:20
Hvorfor meg?

Alt hun ville var å passe inn, være som alle andre. Få noen venner, noen å snakke med, det var grenser for hvor mye tid man ville tilbringe alene. Hun prøvde så godt hun kunne å bare passe inn, men de andre bare kikker rart på henne, flirer av henne. Hvorfor måtte hun bli slik, hvorfor?

Allerede fra hun var liten hadde hun vært forskjellig fra alle de andre, unik. I barnehagen ble hun holdt utenfor, hun satt alene i et hjørne og lekte. Barnehagetantene skjønte ikke hva det var, jenta var helt frisk hun, men noe var det, det var ikke noe å si på det. Det var noe de ikke kunne sette fingeren på, noe unikt ved henne.

Tiden fra barnehagen husket hun ikke selv, men tiden fra barneskolen var noe hun husket godt, skummelt godt. Hun hadde blitt mobbet, holdt utenfor og ledd av, dette hadde laget dype sår inne i henne. Sår som gjorde vondt, kjempevondt. Hun hadde aldri funnet ut hvorfor hun hadde blitt mobbet på denne måten, det var ingen som kunne forstå det. Hun var blitt sårbar fra barnehagen av, og da hun begynte på barneskolen var hun innesluttet og forsiktig. De luske barnene hadde utnyttet dette, de var utspekulerte. Hun hadde et innestengt sinne, et sinne som skyldes alle de årene med mobbing og plagning. At de ikke kunne forstå hva de hadde gjort mot henne.

Ville de dype sårene noen gang gro, ville hun noen gang komme seg såpass at hun kunne gå ut og møte nye mennesker, få seg venner? Det var dette hun ønsket, men i denne tilstanden hun var nå ble alle redde for henne, hun dyttet alle unna. Hun kunne ikke noe for det, det skjedde automatisk. Redselen for å få noe slengt i trynet tok overhånd.

Hvorfor fortsette å puste når hvert åndedrag gjør så vondt? Hvorfor orke å stå opp når du vet at dette er enda en dag i rekken av fæle, ensomme dager? Hvorfor ikke bare gjøre slutt på alt? Det er tanker hun har tenkt mange ganger. Kanskje hun bare skulle ta steget ut, sette en stopper for dette helvetet.

Ungdomsskoleårene hadde vært de verste, der hadde presser på utseende, sex og gutter blitt stort, veldig stort. Alle de andre i klassen hadde begynt å feste, drikke, røyke. Hun ble aldri bedt på bursdager, fester eller andre sammenkomster. Det gjorde alt enda verre, hun var blitt totalisolert fra resten av klassen. De eneste gangene hun snakket var de gangene de hadde høytlesning, det var som om de glemte hvordan stemmen hennes hørtes ut, og skvatt til da de fant ut at: ”Jammen, hun lever jo, hun snakker.” Til daglig satt hun bare der å bakerste rad og kikket hardt ned i boka, eller drømmende ut av vinduet. Det var så vidt hun blunket sa de til hverandre. De syntes hun virket som en ”freak”, men de skulle bare vist, hva som foregikk oppe i hodet hennes.

Skrivingen, det eneste lille lyspunktet i hverdagen. Hun hadde en hel verden oppe i hodet hvor hun forestilte seg et helt annet liv, et liv hvor hun hadde venner og kanskje også en kjæreste. Når hun skriver fokuserer hun på kun det, og ikke på alt det andre. Det er hennes stund til å komme unna alle problemene, til å fokusere på noe annet, glemme det for en stokket stund. Å prøve å gi ut noe ville være galskap, hun kan til nød å neppe legge det ut på en internettside, livredd for å få negative tilbakemeldinger. Men hun legger noen ut likevel, de få gangene hun føler hun virkelig lykkes med en tekst. En forfatterspire gjemt inne i en forlatt kropp?

Om hun bare kunne forsvinne inn i tekstene sine for alltid, da villa alt vært så uendelig mye bedre. Et liv med fantasi, oppfinnsomhet og kreativitet. Kanskje om hun forlater denne verden, så vil hun få mulighet til det? Kanskje det er svaret på alle hennes fortvilelser og drømmer. Kanskje hun bare skal gjør det? Ta steget ut, forlate alt dette?

Malinas
29-03-2007, 09:39
Den var SYKT bra, Malin! :D

Tuusen takk:D Er spent på å få høre karakteren på den...

Seniora
30-03-2007, 09:35
Her er det utrolig mye bra lesning!

(Husk leservennlige avsnitt, er dere snille ;))

Malinas
10-04-2007, 13:24
Her kommer en novelle fra meg. Den kan nok ikke måle seg med dere andres ting, menmen:P

Annerledes

Jeg sto ensom igjen på den forblåste kaia. Jeg kastet skipsekken over høyre skulder og gav meg innover mot byen på jakt etter losji for natta. Vinden rusket meg i håret, og kastet havet i alle mulige retninger. Mellom de hvite toppene i sjøen kunne jeg så vidt skimte skipet som nå la i vei tilbake til fastlandet. Jeg la havet og båten bak meg, og fortsatte mot byen. Langs veien var det øde. Ikke en sjel var å se. Trærne og blomstene vokste på kryss og tvers, og dannet nesten et ugjennomtrengelig belte ut mot havet. Skogen kastet lange skygger. Jeg fikk frysninger. Mørket begynte å spise opp det siste som var igjen av dagslyset. Jeg satte opp farten; her ute ville jeg ikke være alene i mørket. Farten økte jevnt helt til jeg nesten småjogget bortover veien. Plutselig bråstoppet jeg. Jeg kunne skimte en person foran meg. Personen var dekket av en lang svart kappe. Den skjulte både hodet og kroppen. Jeg sto som frosset. Den andre personen oppdaget at jeg hadde fått øye på han, og løp innover den ugjennomtrengelige skogen. Han var borte før jeg rakk å tenke. Jeg fortsatte å gå, og det gled sakte ut av tankene mine.

Etter hva som virket som en evighet kunne jeg endelig skimte små gløtt av lys. Jeg satte opp farten, og snart lå byen rett foran meg. Tykk tåke lå over takene. Jeg gikk mot det som så ut som nærmeste vertshus, for å spørre om rom for natta. Inne var det folketomt, men jeg gikk bort til disken og ringte med ei bjelle som stod fremme. Litt etter litt kom en blek dame gående, men når hun så meg snudde hun seg fort unna, og sa ”du er ikke velkommen her”. Jeg skulle til å spørre hvorfor, men den iskalde stemmen hennes sa meg at det var best å komme seg ut. Jeg fortsatte innover byen på jakt etter flere steder å få losji, men uansett hvor jeg gikk ble jeg bare møtt av en iskald vegg. Fortvilet satte jeg med ned på en benk. Jeg kunne ikke fatte hva som foregikk. Jeg kom frem til at de trodde jeg ikke hadde penger, og med nytt mot reiste jeg meg og gikk mot nærmeste hus. Jeg ville prøve lykken hos privatpersoner. Jeg banket på, og fikk svar, men døren ble ikke åpnet. Etter hvert som de hadde sagt ja til at jeg kunne overnatte, og åpnet døra, sank steinen fra magen min, men med en gang de så meg ble døra smelt igjen. Sjokkert sto jeg utenfor, og skjønte ingen ting. Steinen var igjen på plass inne i kroppen min, langt oppe i halsen. ”Hva er galt med meg?” sa jeg høyt ut i luften som om jeg forventet svar, men alt var bare helt stille. Jeg gikk tilbake til benken, tok teppet fra skipssekken over meg, og la meg fortvilt til å sove.

Etter mange timer våknet jeg, og forskrekket så jeg rundt meg. Det sto folk på alle kanter, og jeg følte meg innestengt. Ansiktene deres var bleke og uttrykksløse, og frykten vokste i meg. ”Hva vil dere” ropte jeg. Ingen sa noe. De begynte å flytte seg så det ble dannet en sti. Mot meg kom den samme svartkledde personen som jeg hadde sett dagen før, men denne gangen kunne jeg se ansiktet tydelig. Det var hvitt som snø, og sto i sterk kontrast med som kappen som omgav det. Med en stemme som fikk alt omkring til å fryse til is ble jeg bedt om å forlate byen. ”Hva har dere imot meg?” spurte jeg. Den mørkkledde sa ”du passer ikke inn her”, og snudde seg og gikk. Alle andre fulgte etter, og jeg ble sittende igjen tankefull. Timene fløy, men jeg ble bare sittende, kunne ikke røre en muskel. Til slutt ble jeg nødt til å finne noe mat, og jeg gikk innover i byen for å prøve lykken. Det var forgjeves. Etter hvert som folk så meg stengte de seg inne og glante på meg med isende blikk. Sulten gnaget i magen, men jeg overså det. Alt jeg tenkte på nå var hvorfor jeg ikke var velkommen. Hodet mitt var et eneste rot. Plutselig bråsnudde jeg meg. Den iskalde stemmen jeg hadde hørt tidligere på dagen talte igjen til meg. Den mørkkledde mannen sto der, rett bak meg. Denne gangen så han sint ut. ”Ha deg bort herfra!” sa han høyt. Store isbiter rant nedover ryggen på meg når jeg hørte lyden av stemmen hans. Den var om mulig enda verre enn før. Jeg bråsnudde, og la på sprang ut av byen; her ville jeg ikke være lengre. Ved byporten snudde jeg meg og så innover byen. Et hav av folk sto ute i gatene og kikket mot meg med sine bleke ansikter. Jeg snudde meg, og kikket ned på de mørke hendene mine, og strøk meg selv over de kakaobrune kinnene mine. Stille fortsatte jeg ut av byen, mens en tåre trillet nedover kinnet mitt.

Har fått karakter på den! 5+:D

Svalgårds Cheri
11-04-2007, 13:34
Gratulere med 5+ Malin:)
Mange bra tekster her. Syns Ina sin spesiellt var kjempebra:)

Har hatt skrivedag i dag. Hadde bare to timer på oss og "dumme" oppgaver, så ikke helt godt utgangspunkt. Men men... Valgte oppgaven "skriv en novelle eller fortelling hvor du lar hovedpersonen ta et umennesklig valg, og hvor du lar deler av handlingen i novellen gjenspeile sinnstilstanden til ett eller flere mennesker i teksten"

Vet ikke helt om jeg er fornøyd:s Og usikker om jeg traff oppgaven. Men men, det finner jeg ut når jeg får karakteren:p

Lucky

I elleve år hadde Lucky vært en del av familien. På lik linje med søsteren og broren hennes, eller foreldrene for den saks skyld. Den bustete hunden hadde liksom alltid vært der, hun husket knapt livet før Lucky kom til dem. Maria var bare syv år den gangen. Som bekymringsfri og glad førsteklassing hadde hun vært med foreldrene på den tre timers lange kjøreturen for å hente hunden. Lucky var en omplasseringshund. En vilter liten valp som i følge de første eierne var helt umulig og griste verre enn en hel barnehage til sammen. Man måtte vel ha hundekunnskaper langt under gjennomsnittet for å ikke se at Lucky var litt mer vilter enn valper flest, men hva som fikk den fisefine damen og den ”jeg-vil-ikke-ha-hund”-mannen hennes til å sende Lucky til omplasseringshjem etter bare en uke, var for Maria og hennes familie uforståelig. ”Man gir opp før man har begynt!”, konstaterte faren hennes den gangen.

Maria husket den dagen så godt. For første gang i sitt liv fikk hun et kjæledyr, og attpåtil en hund. En hund var liksom noe mer enn en gullfisk, en hamster eller en katt. Det er ikke uten grunn hunden kalles menneskets beste venn og at folk flest som har hund aldri kan tenke seg et liv uten. Fra den dagen Lucky hoppet opp på fanget hennes, nesten logret av seg halen for deretter å sette i gang med livlig bjeffing av ren iver, var den rufsete blandingshunden Marias beste venn.

Den kalde novembersola skinte inn vinduet og lyste opp den gyllne pelsen til Lucky. Den avslørte også alle de gråe hårene til den gamle hunden, som etter hvert begynte å spise opp de brune. Man kunne ved et kjapt blikk se at hele snuten var grå, og man trengte ikke akkurat lete med forstørrelsesglass for å finne flere rundt omkring i den nydelige pelsen som en gang hadde lyst av livsgnist. Nå virket den så matt. Maria trakk for gardinet og tok øynene vekk fra Lucky. Prøvde å fortrenge bildet av den gamle hunden og erstatte sannheten med minner fra hans yngre dager.

”Hent pinnen, Lucky!” Lucky satte i gang å bjeffe forvirret mot den unge eieren sin som fortvilet prøvde å dressere han. Igjen viste Maria Lucky tålmodig pinnen, og tok for seg trinn for trinn slik hun hadde lært i boka ”Hvordan dressere hunden din”. ”Årh, du er så ukonsentrert!” Lucky bjeffet bare enda mer.
Timene gikk. Ute på den nyklippte gressplenen hadde lille Maria med stor stå på vilje jobbet med Lucky.
Hun husket det så godt. Øyeblikket hun lyktes. Øyeblikket da Lucky faktisk hentet pinnen og kom tilbake for å levere den.
Det var mange år siden nå.

Lucky glippet med øynene og forsøkte fokusere blikket. Han trakk et lettelses sukk da han så Maria som satt i stolen ved siden av. Maria så hvordan han strevde med å våkne. Det var ikke lengre bare å rope ordet ”Tur!” så spratt han opp, klar til å bryne seg på livets oppgaver og utfordringer. Det stakk i hjertet hennes å se hunden sin, som hun elsket over alt på jord, ligge der og være så sliten. Så trøtt av livet på en måte. Akkurat som han bare lå der og ventet… ”Ventet på hva?”, tenkte Maria og kjente på den vonde følelsen. Hun visste det egentlig, det var bare så altfor vondt å innse at hennes Lucky ikke var den han en gang hadde vært.

Noe av det beste med Lucky var at han alltid ville være med på alt. Om det så var en lang fjelltur eller bare ut å hente posten, så var han alltid like glad og ivrig. Morgenturene i nabolaget, bade i innsjøen om sommeren, traske inn i den dypeste skogen på timelange turer. Uansett hva så var Lucky så glad og fornøyd. De hadde opplevd så mye sammen, Maria og Lucky. Minnene kunne fylle en hel bok, om ikke mer.

”Jeg slo meg på skolen” hulket Maria. Hun hadde falt og slått seg på kneet og grusen hadde flerret opp huden så blodet priplet frem. Hun hadde lekt i klatrestativet moren hadde bedt henne holde seg unna, falt og skadet seg, og haltende på vei hjem grudde hun seg til kjeften som kom. Lucky kom som alltid bjeffende til inngangsdøren for å hilse eieren sin velkommen hjem. Maria satt seg ned i trappen og holdt om det verkende kneet. Tårene sprengte på i øynene og hun bet seg i tungen for å avlede smerten. Lucky så på henne med de snilleste øynene du kan tenke deg. Så satte han i gang å slikke såret og straks ble alt så mye bedre. ”Er så glad i deg, Lucky!”, sa Maria og klemte hunden på en ekte, men varsom måte.

Det føltes som det var i går hun satt der i trappen med blødende kne og Lucky kom og fjernet smerten. Maria smilte ved tanken. De hadde hatt det fint sammen, som verdens beste venner hadde de levd sammen og fylt hverandres dager med glede.
Lucky pustet tungt, en kunne nesten høre hvordan hjertet strevde med å pumpe blodet rundt i kroppen. Akkurat som en rusten maskin som ikke helt ville virke. Maria tok opp hundebåndet, men Lucky reagerte ikke. ”Tur?” spurte hun, og forventet en reaksjon. Han pleide å bli skikkelig gira, men i dag åpnet han så vidt øynene og istedenfor å sprette opp sovnet han igjen. ”Luckyyy!” nesten ropte Maria fortvilet. Tappert prøvde han å reise seg, men klynket i smerte.

Hun hadde lenge visst at Lucky var gammel og syk, men det føltes som å få en slegge i ansiktet å se det så tydelig. Maria satt som handlingslammet på stolen og så hvordan hennes beste venn led. Hjelpesløsheten over å ikke kunne hindre smerten livet påførte Lucky lammet henne. Minnene strømte på i sinnet hennes og brakte med seg glede på lik linje med sorg.

”Det er ditt ansvar å ta dette valget, Maria”, sa moren til henne neste dag. ”Sier du jeg skal avlive Lucky?!”, skrek hun hysterisk tilbake. Blikket til moren sa mer enn tusen ord, og Maria sprang ut av rommet og inn til Lucky. Forsiktig la hun det tårevåte ansiktet oppå den tynne, skrantne kroppen til hunden og hulket sårt. ”Jeg kan ikke velge å la deg dø!” Lucky så på henne med det sedvanlige tillitsfulle blikket. Det var så mye kjærlighet i det, men også så mye smerte og trøtthet. Trøtthet. Lucky var trøtt av livet og selv hvor vondt det var å forstå, visste Maria at hun måtte ta valget hun hadde grudd seg til helt fra dagen hun kjøpte hunden.

Det slet i henne å måtte velge dette. Å vurdere hvor grensen går. Når er ikke livet verd for Lucky å leve lengre? Har han det vondt? Ville han selv dødd om han fikk bestemme? Tusen spørsmål virret i hodet hennes i et eneste kaos. Hun ville så gjerne gjøre det beste for Lucky. Det var bare så forferdelig umennesklig og vanskelig å sitte der og dømme når livet til en annen skal ta slutt.

Det regnet kraftig den dagen og den føltes mye gråere og tyngre enn alle andre dager. Ingen dager var tunge med en glad Lucky ved siden. Nå derimot, var det som om hele verden var tung og ansvaret som lå på Marias skuldre var tungt å bære. Hun var utav stand til å tenke klart, og alt annet føltes uviktig. Det eneste hun tenkte på var vissheten om at hun måtte velge hva som skulle skje med Luckys liv. Hun så tydelig hvordan det var vondt for han å leve, men tanken på å la han dø og leve uten han gjorde at hun så panisk prøvde klamre seg til et håp som ikke fantes.

”Jeg kan ikke la deg ha det vondt lengre, Lucky”, hvisket Maria og Lucky svarte med å slikke hånden hennes. Uten ord, men hun forstod hva han sa til henne. Han var enig. Han forstod han hadde levd livet sitt ferdig, og at det nå var best å slippe.

Som den gangen Lucky lindret hennes smerte, da hun satt med blødende kne i trappa, kjørte hun til dyrlegen og satte sprøyten som lindret Luckys smerte. Da han lukket de brune øynene og sovnet stille inn virket han så fornøyd. Maria så hunden sin ligge der livløs og det føltes helt grusomt å ha valgt å gi slipp på han. Valgt å la sin beste venn død. Hun tørket øynene og mellom hulkene sa hun stille farvel til sin kjære hund, som nå takket være hennes valg ikke hadde det vondt lengre.

ponnitrollet
24-06-2007, 17:59
Et siste farvel…

Sommerferien skulle egentlig begynt bra.
Men det er lettere sagt enn gjort.
Den begynte faktisk veldig tragisk!
Sommerferien begynte med at pappa mistet den beste avlshoppa si.
Pappa driver nemlig oppdrett av haflingere, og han har 10 haflingerhopper som han får føll på også selger han føllene når de er to eller tre år gamle, noen ganger rir ham hestene inn også.
Men tilbake til det der med at han mista den avlshoppa, det var Bella, ei innmari spesiell hoppe på 21 år.
Vi hadde tenkt at dette skulle være det siste føllet hun fikk og etterpå skulle mamma bruke henne i mini rideskolen sin som består av 3 gamle haflingerhopper mellom 20 og 30 år.
Den dagen hun skulle få det føllet var en fin sommerdag, men vi hadde ringt etter dyrlege i og med at Bella var så gammel.
Dyrlegen kom og vi trodde at alt kom til å gå fint, men timene snegla seg av gårde og etter hvert fikk dyrlegen hentet ultralyd settet sitt og fikk sett hva som var gale.
Føllet lå helt feil! Helt skeivt faktisk! Det betydde at dyrlegen måtte ta keisersnitt, og risikoen med det er at det kan gå betennelse i såret!
Ja vel, men vi måtte få ut føllet, vi prøvde å snu det, men det hadde, på en eller annen måte, klart å sette seg fast.
Så keisersnitt var den eneste løsninga, jeg fikk ikke se på mens operasjonen pågikk men jeg kom tilbake rett etterpå, eller jeg hadde stått i naboboksen og venta og jeg visste at der var det ett hull, så jeg fikk med meg operasjonen likevel.
Vi kunne se at Bella hadde det vondt, dyrlegen ga henne noe smertestillende og ba oss våke hele natten.
Jeg satt vakt de første 5 timene, det innebar at jeg måtte gi det vesle hoppeføllet mat hver 3 time, etterpå var det pappas tur og så mammas også meg igjen, sånn holdt vi på til det ble morgen, og klokka 12 fikk Bella feber.
Dyrlegen kom og sa at det var en vanlig reaksjon, og vi skulle sette smertestillende sprøyter på henne hver 6 time.
Hva nå? Vi satt jo hos henne og jeg hadde fått ansvaret for føllet.
Etter ett døgn ringte pappa dyrlegen igjen og sa at det utgjorde ingen forskjell å bruke smertestillende på Bella, så dyrlegen kom.
Han så på henne og kunne konstantere betennelse i operasjons såret og at hun før eller senere kom til å dø hvis vi ikke foretok oss noe straks.
Ja vel, men hva kunne vi gjøre da!?
Dyrlegen sa han ville prøve å gi henne intravenøst, siden han regnet med at hun ikke hadde fått i seg så mye.
Etter to dager viste ikke Bella tegn til å bli bedre, enda dyrlegen hadde vært der hver dag og gitt henne sprøyter med antibiotika, så han hadde en løsning og det var avlivning.
Vi syntes det var en dum løsning! Og jeg ble forbannet på dyrlegen.
Det MÅTTE finnes en annen løsning!
Men nei, vi var alle samlet da dyrlegen satte sprøyta med den medisinen som skulle gjøre slik at hun aldri våknet igjen! Vi begravde henne i skogen bak stallen…

Det var helt stille i stallen, det var som om alle hestene skjønte at noe var skjedd, noe alvorlig, noen kikket bedrøvet på oss, og jeg koste masse med det lille føllet som hadde mistet mammaen sin, ett lite hoppeføll var det, det hadde ett edelt hode med pene store mandelformete øyne, midt i fjeset var det ei stjerne, men vi hadde allerede ei hoppe som het Stjerne, så jeg bestemte meg for at Beauty var det rette navnet, det var ingen av hestene våres som het det!
Beauty var veldig svak i starten, hun fikk pulvermelk blandet med vitaminer som gjorde melka gul!
Jeg satt hos henne dag ut og dag inn, hun klarte ikke å reise seg den første uka, men etter hvert klarte hun det også.
og jeg begynte og gå små turer med henne som etter hvert ble lange…

det var en fin lørdag, det var solskinn, og med ett stikk i hjerte kom jeg på at det var 4 år siden Bella døde, og Beauty hadde vokst fort.
I dag skulle vi gå en lang tur, og det gikk fint å hente Beauty i innhegninga, hun var ikke innridd så derfor gikk jeg bare en vanlig tur.
Da vi kom til skogen hørte jeg brått ett vrinsk, ett uhyggelig vrinsk, som flerret himmelen, jeg stoppet Beauty og kjente frykten bre seg, midt inne i denne dype, uhyggelige skogen, det kunne ikke være hester her i området!
Det var klinket og klart!
Da jeg hadde stått stille noen minutter ble Beauty urolig, så jeg satte henne i skritt og vi gikk videre.
Jeg hørte ett vrinsk, enda en gang, og da jeg så meg om så jeg ingenting, det var sikkert bare innbilning, jeg begynte vel å bli litt innbilsk.
Vi gikk videre og plutselig stoppet Beauty, hun nekta å gå lenger. Hun kasta på hodet sitt i protest!
Nå hørte jeg vrinsket tydelig, som om det var rett bak meg, og jeg snudde meg,
Plutselig hørte jeg hovslag, og så en haflinger komme løpende mot meg, det var ingen vanlig haflinger, det var en haflinger med ett slags neongrønt lys rundt seg, det var Bella!
Hun var på vei rett mot meg, og stanset rett foran meg, jeg var livredd, en kald klo grep meg om hjertet og jeg svelget, med ett kjente jeg meg kald, og jeg rygget bakover, Bella stod med hodet høyt hevet og ørene flatt bakover, men med ett så hun på meg, ørene vendte seg fremover og da hun strøk mulen sin forbi kinnet mitt var det kaldt, jeg tok hånda ut for å klappe henne, men det gikk ikke, hånden min for rett inni henne, hun merket det visst ikke, jeg tok den raskt til meg igjen og så rett på Bella, hun strøk mulen sin mot kinnet mit en gang til også vrinsket hun og med ett var hun borte! Og jeg skjønte at dette var ett siste farvel…

Jeg fortalte ingen om hendelsen i skogen, det var min og Beauty sin hemmelighet.
Jeg satte henne inn i stallen den kvelden og gikk for å legge meg, utmattet av dagens hendelse.

Neste morgen da jeg kom til stallen hørte jeg masse romsteringer i halmen fra Beauty sin boks, og jeg gikk for å se etter hva som var i veien.
Og der, midt i halmen lå ett lite føll som var helt lik Bella…

-------------------------------------

Denne skreiv jeg i 7. Klasse :]. Like.. rørende hver gang.. syns jeg.. :']

Skreiv forresten en lignende fortelling på tentamen som jeg fikk 6 på :].

Julie-Anne
27-06-2007, 14:45
Fallet

Hesten min begynte &#229; skli under meg.
S&#248;ren heller. Alltid var jeg s&#229; nysgjerrig p&#229; nye steder, og m&#229;tte alltid utforske.
Kunne jeg ikke bare holdt meg til der jeg egentlig skulle ri.
N&#229; hadde jeg ridd tur, og endt opp i en bratt bakke som jeg skulle "sjekke" , igjen.

Det er kun en vei ned igjen. Der jeg kom opp.
Hesten sklir mer og mer. S&#248;ren ta. Hva gj&#248;r jeg?

Bakken er for bratt til at jeg kommer ned igjen. Hesten kommer til &#229; falle. Faller hesten, faller jeg og f&#229;r hesten opp&#229; meg. Pokker!

Jeg pr&#248;ver &#229; holde hodet kaldt. Men, jeg kan ikke holde hodet kaldt i en slik situasjon ?!

Ehm. Jeg kan rope om hjelp, men hvem h&#248;rer vel det. Og hva skal jeg si?, jo ehm; "Hjelp, Hjelp. Kom &#229; hjelp hesten min ned, jeg er s&#229; pyse at jeg ikke klarer det selv" . Nei, dette f&#229;r jeg finne ut av selv.

Jeg finner ut at jeg slipper t&#248;ylene, og lar hesten finne veien ned selv.

Jada, dette g&#229;r fint. Helt til ; Det kommer 3 andre ryttere galopperene p&#229; hestene sine gjennom skogen. Jeg f&#229;r panikk og driver hesten hardt frem. Midt i nedoverbakken f&#229;r hesten ogs&#229; panikk, og stresser nedover.

Hesten tr&#229;r skjevt, sklir, faller ned p&#229; kneet, faller hardt i bakken, moser foten min og ruller nedover.
Jeg henger fast i salen, jeg kommer meg ikke l&#248;s.

De som finner oss, fant oss for sent. Vi er borte, begge to. Jeg og min nysgjerrighet tok livet av begge to. Jeg skulle holdt meg der jeg skulle ri.

Fillern. Jeg kunne jo hoppet av deg og leid deg ned?

Sofie & Suzett
03-07-2007, 15:29
Sommerpiken

Barf&#248;tte bein i duggv&#229;tt gress. Det er med forsiktige steg jeg sakte g&#229;r ut. Vanligvis ville jeg sovet p&#229; denne tiden av d&#248;gnet, men det var som om noe i meg ble trukket ut i dag. Solen er i ferd med &#229; st&#229; opp, og den er allerede i gang med &#229; varme opp. Jeg kjenner jeg er kald p&#229; f&#248;ttene, men det er liksom noe fint med &#229; g&#229; her, sakte bortover, mot havet, med solen i &#248;ynene og v&#229;te bein. Solen ser ut som en stor oransje ball, der den henger p&#229; himmelen. Noen ganger lurer jeg p&#229; hvordan den greier det, &#229; henge der og bare v&#230;re fin. Jeg er glad i solen. M&#229;nen har hersket hele natten, men solen kommer tilbake og ordner opp. Tiner kalde gresstr&#229;, vekker glade fugler. Enga ser ut som en annen verden. Det stiger damp opp, n&#229; som solen er her, og der er nesten s&#229; jeg kan h&#248;re blomstene sukke av glede. Kan man virkelig h&#248;re at gresset vokser, hvis man bare sitter stille lenge nok? Jeg er utvilsomt et sommermenneske.

En humle summer like ved meg, og dette vekker meg opp fra tankene mine. Jeg l&#248;fter blikket, og ser hvordan hele enga er i ferd med &#229; v&#229;kne til live. Biene er allerede travelt opptatt med &#229; samle pollen, og fuglene kvitrer om kapp. Og hvis jeg ser n&#248;ye etter, kan jeg faktisk se at ogs&#229; maur og andre sm&#229;kryp er v&#229;kne denne sommermorgenen. Det f&#248;les fint. Fuglene, solen, biene og meg. Vi sitter bare her vi, sammen. Vi har ikke tenkt &#229; forstyrre noen. Vi bare slapper av. Har en slags form for kommunikasjon. Lille humle, hvordan g&#229;r det med deg? S&#248;te fugl, har du det bra i dag? Og de har det str&#229;lende! Det har jeg ogs&#229;. Jeg liker meg slik, alene. Uten andre folk rundt meg. Ingen som maser, ingen grunner til &#229; stresse. Det finnes ingen tid. Det finnes ingen klokke. Jeg sitter her, i tidl&#248;s tilstand. Plutselig forst&#229;r jeg hvordan romfarerne m&#229; f&#248;le det n&#229;r de er i vektl&#248;s tilstand. Jeg er en morgenfugl, i tidl&#248;s tilstand, og det f&#248;les fint. Man slipper liksom et byrde. Skuldrene f&#248;les lettere. Jeg sitter bare her jeg.

Jeg synger en sang inni meg. Sangen har ingen rim, ingen rytme, ingen ord. Men den er der. Og det er en sang. Utvilsomt. Slik som enga n&#229; er i ferd med &#229; v&#229;kne til liv. Den har ingen faste oppgaver. Ingen sikre kjennetegn som man kan fastsette. Men den v&#229;kner. Utvilsomt. Det er slik man bare vet. Og jeg unner alle denne f&#248;lelsen.

Tro hvordan det f&#248;les &#229; v&#230;re en blomst… Kanskje jeg skulle bli blomst i mitt neste liv? Jeg liker m&#229;ten de st&#229;r der, og bare er til. I den store verden, der alle har noen form for oppgaver, har kanskje blomsten den fineste oppgaven av alle. De finnes, og de skal glede. De tvinger seg aldri innp&#229;, men de smiler pent n&#229;r noen g&#229;r forbi. Og de smelter hjerter, slik sola smelter frost. Den lille piken som g&#229;r forbi, vil kanskje bestemme seg for &#229; plukke deg, ta deg med hjem. Og det gj&#248;r ikke vondt, for du f&#248;ler ingen smerte. Og s&#229; f&#229;r du sjansen til &#229; glede enda et hjerte. Ja tenk, kanskje ikke bare et, men mange! Du f&#229;r st&#229; og blomstre, pynte opp, og det bare ved &#229; v&#230;re deg selv! Jeg er en blomst. Hvis jeg konsentrerer meg hardt, i et lite minutt.

Jeg h&#248;rer rop i det fjerne. Men jeg fortrenger dem. Lar dem ikke slippe til. Det er meg n&#229;. Meg i sommer. Meg i eng. Meg som blomst. Jeg konsentrere meg, og da er jeg fortsatt en blomst. Blomst sammen med fugler. Blomst som gleder.

Nest etter blomst s&#229; ville jeg v&#230;rt en fugl. En liten fugl, men med silkevinger. Lette fj&#230;r, fj&#230;r som er vakre. Og jeg er vakker, for jeg er fuglen. H&#248;yt over bakken kan jeg sveve. Her oppe har jeg god utsikt. Jeg ser hvor liten enga er, her oppe fra. Plutselig skj&#248;nner jeg hvor liten jeg faktisk er i denne store verden. Og br&#229;tt mister jeg kontrollen… Jeg er ikke lengre en fugl. Jeg mister luften under vingene, og er tilbake i gresset. Ropene jeg h&#248;rte i det fjerne er n&#230;rmere n&#229;. De innhenter meg. Plutselig f&#229;r jeg ikke lov &#229; v&#230;re fugl mer. Ikke blomst heller.

Engen er fortsatt like vakker. Solen fremdeles like rund. Men jeg f&#229;r ikke v&#230;re her mer. De voksne henter meg, jeg m&#229; inn, sier de. Det er ikke trygt her ute. Jeg har h&#248;rt det f&#248;r, men vil ikke innse det. Engen blir mindre og mindre, verden farges m&#248;rk. Solen er blodr&#248;d. Jeg l&#248;fter blikket, og ser rundt meg. M&#248;rk bakke. Sand. Soldater. Jeg stopper, og snur meg. Beina mine er fulle av sand n&#229;. Med lydl&#248;s stemme sier jeg farvel til sommermorgenen for denne gang. Den eneste gressenga som fortsatt er igjen her. Som ikke er slitt vekk i krigen. Gresset dupper opp og ned i vinden, vinker til meg. Jeg smiler, og vinker tilbake.

Da ser jeg fuglen. Den svever fortsatt, flyr p&#229; usynlige vinder. Den vil gjerne ha meg med seg. Og blomsten, den er der enn&#229;. Men den smiler ikke lengre. Den er ensom. Den er den eneste, alene. P&#229; den store enga. Visst er enga liten, men blomsten er mindre. Og den er alene.

Er dr&#248;mmene virkelighet, eller er virkeligheten bare en dr&#248;m? Ta vare p&#229; dr&#248;mmene dine, du vet aldri hvor lenge de varer. Tanker slites ogs&#229;, slik som gresset. Der det f&#248;r var gress, er det n&#229; sand. M&#248;rk sand. Men en eng er der fortsatt. La oss alltid f&#229; beholde denne evnen. Evnen til &#229; se h&#229;p, selv n&#229;r alt er vanskelig.

Og jeg er blomst litt til. I tankene. Du kan f&#229; v&#230;re solen, hvis du vil?

IngvildK
01-11-2007, 20:18
Her kommer en novelle fra meg. Den kan nok ikke måle seg med dere andres ting, menmen:P

Annerledes

Jeg sto ensom igjen på den forblåste kaia. Jeg kastet skipsekken over høyre skulder og gav meg innover mot byen på jakt etter losji for natta. Vinden rusket meg i håret, og kastet havet i alle mulige retninger. Mellom de hvite toppene i sjøen kunne jeg så vidt skimte skipet som nå la i vei tilbake til fastlandet. Jeg la havet og båten bak meg, og fortsatte mot byen. Langs veien var det øde. Ikke en sjel var å se. Trærne og blomstene vokste på kryss og tvers, og dannet nesten et ugjennomtrengelig belte ut mot havet. Skogen kastet lange skygger. Jeg fikk frysninger. Mørket begynte å spise opp det siste som var igjen av dagslyset. Jeg satte opp farten; her ute ville jeg ikke være alene i mørket. Farten økte jevnt helt til jeg nesten småjogget bortover veien. Plutselig bråstoppet jeg. Jeg kunne skimte en person foran meg. Personen var dekket av en lang svart kappe. Den skjulte både hodet og kroppen. Jeg sto som frosset. Den andre personen oppdaget at jeg hadde fått øye på han, og løp innover den ugjennomtrengelige skogen. Han var borte før jeg rakk å tenke. Jeg fortsatte å gå, og det gled sakte ut av tankene mine.

Etter hva som virket som en evighet kunne jeg endelig skimte små gløtt av lys. Jeg satte opp farten, og snart lå byen rett foran meg. Tykk tåke lå over takene. Jeg gikk mot det som så ut som nærmeste vertshus, for å spørre om rom for natta. Inne var det folketomt, men jeg gikk bort til disken og ringte med ei bjelle som stod fremme. Litt etter litt kom en blek dame gående, men når hun så meg snudde hun seg fort unna, og sa ”du er ikke velkommen her”. Jeg skulle til å spørre hvorfor, men den iskalde stemmen hennes sa meg at det var best å komme seg ut. Jeg fortsatte innover byen på jakt etter flere steder å få losji, men uansett hvor jeg gikk ble jeg bare møtt av en iskald vegg. Fortvilet satte jeg med ned på en benk. Jeg kunne ikke fatte hva som foregikk. Jeg kom frem til at de trodde jeg ikke hadde penger, og med nytt mot reiste jeg meg og gikk mot nærmeste hus. Jeg ville prøve lykken hos privatpersoner. Jeg banket på, og fikk svar, men døren ble ikke åpnet. Etter hvert som de hadde sagt ja til at jeg kunne overnatte, og åpnet døra, sank steinen fra magen min, men med en gang de så meg ble døra smelt igjen. Sjokkert sto jeg utenfor, og skjønte ingen ting. Steinen var igjen på plass inne i kroppen min, langt oppe i halsen. ”Hva er galt med meg?” sa jeg høyt ut i luften som om jeg forventet svar, men alt var bare helt stille. Jeg gikk tilbake til benken, tok teppet fra skipssekken over meg, og la meg fortvilt til å sove.

Etter mange timer våknet jeg, og forskrekket så jeg rundt meg. Det sto folk på alle kanter, og jeg følte meg innestengt. Ansiktene deres var bleke og uttrykksløse, og frykten vokste i meg. ”Hva vil dere” ropte jeg. Ingen sa noe. De begynte å flytte seg så det ble dannet en sti. Mot meg kom den samme svartkledde personen som jeg hadde sett dagen før, men denne gangen kunne jeg se ansiktet tydelig. Det var hvitt som snø, og sto i sterk kontrast med som kappen som omgav det. Med en stemme som fikk alt omkring til å fryse til is ble jeg bedt om å forlate byen. ”Hva har dere imot meg?” spurte jeg. Den mørkkledde sa ”du passer ikke inn her”, og snudde seg og gikk. Alle andre fulgte etter, og jeg ble sittende igjen tankefull. Timene fløy, men jeg ble bare sittende, kunne ikke røre en muskel. Til slutt ble jeg nødt til å finne noe mat, og jeg gikk innover i byen for å prøve lykken. Det var forgjeves. Etter hvert som folk så meg stengte de seg inne og glante på meg med isende blikk. Sulten gnaget i magen, men jeg overså det. Alt jeg tenkte på nå var hvorfor jeg ikke var velkommen. Hodet mitt var et eneste rot. Plutselig bråsnudde jeg meg. Den iskalde stemmen jeg hadde hørt tidligere på dagen talte igjen til meg. Den mørkkledde mannen sto der, rett bak meg. Denne gangen så han sint ut. ”Ha deg bort herfra!” sa han høyt. Store isbiter rant nedover ryggen på meg når jeg hørte lyden av stemmen hans. Den var om mulig enda verre enn før. Jeg bråsnudde, og la på sprang ut av byen; her ville jeg ikke være lengre. Ved byporten snudde jeg meg og så innover byen. Et hav av folk sto ute i gatene og kikket mot meg med sine bleke ansikter. Jeg snudde meg, og kikket ned på de mørke hendene mine, og strøk meg selv over de kakaobrune kinnene mine. Stille fortsatte jeg ut av byen, mens en tåre trillet nedover kinnet mitt.

Å guri malla... Jeg grøsset på slutten! Var helt fanget og lurte på hva i all verden det var som gjorde at jeg-personen ikke fikk være der, og da avslutningen kom - :thumpsup: sier jeg bare!

IngvildK
01-11-2007, 20:21
Og for s&#229; vidt... Et gr&#248;ss til Sofie ogs&#229;! :)

Maja
02-11-2007, 15:57
Sjalusi


&#197;h, som jeg hater han! Snille, flinke, morsomme Lasse. Ikke rart mamma liker han bedre. Lasse sier alltid ja med et ett smil hvis hun sp&#248;r han om &#229; hjelpe til. Den perfekte s&#248;nn. Lasse banner aldri, Lasse er aldri frekk. Det er det bare jeg som er. Det vet hu.

- Joachim! Kom ned hit og rydd opp med en eneste gang!
Mammas stemme ruvet opp trappa og inn p&#229; rommet v&#229;rt. Jeg gikk d&#248;sig ned trappa og inn p&#229; kj&#248;kkenet. Uten &#229; s&#229; mye kaste ett blikk p&#229; mamma satte jeg salamien og sm&#248;ret inn i kj&#248;leskapet f&#248;r jeg s&#229; slengte br&#248;det i br&#248;dboksen med et dunk. Like sl&#248;vt gikk jeg opp trappa og satte meg foran dataen.

Jeg kunne sitte der i m&#248;rket med kun det kalde lyset fra skjermen i timevis. Jeg tok fram r&#248;ykpakka og fomlet med h&#229;nda i begge lommene p&#229; leting etter lighteren, lente meg tilbake i den sorte datastolen og satte fyr p&#229; kreftstilken. Mens jeg satt der i m&#248;rket klarte jeg endelig og f&#229; Lasse ut av hodet mitt. Det var nok derfor jeg r&#248;ykte. Mamma har aldri v&#230;rt forn&#248;yd med meg, jeg er bare det sorte f&#229;ret i familien. &#197;h, som jeg hater Lasse!

Lasse &#229;pnet alle vinduene p&#229; vidt gap for &#229; lufte ut r&#248;yklukta. Han var blitt ganske vant til den n&#229;, men han visste at moren ikke likte det s&#229; han var n&#248;ye p&#229; &#229; lufte etter Joachim hadde holdt p&#229;. Lasse gikk ned p&#229; badet &#229; s&#229; seg i speilet. Han s&#229; ikke ut! Han dusjet lenge og barberte seg f&#248;r han sprayet p&#229; med akkurat passe mye godlukt. Han gredde h&#229;ret og la det bakover med litt gel&#233;.

Mamma ble gledelig overasket n&#229;r hu kjente den deilige duften av middag ose fra kj&#248;kkenet og ut i gangen. Da visste hun at det var Lasse hu skulle spise med i kveld. Nede i stua var det elegant dekket p&#229; til to. Mamma og Lasse spiste en koselig middag sammen, s&#229;nn som de alltid gj&#248;r.

Jeg og mamma har sjelden middag sammen om kvelden. Da er det alltid mamma som lager maten siden jeg ikke gj&#248;r meg noe s&#230;rlig som kokk. Lasse derimot, er en str&#229;lende kokk, og som den omtenksomme s&#248;nnen han er, er maten ofte klar n&#229;r mamma kommer hjem fra jobb. Lasse s&#248;ler ikke med maten og sp&#248;r hu om hvordan jobben var i dag selv om jeg ikke tror han bryr seg noe mer enn meg. Det er ikke rart at mamma foretrekker Lasse.

Jeg lukker igjen vinduene p&#229; rommet og skifter til mer behaglige kl&#230;r. Er ikke noe vits i &#229; se fin ut n&#229;r jeg bare skal sitte alene med tankene mine. Jeg ligger i senga og stirrer ut i m&#248;rket. Jeg ligger der og tenker p&#229; alt Lasse har tatt fra meg. Alle vennene jeg har mistet til det beistet.

Jeg lukker &#248;ynene og lar tankene gli over i dr&#248;mmer. Dr&#248;mmer er vanligvis et hav av virvar og usammenhengende handlinger. Dr&#248;mmer er noe som du kan g&#229; og gruble p&#229; hele den neste dag. De dr&#248;mmene jeg dr&#248;mte i natt var ogs&#229; noen jeg grublet p&#229; hele den neste dag, men dette var ikke usammenhengende handlinger. Dette var l&#248;sninger. L&#248;sninger for hvordan Lasse skal forsvinne en gang for alle. En l&#248;sning p&#229; mine problemer. Jeg kommer aldri til &#229; v&#230;re den perfekte s&#248;nn, men det skal ikke Lasse f&#229; v&#230;re heller.

Lasse har laget middag til mamma i dag og. Han har dekket p&#229; bordet og venter bare p&#229; at hun skal komme inn d&#248;ra n&#229;r som helst. Der kommer hun. Han reiser seg og g&#229;r mot henne for &#229; gi henne en velkomst klem. Dette er tidspunktet. Det er n&#229; eller aldri. Jeg overtar situasjonen og tar frem pistolen fra kommoden i gangen. Mamma ser p&#229; meg med et forskrekket uttrykk. Ikke s&#229; merkelig kanskje, n&#229; som jeg st&#229;r med pistolen rettet mot den personen hun elsker mest her i verden. Jeg trekker av. Alt blir borte. Alt er over.

Jeg fikk endelig has p&#229; Lasse. Selv om jeg selv m&#229;tte trekke mitt siste &#229;ndedrag var det den eneste muligheten. Jeg kunne ikke leve s&#229;nn som dette. Ikke med den personen jeg hatet mest p&#229; jorden inne i meg. Ikke med den personen som jeg hatet mest delte p&#229; alle organene mine. Organene v&#229;res.

En kropp, to personer.

Av Maja

Rikke
02-11-2007, 16:12
Sjalusi


Åh, som jeg hater han! Snille, flinke, morsomme Lasse. Ikke rart mamma liker han bedre. Lasse sier alltid ja med et ett smil hvis hun spør han om å hjelpe til. Den perfekte sønn. Lasse banner aldri, Lasse er aldri frekk. Det er det bare jeg som er. Det vet hu.

- Joachim! Kom ned hit og rydd opp med en eneste gang!
Mammas stemme ruvet opp trappa og inn på rommet vårt. Jeg gikk døsig ned trappa og inn på kjøkkenet. Uten å så mye kaste ett blikk på mamma satte jeg salamien og smøret inn i kjøleskapet før jeg så slengte brødet i brødboksen med et dunk. Like sløvt gikk jeg opp trappa og satte meg foran dataen.

Jeg kunne sitte der i mørket med kun det kalde lyset fra skjermen i timevis. Jeg tok fram røykpakka og fomlet med hånda i begge lommene på leting etter lighteren, lente meg tilbake i den sorte datastolen og satte fyr på kreftstilken. Mens jeg satt der i mørket klarte jeg endelig og få Lasse ut av hodet mitt. Det var nok derfor jeg røykte. Mamma har aldri vært fornøyd med meg, jeg er bare det sorte fåret i familien. Åh, som jeg hater Lasse!

Lasse åpnet alle vinduene på vidt gap for å lufte ut røyklukta. Han var blitt ganske vant til den nå, men han visste at moren ikke likte det så han var nøye på å lufte etter Joachim hadde holdt på. Lasse gikk ned på badet å så seg i speilet. Han så ikke ut! Han dusjet lenge og barberte seg før han sprayet på med akkurat passe mye godlukt. Han gredde håret og la det bakover med litt gelé.

Mamma ble gledelig overasket når hu kjente den deilige duften av middag ose fra kjøkkenet og ut i gangen. Da visste hun at det var Lasse hu skulle spise med i kveld. Nede i stua var det elegant dekket på til to. Mamma og Lasse spiste en koselig middag sammen, sånn som de alltid gjør.

Jeg og mamma har sjelden middag sammen om kvelden. Da er det alltid mamma som lager maten siden jeg ikke gjør meg noe særlig som kokk. Lasse derimot, er en strålende kokk, og som den omtenksomme sønnen han er, er maten ofte klar når mamma kommer hjem fra jobb. Lasse søler ikke med maten og spør hu om hvordan jobben var i dag selv om jeg ikke tror han bryr seg noe mer enn meg. Det er ikke rart at mamma foretrekker Lasse.

Jeg lukker igjen vinduene på rommet og skifter til mer behaglige klær. Er ikke noe vits i å se fin ut når jeg bare skal sitte alene med tankene mine. Jeg ligger i senga og stirrer ut i mørket. Jeg ligger der og tenker på alt Lasse har tatt fra meg. Alle vennene jeg har mistet til det beistet.

Jeg lukker øynene og lar tankene gli over i drømmer. Drømmer er vanligvis et hav av virvar og usammenhengende handlinger. Drømmer er noe som du kan gå og gruble på hele den neste dag. De drømmene jeg drømte i natt var også noen jeg grublet på hele den neste dag, men dette var ikke usammenhengende handlinger. Dette var løsninger. Løsninger for hvordan Lasse skal forsvinne en gang for alle. En løsning på mine problemer. Jeg kommer aldri til å være den perfekte sønn, men det skal ikke Lasse få være heller.

Lasse har laget middag til mamma i dag og. Han har dekket på bordet og venter bare på at hun skal komme inn døra når som helst. Der kommer hun. Han reiser seg og går mot henne for å gi henne en velkomst klem. Dette er tidspunktet. Det er nå eller aldri. Jeg overtar situasjonen og tar frem pistolen fra kommoden i gangen. Mamma ser på meg med et forskrekket uttrykk. Ikke så merkelig kanskje, nå som jeg står med pistolen rettet mot den personen hun elsker mest her i verden. Jeg trekker av. Alt blir borte. Alt er over.

Jeg fikk endelig has på Lasse. Selv om jeg selv måtte trekke mitt siste åndedrag var det den eneste muligheten. Jeg kunne ikke leve sånn som dette. Ikke med den personen jeg hatet mest på jorden inne i meg. Ikke med den personen som jeg hatet mest delte på alle organene mine. Organene våres.

En kropp, to personer.

Av Maja Den var UTROLIG bra! Spesielt siden man ikke skjønte noe før det var meningen at man skulle gjøre det.

Emilie H
02-11-2007, 16:22
Jeg vet ikke om jeg t&#248;rr &#229; poste norskstilen min her, dere er jo s&#229; flinke alle sammen. :P

Maja
02-11-2007, 17:04
Den var UTROLIG bra! Spesielt siden man ikke skjønte noe før det var meningen at man skulle gjøre det.

Takk :)

Wiindy
02-11-2007, 21:55
Sjalusi


Åh, som jeg hater han! Snille, flinke, morsomme Lasse. Ikke rart mamma liker han bedre. Lasse sier alltid ja med et ett smil hvis hun spør han om å hjelpe til. Den perfekte sønn. Lasse banner aldri, Lasse er aldri frekk. Det er det bare jeg som er. Det vet hu.

- Joachim! Kom ned hit og rydd opp med en eneste gang!
Mammas stemme ruvet opp trappa og inn på rommet vårt. Jeg gikk døsig ned trappa og inn på kjøkkenet. Uten å så mye kaste ett blikk på mamma satte jeg salamien og smøret inn i kjøleskapet før jeg så slengte brødet i brødboksen med et dunk. Like sløvt gikk jeg opp trappa og satte meg foran dataen.

Jeg kunne sitte der i mørket med kun det kalde lyset fra skjermen i timevis. Jeg tok fram røykpakka og fomlet med hånda i begge lommene på leting etter lighteren, lente meg tilbake i den sorte datastolen og satte fyr på kreftstilken. Mens jeg satt der i mørket klarte jeg endelig og få Lasse ut av hodet mitt. Det var nok derfor jeg røykte. Mamma har aldri vært fornøyd med meg, jeg er bare det sorte fåret i familien. Åh, som jeg hater Lasse!

Lasse åpnet alle vinduene på vidt gap for å lufte ut røyklukta. Han var blitt ganske vant til den nå, men han visste at moren ikke likte det så han var nøye på å lufte etter Joachim hadde holdt på. Lasse gikk ned på badet å så seg i speilet. Han så ikke ut! Han dusjet lenge og barberte seg før han sprayet på med akkurat passe mye godlukt. Han gredde håret og la det bakover med litt gelé.

Mamma ble gledelig overasket når hu kjente den deilige duften av middag ose fra kjøkkenet og ut i gangen. Da visste hun at det var Lasse hu skulle spise med i kveld. Nede i stua var det elegant dekket på til to. Mamma og Lasse spiste en koselig middag sammen, sånn som de alltid gjør.

Jeg og mamma har sjelden middag sammen om kvelden. Da er det alltid mamma som lager maten siden jeg ikke gjør meg noe særlig som kokk. Lasse derimot, er en strålende kokk, og som den omtenksomme sønnen han er, er maten ofte klar når mamma kommer hjem fra jobb. Lasse søler ikke med maten og spør hu om hvordan jobben var i dag selv om jeg ikke tror han bryr seg noe mer enn meg. Det er ikke rart at mamma foretrekker Lasse.

Jeg lukker igjen vinduene på rommet og skifter til mer behaglige klær. Er ikke noe vits i å se fin ut når jeg bare skal sitte alene med tankene mine. Jeg ligger i senga og stirrer ut i mørket. Jeg ligger der og tenker på alt Lasse har tatt fra meg. Alle vennene jeg har mistet til det beistet.

Jeg lukker øynene og lar tankene gli over i drømmer. Drømmer er vanligvis et hav av virvar og usammenhengende handlinger. Drømmer er noe som du kan gå og gruble på hele den neste dag. De drømmene jeg drømte i natt var også noen jeg grublet på hele den neste dag, men dette var ikke usammenhengende handlinger. Dette var løsninger. Løsninger for hvordan Lasse skal forsvinne en gang for alle. En løsning på mine problemer. Jeg kommer aldri til å være den perfekte sønn, men det skal ikke Lasse få være heller.

Lasse har laget middag til mamma i dag og. Han har dekket på bordet og venter bare på at hun skal komme inn døra når som helst. Der kommer hun. Han reiser seg og går mot henne for å gi henne en velkomst klem. Dette er tidspunktet. Det er nå eller aldri. Jeg overtar situasjonen og tar frem pistolen fra kommoden i gangen. Mamma ser på meg med et forskrekket uttrykk. Ikke så merkelig kanskje, nå som jeg står med pistolen rettet mot den personen hun elsker mest her i verden. Jeg trekker av. Alt blir borte. Alt er over.

Jeg fikk endelig has på Lasse. Selv om jeg selv måtte trekke mitt siste åndedrag var det den eneste muligheten. Jeg kunne ikke leve sånn som dette. Ikke med den personen jeg hatet mest på jorden inne i meg. Ikke med den personen som jeg hatet mest delte på alle organene mine. Organene våres.

En kropp, to personer.

Av Maja

Hvem var det han skøt? Seg selv eller Lasse?

Anne-Lise
02-11-2007, 21:58
Maja, kjempebra skrevet!!

Victoria
02-11-2007, 22:09
Hvem var det han sk&#248;t? Seg selv eller Lasse?

Som s&#229;nn jeg forsto det s&#229; vare det bare en person, med splittet personlighet. Eller er jeg helt utp&#229; jorde n&#229;..? :p

IngvildK
02-11-2007, 23:46
Maja, den var... ekkel. Og svinbra!

Felix VII
03-11-2007, 00:14
For meg s&#229; virka det som personen var schisofren (?)

Victoria
03-11-2007, 12:25
For meg så virka det som personen var schisofren (?)

Og det er..?

Tornado
03-11-2007, 12:27
Og det er..?

Splittet personlighet.

Wilisia
03-11-2007, 14:53
Skogen...

Som regel s&#229; st&#229;r bare skogen der, ensom og forlatt, mellom de to landsbyene. Skal man forbi den, g&#229;r man rundt, s&#229;nn gj&#248;r man bare! Hvor mye tid du taper p&#229; det vet ingen, for ingen har egentlig v&#230;rt der inne. For skogen er m&#248;rk, og der bor det farlige skapninger man ikke skal n&#230;rme seg. Skogen er samlingsplassen for alt ondt. Det er i alle fall det alle tror..

Klokka var litt over 12 om natten, det var ikke lys i noen av vinduene, hele landsbyen var m&#248;rkelagt. Himmelen var svart, en sky skygget for m&#229;nenS&#229; man allikevel etter, kunne man se en skikkelse bevege seg lett og forsiktig gjennom landsbyen. Det lange, lyse h&#229;ret danset bak ryggen hennes. Den lyse huden ga gjenskinn i nattem&#248;rket. Hun s&#229; seg riktig godt om, f&#248;r hun sprang stille inn i skogen.

Skogen la seg som et teppe rundt henne. F&#248;rst kunne hun ikke se noen ting. S&#229; vendte &#248;ynene seg til m&#248;rket. Hun stanset og lyttet en liten stund. S&#229; h&#248;rte hun den kjente klukkingen fra bekken og begynte &#229; g&#229; mot lyden. Desto n&#230;rmere hun kom lyden, jo sterkere ble den. Hun visste at hun snart var framme.

Fra &#248;stlandsby-siden gikk en ung mann. Han gikk besluttsomt, men samtidig lengtende inn i skogen. Han h&#248;rte en nattergal synge en trist sang. Det gjorde at han bare lengtet enn&#229; mer, det var lenge siden sist, mange m&#229;neder..

Skyen gikk bort, himmelen som en gang hadde v&#230;rt svart ble fylt med en klar og fin m&#229;ne. M&#229;neskinnet trengte seg inn i en liten sirkel uten tr&#230;r. Ingen var der.. Hun satte seg trist ned. Hadde han glemt alt? Alt de hadde jobbet s&#229; hardt for og bygget opp.. S&#229; tr&#229;kket det plutselig en skikkelse inn i m&#229;neskinnet. Det m&#248;rke h&#229;ret, de bunnl&#248;se, m&#248;rke &#248;ynene. Det var han! Han hadde ikke glemt det. Hun reiste seg lykkelig og la p&#229; sprang mot han. I bakgrunnen klukket bekken, samtidig som nattergalen sang.


Fikk 5 p&#229; den x)

Victoria
03-11-2007, 14:57
Splittet personlighet.

Aha, da hadde jeg rett da :p

Rikke
03-11-2007, 16:35
Splittet personlighet. En som lider av schizofreni har ikke nødvendigvis to personligheter, men orker ikke gå mer inn på det her...

IngvildK
03-11-2007, 17:05
Stil jeg skrev p&#229; skolen. Vi hadde ganske faste rammer &#229; holde oss innenfor: vi m&#229;tte ha med hovedpersonens favorittbok, favorittfilm, noen av eiendelene, en hemmelighet hovedpersonen bar p&#229;, ogs&#229; skulle vi velge oss ut en m&#229;te &#229; d&#248; p&#229; og slik skulle vi ta livet av hovedpersonen v&#229;r. Er ikke s&#229;nn superforn&#248;yd med denne stilen, de fire siste avsnittene er de beste (synes jeg). Fikk 6 p&#229; den. :)
S&#229; dere, som gidder &#229; lese engelsk: kommentarer?

As the sunlight danced with the water
Ingvild Kre&#255; 10 e

The sun carefully watched the landscape beneath her. The small waves on the lake were glittering, and the trees smiled up to her as they slowly waved in the wind. It was summer and warm, and everything
seemed to turn out to be a perfect day for the cabinowners, who spend their holidays at the lake.
In the shadow of a big tree two girls sat with a bokk and a glass of limonade each. As they read, they sometimes looked up and talked with eachother, smiled and laughed. They drank some limonade, talked
a bit more, and then started reading again.
A good friendship on a great day.
The girl with the short, black hair put down the book she was reading for the third time - "The DaVinci-code" - and drank a little of her liquid in the glass.
- This turned out to be kind of boring, she said. Her name was Jennifer, and she was this type of person that had to have something to do all the time.
Her friend, Kate, looked up from her book. She had a tiny, yellow flower put behind her left ear, and her brown hair was gathered in a ponytale.
- Yeah, you're right, she said. Her brown eyes svope over the surroundings.
- How 'bout a swim?
Jennifer smiled. - Great, she said, and the girls walked in to the cabin to put on their bading suits.

Jennifers parents, who owned the cabin they were living in this summer, sat outside the cabin, with sunglasses covering their eyes and a tube of sunlotion between them. Jennifer felt a little sting in her stomach
when she saw them. For not a long time ago, she hat witnessed something no child wants to see. She could still hear her mther yell, could still see her fathers eyes turn more and more angry, and she could
still feel the shock that she had felt when she saw her fathers hand hit her mothers cheek.
She smiled a short smile to them and sait that they were going for a swim after they had changed their clothes.

After saying "I'll see you in a couple of minutes" Jennifer and Kate entered their bedrooms. A quick look over the room told Jennifer that she had to get things a little more in order. Therefore, after taking her silver-
ring off, laying her shorts and t-shirt on the bed and putting on a bikini, she gathered her DVDs - with her favourite movie, "Hide and seek", among them - in a bag. Her diary and books were put in a bookshelf, and
all of her clothes that laid on the floor found their place in the closet again.
When the last pair of jeans was stuffed in between a blue sweater and a white pair of shorts, Kate entered the room.
- Ready?
- Always, Jennifer smiled and shut the door to the closet with a bang. Talking, smiling and giggling the two girls walked down to the lake.

It was a little more windy now, but still very warm, and Jennifer really appreciated Kates idea. With the sun heating her face and the songs of birds in her ears, she slowly walked in to the blue, cold water. She could
hear Kate gasp behind her, obviously a little surprised that the water was so cold, and discovered a golden opportunity to have some fun. Jennifer quickly turned around with her hand against the top of the water, so
that Kate was covered in freezing water.
Kate screamed and jumped backwards.
- You're so gonna get that one back! she yelled, and started her revenge.
Soon both of the girls were soaking wet and the water didn't feel so cold anymore. Laughing, they started swimming around a little longer from the land, where they could not stand on the ground.
Jennifer held her breath and dived underwater. Everything became silent, and as she slowly swimmed around she watched the sunlight playing in the clear water. She had always loved this lake, and dived a little
deeper.
The water was a little darker here, and colder, but Jennifer just enjoyed being in her own little bubble of yellow, blue and silver liquid and light. She could see Kate swim around about ten meters away from her, and started floating upwards again. She had been underwater for a half minute of so, and her lungs wanted some new air.

But Jennifer didn't reach the air.
Quickly, she looked down. Her left foot was stuck in a rope. She had no idea how it had happened, but that wasn't important. She couldn't think, the only thing her body and mind worked for was to get her foot
loose.
Her hands found her foot and the rope, and she tried to tear the rope apart - with no luck. The water pushed against her chest, and her lungs did no longer ask for air, they begged.
A thought flew through Jennifers mind: I've always loved this lake. Am I now supposed to die in it?
Someone called her name, but she couldn't answer. Her hands, feet, arms, all of her body turned numb, and it started beeping in her ears. Small glimts of white light passed by her eyes, and - how absurd it ever
was - she thought she saw a fish.
Maybe she was fighting, or maybe she just waited - maybe she cried, she couldn't notice it anyway. The water was everywhere, and her whole body wanted fresh air to come.
The white glimts passed by quicker and more often, until everything was white. She couldn't see, she couldn't hear, she couldn't feel. Then the world disappeared, and her body stopped fighting.

Kate called Jennifers name, but no answer was to come. Then, suddenly, she saw a creature floar up to the surface not long from where she was stamping the water.
Without knowing how, Kate got Jennifers lifeless body back to the land. Jennifers parents came running down to her, while she was screaming and holding Jennifers body close and with the expression that she
would never let go.

And as the trees stopped smiling and the lake stopped glittering, three people sat crying next to a lifeless body of a girl that for not long ago had laughed and had the time of her life. The sun turned around, and as
she wiped away her tears, she watched the brutal end of a frendship on a no longer great day.

Spói
03-11-2007, 17:56
kan legge ut en jeg også. skrev den i fjord, alstå i 9. klasse.. jeg fikk 5- på den.

Forlatt

Sara klemde inn avtrekkaren på pistolen. Ho hadde venta så lenge på denna dagen, endeleg tid for hevn. Ho kjende ingen redsel, ingen skrekk der ho såg kula fly ut av pistolen

Sara var glad, ho fryda seg, detta fortjente han! No kunne ho endeleg bi kvitt lukta av han som svei i nesa hennar. Lukta av varm sommar, lukta av han.

Den dagen han kom med blomar og sa at han elska ho. Den sommaren dei hadde vore på hytta, då dei hadde ligge på ryggen i blomsterenga og sett på skyene. Den gongen dei hadde kyssa for fyrste gong, slik at det ila igjennom heile kroppen. Alt dette var minne om han, som ho ikkje klarde å gløyme.

Før var det gøy og lystig. Ho hadde vore ein av dei som hadde sett lyst på livet, brukte lyste fargar. Ho hadde vore ein av dei som hadde det gøy, som smilte og lo. Det var då, slik er det ikkje no. Fargen har blitt svart og ordet hat.

Kula suste mot målet sit. Fortare og fortare, snart var den framme. Ville han i det heile kjenne noko smerte? Ville han i det heile oppdage det? Snart var alt over, all smerte, alt hat. Og ikkje minst ho trengte ikkje å tenke på han meir. Aldri kunne tankane hennar streife borti han igjen. Slutten på alt vondt, byrjinga på det gode, byrjinga på det lyse og kvite.

Sara kunne høyre ein liten lyd då kula trefte. Det var ein hol lyd, som om det ikkje var noko der. Kula trefte midt i hjarta. Blodet vart pumpa ut i takt med hjarteslaga. Sara kjende tomleiken og kulda breie seg ut i heile kroppen.

Anne-Lise
03-11-2007, 18:03
Kjempebra skrevet, IngvildK :-D

IngvildK
03-11-2007, 22:26
Kjempebra skrevet, IngvildK :-D

Takk. :)

Spoí: Den var kjempebra! Hadde jeg vært lærer ville du garantert fått mer enn 5-! :)

Maja
06-11-2007, 17:24
Som sånn jeg forsto det så vare det bare en person, med splittet personlighet. Eller er jeg helt utpå jorde nå..? :p
Riktig det :)

IngvildK
08-11-2007, 20:25
Den perfekte mor
av Ingvild Kre&#255; 10 e

Handlingen av mat er det verste. Han trekker mot godteriavdelinga som et godstog, og sutrer forsiktig. Hun kjenner prosedyren, og sukker stille mens hun tar ham i armen og f&#248;rer ham mot gr&#248;nnsaksdisken, hvor
vogna med fullkornsbr&#248;d, melk, nugatti og jordb&#230;rsyltet&#248;y st&#229;r og venter p&#229; dem.
Han protesterer mer h&#248;ylytt n&#229;. Snart kommer t&#229;rene, og han drar henne i genseren.
- Mamma, sier han. - Jeg vil ha sjokolade.
- Ikke i dag, sier hun. - Vent til helga, da skal du f&#229; sjokolade til Barne-TV.
- Men mamma, snufser han. - Jeg vil ha sjokolade n&#229;!
Store krokodillet&#229;rer begynner &#229; trille nedover de glatte kinnene hans, og hun kjenner skammen svi i fjeset.
- Jeg sa nei. Ikke gr&#229;t, vennen min.
Hun gj&#248;r et fors&#248;k p&#229; &#229; t&#248;rke vekk t&#229;rene, men han hyler og sparker etter henne f&#248;r han l&#248;per vekk og forsvinner mellom hyllene.
- Faen. Hun gnir seg i tinningene f&#248;r hun g&#229;r etter ham. Hun vet hvor han er. Det ender alltid slik.

Etter &#229; ha plassert ham i barnesetet og gjort opp for de tre sjokoladene han satte til livs, starter hun bilen og kj&#248;rer hjemover. Han roper og skriker i baksetet, kaller henne ting hun ikke ante en sju&#229;ring kunne, sl&#229;r
p&#229; setene og spytter p&#229; gulvet. Hun sukker dypt. Det var ikke slik det skulle bli. Hun var et naut, hun hadde stolt p&#229; l&#248;ftene om gull og gr&#248;nne skoger, og enden p&#229; visa var en bolle i ovnen og niks mer st&#248;tte fra verken
kj&#230;reste eller foreldre. Br&#229;tt gikk hun fra &#229; v&#230;re en velst&#229;ende rikmannsdatter til &#229; bli en hybelboende alenemor som m&#229;tte snu p&#229; hver krone. Sliten av &#229; sjonglere jobb og et lite barn, trakk hun seg mer og mer vekk
fra omverdenen.

Bilen svinger inn foran bygningen, hvor de bor innenfor andre d&#248;r p&#229; h&#248;yre side i tredje etasje. Hun l&#248;sner sikkerhetsbeltet og g&#229;r ut i den skarpe oktoberlufta. Vaktmesteren hilser, og hun smiler og vinker tilbake. Raskt
f&#229;r hun barnet inn i bygningen, mens hun h&#248;rer vaktmesteren snakke med en av de andre beboerne. - Hun er sterk, hun der. Det er ikke et enkelt barn.

Hun faller ned p&#229; en kj&#248;kkenstol s&#229; snart hun er innenfor d&#248;ren. Hodet dunker, &#248;yelokkene er tunge, og hun vil bare legge seg ned og sove.
Han l&#248;per gjennom den lille stua, mens han leker krig og bomber blomsterpottene med biter av plastfly han har &#248;delagt for lenge siden.
- Mamma, roper han. - Jeg er sulten.
Hun reiser seg, og med krigsmeldinger fra Langtvekkia til Sjokoladelandet haglende rundt &#248;rene sm&#248;rer hun den siste klatten nugatti p&#229; ei br&#248;dskive. Han haster mot henne, napper skiva ut av hendene hennes og hiver
seg i sofaen. Hun blir st&#229;ende og lytte til den inntrengende stemmen hans, og s&#229; st&#229;r det klart for henne hva hun skal gj&#248;re.

Hun g&#229;r de f&#229; skrittene til badet og tapper vann i badekaret. Litt badesalt gj&#248;r at det lukter deilig, og et tynt lag skum viser seg.
S&#229; henter hun s&#248;nnen sin og sier at han skal bade.
Han er ferdig med &#229; spise, og vil helst leke mer, men hun sier at han skal f&#229; sjokolade om han skynder seg. Det f&#229;r fart p&#229; ham, og han l&#248;per forbi henne og kler av seg i en fei.

Hun betrakter ham fra badekarkanten. Han plasker, roper og romsterer rundt. Det blir lite vasking, men hele kroppen blir skylt mens han leker krokodille, s&#229; det tar hun ikke s&#229; tungt. I et lite &#248;yeblikk sitter han stille, og
hun legger h&#229;nden p&#229; nakken hans mens hun ser ham inn i &#248;ynene.
- Mamma er glad i deg, vennen, sier hun. Oppmerksomheten hans vender seg mot henne i et tidels sekund, men s&#229; er trekk-opp-b&#229;ten mer interessant.
Hun strammer forsiktig grepet om nakken hans, og skyver det lyse hodet under vann.

Hun kjenner at han kjemper. Armer og bein spreller, hun h&#248;rer skriket hans fra under vannet, og albuene sl&#229;r mot sidene i karet. Hun holder fast, og kjenner at det snart er slutt p&#229; kreftene hans.
S&#229; g&#229;r det et skjelv gjennom kroppen hans, f&#248;r han blir liggende helt stille. Endelig skal hun f&#229; fred.

S&#229; l&#248;per hun hylende ut i gangen. Naboer str&#248;mmer til, fors&#248;ker &#229; roe henne ned, mens hun skriker at s&#248;nnen hennes har sklidd og sl&#229;tt seg bevisstl&#248;s og druknet.

Han blir trillet ut p&#229; en liten b&#229;re av to menn i kl&#230;r merket Ambulanse, mens hun st&#229;r og blir holdt rundt av det eldre ekteparet i etasjen under. Alle vil tr&#248;ste en mor som p&#229; en s&#229; tragisk m&#229;te mistet barnet sitt.

Emilie H
08-11-2007, 20:32
^Den var veldig bra Ingvild!

Spói
14-11-2007, 21:09
Spoí: Den var kjempebra! Hadde jeg vært lærer ville du garantert fått mer enn 5-! :)
Takk:)

CatharinaB
14-11-2007, 21:14
Jeg er IKKE flink til stiler og s&#229;nt. Og ihvertfall ikke p&#229; nynorsk. :p

ROM NR 13

,,H&#229;per hotellet har eit ledig rom” tenker Fredrik idet han svingar bilen innp&#229; parkeringsplassen utanfor det eldre hotellet. Han skulle bestilt rom f&#248;r han drog heime fr&#229;. N&#229; er det seint og det har allereie begynt og bli m&#248;rkt ute. Kanskje heile tura er forgjeves, at dei ikkje har nokon ledige rom. Han hadde lenge hatt lyst og bes&#248;ke dette hotellet, som bestefaren har jobba p&#229; for mange &#229;r sida. Han har h&#248;yrd mange historier om bestefaren og ein tapt kjerleik han visstnok aldri har kjemt &#248;ve.

Han g&#229;r ut av bilen og g&#229;r inn i resepsjonen. Inne p&#229; hotellet er det varmt og lunt, og han blir m&#248;tt med eit smil i d&#248;ra. Fredrik sp&#248;r om dei har nokon ledige rom for natta, og den mannlige resepsjonisten sjekkar om det er nokon ledige rom p&#229; data maskina sin. ,,Vell, vi har eit ledig rom, rom nr 13, men eg er ikkje s&#229; sikkar p&#229; om du er interessert i og leia det.”

Fredrik ser p&#229; mannen med eit forvirra blikk. ,,Du skj&#248;nner, det har ikkje v&#230;rt leigd ut f&#248;r fordi for mange &#229;r sida ble det funna ei d&#248;d resepsjonist dame p&#229; dette rommet. Ho hadde tatt sitt eiga liv pga kjerleiksorg. Sida den gong har ikkje rommet v&#230;rt utlegd. Forskjellige gjester og ansatte p&#229; hotellet seier dei har h&#248;yrd gr&#229;t fr&#229; dette rommet. Rommet har st&#229;tt som det var sida den gong, fordi resepsjonisten som tok sitt liv p&#229; dette rommet var dottera til forrive eigaren av hotellet” seier mannen i resepsjons disken. Men dette hindrar ikkje Fredrik med og leia rommet, for han trur nemlig ikkje p&#229; sp&#248;kelse og den slags. Vell, i alle fall ikkje end&#229;.

Han f&#229;r nykkjelen til rommet, og finner veia til rommet sitt. Det vart stilt i korridorane, det einaste han kunne h&#248;yra var hans eiga pust. Han g&#229;r ned ein lang og trong korridor, til han f&#229;r &#248;ye p&#229; rom 13. Han tar nykkjelen til rommet opp ifr&#229; lomma p&#229; jakka si. Han kjenner at han begynner og sveitte i hendande, og stikker nykkjelen inn. Han skyver d&#248;ra forsiktig opp. Inne p&#229; rommet var det ein kj&#248;lig atmosf&#230;re. Han drar bagasjen inn p&#229; soverommet, og utforskar det litle rommet sitt. Idet han g&#229;r innp&#229; badet kjenner han ein kj&#248;lig bris sl&#229; imot han, som ein kuling ifr&#229; nord. Han gr&#248;sser litt, kva i allverden kunne dette v&#230;re? ,, Det er nok bare innbilling, alle vindauga er lukka, og eg kan ikkje skj&#248;nne kor vinda skal komme fr&#229;” tenker Fredrik.

Han trekker pusten djupt inn og g&#229;r inn i stua. Der f&#229;r han auga p&#229; at stolen gynger frem og tilbake, og han f&#229;r litt fnatt. Han kjenner hjerte begynner og banke fortare. Han tek i telefonen og ringer ned til resepsjonen. Ein lys ung kvinne stemme tar telefonen, og Fredrik sp&#248;r om dei kan komme opp p&#229; rom 13 og sj&#229; litt p&#229; kva som skjer her oppe. Hun seier at han m&#229; slutta og innbille seg ting, og at han sikkert berre er tr&#248;tt. Han legger p&#229; telefonr&#248;ret, og tenker det var litt rart. Han syns tydelig &#229; huske at det vart ein mannleg resepsjonist. Han bestemmer seg for og ikkje bry hovudet sitt med det, ho har sikkert rett. Han er nok bare tr&#248;tt, s&#229; han legger seg ned i senga. F&#248;r han veit ordet av det sovnar han.

Han vakne av at d&#248;ra blei smelt igjen. Han hoppet opp ifr&#229; senga, og gikk bort og s&#229;g om det vart nokon utafor d&#248;ra. Men han kunne ikkje sj&#229; nokon. Han gikk ut p&#229; badet og tok seg eit glas vatn. S&#229; gikk han inn p&#229; senga og slappa av litt. Han kjente han begynte og f&#248;le seg d&#248;sig. Han kjenner han begynner og frysa og plutselig ser han ein skikkelise i stola. Han tenker at han dr&#248;mmer. Han pr&#248;ver og reise seg, men han klarer det ikkje, det kjents ut som han har blitt dopa. Skikkelsen kjem n&#230;rmare, og n&#230;rmare. Fredrik kan no sj&#229; klarere. Det ser ut som ein ung kvinne i ein gammaldags uniform. Det ser ut som ein gammal hotell uniform. Han f&#229;r panikk, og pr&#248;ver og skrike. Men han klarer ikkje og opne munnen! Fredrik tenker at det m&#229; v&#230;re resepsjonisten.

Ho kviskra namne hans, og Fredrik kjenner han f&#229;r frysningar nedover ryggen. Han kjenner igjen den stemmen, det er stemmen ifr&#229; telefonen! Hun kjem n&#230;rmare, og tek opp ein kniv ifr&#229; lomma si. Fredrik f&#229;r totalt panikk, og f&#229;r vanskeleg heter med &#229; pusta. Ho grep tak i han, og skj&#230;rer sakte &#248;ve strupen hans. Det blir heilt m&#248;rkt for Fredrik…

Wilisia
14-11-2007, 21:16
Wow Ingvild, den var bra :D Hva fikk du p&#229; den?

IngvildK
14-11-2007, 21:19
Wow Ingvild, den var bra :D Hva fikk du på den?

Takk :D Fikk 6 :)

Spói
14-11-2007, 22:59
EightyStrømline: bra historie. Likte veldig godt slutten:) men var endel skrivefeil, blir mye blandet med dialekt... og når du skriver på pc så skal begge hermenteina være oppe.. "som dette".

IngvildK
23-11-2007, 22:38
Pr&#248;vetentamen i nynorsk, fikk 5+ p&#229; den (litt trekk i karakter pga. noen skriveleifer som n&#229; er rettet). Om det er noe &#229; utsette p&#229; spr&#229;ket, rett meg gjerne :)

Nysn&#248;
av Ingvild Kre&#255; 10e

Har du nokon gong tenkt tanken p&#229; &#229; vere eitt med det som er rundt deg? Vere ein del av regnet som faller, vatnet som renner, vinden som bl&#229;ser og sn&#248;en som daler, sakte, ned fr&#229; himmelen?
Eg skulle ynskje eg kunne vere eit sn&#248;fnugg. Kvit, liten og vakker. Ubetydeleg aleine, men uunnverleg til slut, n&#229;r alle samlas og verda skal dekkes i eit kvitt teppe av herleg puddersn&#248;.

Eit sn&#248;fnugg lever eit farleg liv.
Det er mange hinder p&#229; vegen, og nokon greier det ikkje. Berre dei utvalte, dei vakraste, dei sterkaste - dei greier det, og dei blir ein del av det som skapar kalde fingre, frosne t&#230;r og ei stemning ulik nokon anna.
Eg vil skape stemning. Vere eit sn&#248;fnugg.

Det aller, aller finaste er nysn&#248;en.
Det reinaste, mest uber&#248;rte, finaste og kl&#229;raste som er. Det stikk i auga og bit i nasen, og eg elskar korleis den glitrar s&#229; eg ser kvite prikkar n&#229;r eg lukk auga.

Dei smelter, veit du. Renner vekk, forsvinner, fordampar - dei blir borte, og att sitjer vi og saknar dei, og ventar p&#229; neste vinter, n&#229;r dei igjen skal komme og pynte verda. Ta vekk det gr&#229; og kjedelige - gj&#248;re verda frisk att! Eg vil vere ein del av det - gjere verda frisk, ta vekk det f&#230;le og vonde, og lindre s&#229;ra med min kj&#248;lige sn&#248;.

Men sidan eg ikkje kan vere noko sn&#248;fnugg, f&#229;r eg berre gjere det beste ut av det som menneske. Kanskje eg kan gjere ein forskjell likevel, skj&#248;lv om eg ikkje dekk verda med vakker nysn&#248;? Kanskje eg kan lyse opp m&#248;rket og lege verdas s&#229;r, s&#229; lenge eg ikkje er aleine?

Embliss
23-11-2007, 22:48
Ingvild: W&#198;&#198;&#198;&#198;&#198;W! Den var nyyydelig! :D

IngvildK
23-11-2007, 22:51
T&#230;nk ju :D <3

Anne-Lise
23-11-2007, 22:56
Herlig skrevet, Ingvild :) Fikk frysninger :-D

Emilie H
29-11-2007, 20:28
Jeg trenger tips til hva jeg kan skrive om p&#229; engelsktentamen imorgen? Temaet er jul, tradisjoner (norske), julemat, osv. HELP :S

IngvildK
07-12-2007, 23:44
Jeg var i det poetiske hj&#248;rnet i g&#229;r kveld/natt:

Bak jorden
skal vi danse
Til klangen av t&#229;rer
og maskingev&#230;r

Embliss
07-12-2007, 23:45
S&#229; du bildet til Gilad?

Edit: For dem som ikke vet hva jeg snakker om, dette bildet (http://gilad.deviantart.com/art/Freedom-is-My-Nationality-71560309)

IngvildK
07-12-2007, 23:46
S&#229; du bildet til Gilad?

Nei?

Edit: Jo, det har jeg sett.

Sirkusprinsessa
07-12-2007, 23:59
En liten tekst jeg skrev i fjor når vi fikk i oppgave å skrive en tekst om våren ;p Fint med tilbakemeldinger :)

Når årstida kjem er eg alltid fornøgd. Vinteren har vært kvelande og trong og snøen har lege som ei dundyne over meg i fire heile månader. Som ein tjukk isbre har han lagt seg over kontinenta rundt oss og kvelt oss sakte gjenam ein kald vinter. Som ei uopna brusflaske har kullsyra i meg lengta etter frisk pust. Lengta etter å få kome ut i varmen igjen, å få la meg leggje frå meg det varme teppet, og lar vinden stryka meg forsiktig gjenam håret. Pirra hårrøtene mine med varm luft og luftige drag. Og no såg det ut som han endelig hadde funne fram. Den lange reisa rundt jorda, hans krig mot kalde bris og tropevarme områdar. Hans kamp mot høgtrykk og lågtrykk og hans hjarteskjerande skrik idet han møtte hausten. Prøvd å halde på den milde varmen han haldt inne, utan å gi han frå seg til nokon andre. Utan å mista livsgnisten han behaldt. Ga ikkje frå seg ei einaste spire i løpet av sin ferd, ikkje planta han ei einaste blome og ikkje gav han frå seg nokon milde strømmar. Egoistisk og egen, akkurat sånn som vi vil ha han. Planta på begge føtene nede på jorda vår, som eit gammalt klenodium omringa av begeistrande ansikt. Som ein bestillingspakke kjem han flygande. Først med nokon påminningar om korleis det skal vere, men han kjem alltid bevist; snøen byrjar å smelta og små teikn til fargesprakande blomar og grøne trær kjem til syne. Skyene ser ut til å lange ut i motsatt retning, plage nokon andre, sluka sola innimellom tunge mørke byrdar. I snikande skilpaddefart kjem han, etterfylgt av ein heit og uuthaldelig sommar. Som smeltande is glir vinteren bortover vegen, bort frå bakken og inn på eit anna kontinent. Opnar for ei ny verd. Det blir varmare og dagane blir lengre og lysare. Det brungule graset må vike plass for grøne friske spirer. Ei fargefull verd, ei verd som kan spira og gro; ei verd i oppblomstring. Endelig er det vår.

IngvildK
08-12-2007, 00:10
Den var utrolig s&#248;t, Ronja :)

Sirkusprinsessa
08-12-2007, 00:10
Den var utrolig søt, Ronja :)

Takk ;D

IngvildK
11-12-2007, 19:06
Juletentamen i nynorsk, karakter 5+. Fikk trekk for noen skrivefeil.

Min hobby
av Ingvild Kre&#255;

Eg kan enda hugse d&#229; eg var lita og vi budde p&#229; gard. Vi berre leigde eit lite hus, og ingen av dyra var v&#229;re, s&#229; vi fekk nok ikkje heilt f&#248;lelsen av &#229; vere gardsfolk. Men det var eitt dyr eg kunne st&#229; og sj&#229; p&#229; i timevis utan &#229; bli lei - hesten p&#229; garden, som eg nok i dag kan takke for hesteinteressen eg har f&#229;tt.

For det er noko heilt spesielt med desse dyra. At eit lite menneske kan kontrollere eit dyr p&#229; eit halvt tonn er ganske utruleg, ikkje sant? Dei har gjerne egne meininger s&#229; det held, og er fr&#229; naturen si side fluktdyr, klare til &#229; springe om dei skulle mistenke fare.

Ikkje minst er dei vakre &#229; sj&#229; p&#229;. Dykk som har sett ein hest springe i full galopp i leiken med sine venar, forsere hinder med stor kraft, og danse flottare enn den beste ballerina p&#229; dressurbanen - dykk forst&#229;r kva eg snakkar om.

Ein hest er meir enn ein arbeidsgamp, det er ein ven for livet. Som ein seier "alle hestar fortjener &#229;, minst ein gong i livet sitt, bli elska av ei lita jente" vil eg seie at alle sm&#229; jenter fortjener &#229;, minst ein gong i livet sitt, elske ein hest.

IngvildK
11-12-2007, 19:10
Juletentamen i bokm&#229;l, karakter 6.

Hvordan damer skal sitte
av Ingvild Kre&#255;

Det er kaldt her inne, var det f&#248;rste jeg tenkte da jeg &#229;pnet d&#248;ren. Et kj&#248;lig vindgufs snek seg opp langs beina mine, kilte meg p&#229; magen og str&#248;k meg over ryggen, og jeg strammet skjerfet jeg hadde rundt halsen. Vinteren var her for fullt, det var det ingen tvil om - men var det n&#248;dvendig at det skulle merkes s&#229; forbaska godt inne ogs&#229;?
Rommet var beskjedent m&#248;blert, med tre gamle pinnestoler, en sliten sofa, og et bord med fjor&#229;rets KK og Dagsavisa. Hvor mange hadde sittet her, bladd seg gjennom bladene og studert hver side n&#248;ye, uten &#229; f&#229; med seg noen ting? Hvor lenge hadde de lest samme setninga om og om igjen, mens de ventet p&#229; at fortsettelsen p&#229; deres liv skulle bli avgjort av mannen bak f&#248;rste d&#248;r til venstre?

Jeg plasserte meg p&#229; en av stolene, st&#229;ende foran en tydelig avstengt d&#248;r, og la det ene beinet over det andre, slik som det passer seg en dame &#229; sitte.
Hva er det egentlig jeg pr&#248;ver p&#229;, tenkte jeg og lukket &#248;ynene. Jeg er da ingen dame, jeg er jo bare nitten, for faen!
Jeg ble likevel sittende slik, damete og pent, mens jeg grep etter et KK. Overskriftene fl&#248;y forbi &#248;ynene mine mens jeg raskt vendte sidene, en etter en. Hvordan beholde beach-looken, topp ti reiser, god og sunn grillmat, &#229;tte triks for &#229; unng&#229; den verste ammet&#229;ka...
Jeg stanset.
"Nok hvile," var triks nummer en. "Blir du for sliten, legg deg nedp&#229;. S&#248;vn er alfa omega."
Ja, ja, baker Berntson, tenkte jeg for meg selv. Det m&#229; jo v&#230;re verdens enkleste ting for noen med et lite barn - s&#248;vn og hvile!
Jeg ristet p&#229; hodet og kastet bladet fra meg, mens jeg s&#229; meg rundt etter en ovn. Hadde de tenkt &#229; fryse ned alle som kom hit?
Jeg hoppe til da en d&#248;r gikk opp - f&#248;rste d&#248;r til venstre - og en liten, middelaldrende mann med et sympatisk uttrykk i ansiktet kom ut.
- Lisa Nilssen?
Jeg nikket, og mannen smilte.
- Jeg er doktor Trond Kristoffersen. Bare bli med meg.
Jeg merket at jeg klamret meg fast i stolsetet, og l&#248;snet sakte p&#229; grepet. Kn&#230;rne mine skalv lett da jeg gikk de f&#229; skrittene til d&#248;ren, og doktor Kristoffersen trykket h&#229;nden min.
- Vi gj&#248;r alt i ditt tempo, sa han og la h&#229;nden sin p&#229; skulderen min.
- Vi har det ikke travelt.
Jeg svelget, nikket og tr&#229;kket over d&#248;rstokken. N&#229; var det fortsettelsen p&#229; mitt liv som skulle avgj&#248;res.

En halvtime senere var jeg ute i sn&#248;en igjen. Jeg tenkte p&#229; hvor vakkert den glitret mens jeg fisket mobilen opp av veska og ringte kj&#230;resten min.
- Hvordan gikk det? var det f&#248;rste som n&#229;dde &#248;rene mine.
- Positiv, kvekket jeg. - Jeg skal bli mor. Vi skal bli foreldre!
Telefonen var stille som i graven noen sekunder, f&#248;r et h&#248;yt gledesrop h&#248;rtes. Jeg t&#248;rket vekk en t&#229;re f&#248;r ansiktet mitt &#229;pnet seg med et stort smil. Jeg skulle bli mamma! Jeg var ung, men det fikk st&#229; til. Selv om man bare er nitten, kan man vel v&#230;re litt dame for det om, tenkte jeg, mens jeg der og da bestemte meg for &#229; alltid sitte med det ene beinet over det andre.

Anne-Lise
11-12-2007, 21:06
S&#229; utrolig godt du skriver, Ingvild! Jeg syns du er kjempeflink :)

IngvildK
11-12-2007, 21:07
Takk :)

Wilisia
11-12-2007, 21:08
jaa Ingvild, kunne &#248;nske jeg kunne skrive s&#229;nn!

Victoria
11-12-2007, 22:06
Veldig bra Ingvild, men hadde dere bare skj&#248;nnlitter&#230;rt p&#229; tentamen?

IngvildK
11-12-2007, 22:09
Jepp.

Sirkusprinsessa
11-12-2007, 22:12
Novelle jeg skrev i fjor:

Fritt som blod

Halsen føltes trang og blodet føltes som en seig masse der det fløt rundt i de trange blodårene. Hun betraktet seg selv i speilet og følte en trang for å gi slipp på alt blodet som strevet med å sirkulere. Kniven hang løst i hånda hennes. Det lange blonde håret som var perfekt oppsatt i en stram knute bak, fikk ansiktet hennes til å se stramt ut. Hun dro strikken ut av håret med bestemte tak og reiv i sinne ut store floker av hår. Med ett stivnet hun, grep tak i børsten og begynte å børste håret til det skinte og lå fint nedover skuldrene hennes. Hun la børsten forsiktig ned på vasken og tørket vekk flokene av hår. Kniven la hun til rette i bukse lomma. Alt måtte ligge perfekt idet hun forlot badet.

Alle de gangene hun hadde nektet for å gå, fikk hun et stygt blikk i respons og de samme strenge ordene som alltid. Tiden som sangerinne var over, og det var skole som måtte tas igjen. Selv på en alder hvor tiden for å stifte familie var kommet, var det masse arbeid igjen for å nå en status som velutdannet kvinne. – Du kommer deg ingen vei med å sitte her hjemme hos foreldrene dine å irritere deg over andres suksess og rikdom, kjære. Ordene var falske og stemmen omdreid i en sukkersøt tone. – På ett eller annet stadium i livet må du komme deg videre, få deg jobb og ikke minst en brukbar utdanning. Tre år på musikkskolen og seks innspilte cover-låter hjelper verken deg eller din kommende familie. Sinnet vokste i henne mens hun betraktet de blodrøde leppene snakke. Hun hatet disse samtalene og ikke minst det livet hun levde. Hun kjente blodet streve med å komme seg fram, og hun fikk en enorm trang til å gi slipp på det. Hun var lei av det. Hun satt stumt og hørte på morens ord. Betraktet hennes lubne kropp dekt av ungdommelige klær, og hun hatet det. – En eller annen gang må du kunne gi slipp på oss, finne ditt eget sted og leve ditt eget liv. Din såkalte rikdom hjelper verken deg eller andre. Hun ville fortelle, ville skrike ordene rett opp i fjeset hennes, få henne til å forstå. Men håpet var som blodet. Fritt, men allikevel stengt inne. Hun strakte seg fram for å ta ett gylden- rødt eple som lå i fruktskåla foran henne, men trakk hånda raskt tilbake når et skarpt blikk møtte henne. Hun ville ikke ha noen utdanning, hun ville ikke gå på skole, hun ville ikke leve dette livet. Skolen føltes som en fangeleir. Hun var fangen og resten var sjefer og voktere. De observerte alt hun gjorde og sa, alt ble skrevet ned. Hvis hun gjorde noe godt eller noe galt, det spilte ingen rolle. Hun følte snev av ubehag og redsel. Dette var ikke livet hun hadde drømt om, hun skulle bli kjent. Moren som tidligere oppfordret henne til å fortsette med det hun likte aller best, hadde nå, når hun ikke fikk den suksessen hun virkelig ville ha, reist seg i mot henne. Hun reiste seg, ignorerte fullstendig morens ord og stilte seg foran vinduet. Kniven i lomma skar inn i låret hennes idet hun reiste seg, men hun ignorerte det. Utsikten mot Holmenkollåsen var fantastisk vakker. Hadde bare livet vært det samme; like vakkert som utsikten, like fritt som blod. Hun ville så gjerne forklare, ville så gjerne kunne si hvordan hun hadde det, hvor forferdelig det var å sitte sju timer på en trestol helt mutters alene. Men hun visste det var umulig. I hennes alder kunne ikke dette forklares. Hvordan skulle hun ha forklart moren sin at hun selv, som godt voksen, ikke følte seg vell på skolen? Moren ville ikke hørt. I morens drømmende og hemmelighetsfulle liv var dette utenkelig og usannsynlig. Hun følte trygghet hjemme, selv med strenge krav var det bedre enn på skolen. Selv om hun ikke fikk mat hvis hun kom for sent hjem, var det bedre enn å kjøpe lunsj i kantina på skolen. Men det var ikke nok for moren. Hun nektet å forstå. Det var ingen som likte henne, ingen som ville snakke med henne, aldri noen som ville samarbeide med henne. Om de bare hadde visst at hun snart ville bli en kjent artist, ville de skiftet mening. Men tatt i betraktning, var tanken blitt uklar og tåkete. Hun hadde bare to år igjen på skolen, så var hun fri. Hvis hun ikke slapp løs friheten tidligere. Hun så gjenskinnet i vinduet og skimtet en mørk skikkelse, en skikkelse så mørk at natten ville blitt lys i forhold. – Hører du på hva jeg sier i det hele tatt? Stemmen fikk henne til å stivne brått, og hun snudde seg mot henne. Ordene ville fram, men som alltid kom de ikke lengre enn til tungespissen før munnen lukket seg og ordene ble skylt ned igjen. Hat lå på stemmebåndene, presset mot ganen. Hun så ned, stirret på det skitne gulvet. Hun hadde glemt å vaske. - Du kan ikke tvinge meg. Ordene var svake men bestemte. Hun løftet hodet og møtte morens blikk. Tviholdt på blikket. Moren smilte og ristet på hodet. – Du har tvunget fra meg det jeg likte aller best, du har ødelagt mine framtidsplaner, du kaller deg min mor og sier kjærlighet er viktigere enn rikdom? Blodet tok fatt og sirkulerte fortere enn noen gang. Hun kjente blodet presse mot pannen hennes og kniven skar seg inn gjennom huden hennes. Hun tok et godt tak rundt kniven. Mora åpnet munnen for å svare, men kniven skar gjennom magen og tok plass mellom to ribbein. Det kom et redselsfullt skrik, før huden åpnet seg og små bloddråper kom til syne under den blå genseren. Hun dro kniven til seg med ett eneste tak og mora falt om på gulvet. Hun ble stående urørlig på gulvet. Hun så på den blodrøde kniven hun holdt foran seg. Det dryppet av ferskt blod. Et liv var tapt, mens et annet så vidt hadde begynt. Fri, fri som blodet.

Pseudonym
06-01-2008, 00:01
Ingvild ..
skal vi bytte tentamener til sommeren ?
Du f&#229;r den som suger &#229; jeg f&#229;r den som eier alle de prisber&#248;mte forfatterene.
Du er foresten, om jeg ikke har sakt det f&#248;r, ufatteli flink til &#229; skrive ! :)

IngvildK
06-01-2008, 00:03
Haha. :p Takk. :)

TeamFånna
11-01-2008, 21:33
Ny hest

Jeg syklet oppover innkjørselen til stallen, hesten min skulle ut, og selv skulle jeg møkke boksen hennes. Når jeg åpnet stalldøra, ble jeg møtt med flere glade vrinsk, men tydelig høyest og ivrigst fra den store, mørkbrune hesten i hjørnet. Jeg hadde vært stolt hesteeier i fire måneder, jeg fikk kjøpt hoppen min til slakteprisen, etter en hel sommer med leting. Lønsvoll Dokka var en attenårig kaldblodstraver, rask i bevegelsene og kald i hodet. Jeg var så heldig å ha en leiestall rett utenfor huset mitt, jordet var synlig fra soveromsvinduet mitt, hvor jeg hadde brukt mangfoldige timer på å drømme om ha min egen hest der.

Jeg knipset leietauet på grima og leide hoppen min ut. En bil med hestehenger skrenset inn på gårdsplassen, og Dokka ble skremt av de hvinende bremsene mot grusen. Stakkars hest, om eieren har kjørt slik hele veien hit, tenkte jeg for meg selv. En jente på min alder, iført flotte rideklær, steg ut av bilen og åpnet falldøra på hestehengeren . Hun leide ut en flott halvblodsvallak, han hadde elegante bevegelser, og jeg beundret synet av den nye hesten. Han var tydelig følsom og anspent etter bilturen, og skvatt litt fremover når Dokka vrinsket til hilsen, jenta rykket til i leietauet og overså meg og hoppen min fullstendig. Jeg knøt Dokka fast til en bolt i veggen, og gikk for å hente striglekassen.

Når jeg passerte boksen til halvblodsen, hørte jeg jenta frese til hesten:
“Oppfør deg nå, Prince! Jeg forventer å få igjen for de 200 000 kronene jeg brukte på deg.” Jeg kikket raskt over boksdøren og så at vallaken trakk bakbeinet til seg og sparket i veggen, som refleks rappet hun ham over bakparten med en dressurpisk. Jeg skvatt tilbake av forskrekkelse. Hvordan kan noen gjøre sånt mot en hest?! tenkte jeg. Hesten min var det beste som hadde hendt meg, og jeg hadde elsket henne fra første dag av! “Du betyr ingenting, skal du vite. Ingenting! Hvis du ikke oppfører deg, sender jeg deg vekk og kjøper en flottere hest! Du var åpenbart for billig,” freste jenta videre når hesten hoppet opp i sjokk fra det plutselige smekket.



Jeg fortsatte videre forbi, og når jeg nådde Dokka ute, så hun fortvilet ut. Hun hadde nok hørt hva som foregikk, og dultet kjærlig borti skulderen min med mulen. “Jeg vet det, vennen min, jeg skjønner heller ikke hvorfor hun gjør det hun gjør…” Jeg begynte sakte å strigle henne, ville glemme det jeg nettopp så.

Noen kremtet bak meg, jeg snudde meg, og fikk øye på den nye jenta.
“Hva skal det der forestille?” Hun lo hånlig av noe, jeg var ikke helt sikker på hva.
“Hva mener du?” Svarte jeg høflig, jeg fortsatte å strigle.
“Hesten din…” Hun kvalte et latterhikst. “En kaldblods! Kan ikke ha vært verdt så mye den der,” hun moret seg tydelig over den mer hardføre hesten min.
“Prisen setter ikke kvaliteten!” Jeg likte ikke denne jenta noe særlig.
“Ikke det, nei?” Sa hun. “Så det at hun er krybbebiter, hadde ikke noe med prisen å gjøre?” Hun snudde på hælen og gikk sin vei. Hæ?! Krybbebiter? Hun gnager litt på boksen til tider, det er alt! Tenkte jeg, enda en gang forskrekket over oppførselen til denne jenta.

Etter litt leide jenta Prince ut igjen, iført sal og hodelag, med en masse ekstragreier festet til. Når hun satt i salen, trippet hesten nervøst rundt, hun satte ham med en gang i galopp, uten oppvarming eller noe sånt i det hele tatt. Hesten var svært krevende, og hun var tydeligvis ikke en erfaren rytter. Jeg satt selv på Dokka, og var ferdig med økten min, mens jeg betraktet henne. Prince begynte å kaste å hodet og ble irritert over at benene til jenta konstant humpet borti sidene hans og maste om mer fart. Han satte ut i en ukontrollert galopp, fulgt av en rekke spark bakut og bukking. Han stoppet plutselig, og jenta fløy over nakken hans, hun landet med et lavt dump på bakken. Prince satte av gårde på egenhånd, jeg satte Dokka i galopp og fikk stanset ham.

Jenta kom seg opp fra bakken, hun var i sjokk og gjentok om og om igjen:
“Høy pris, høy kvalitet. Høy pris, høy kvalitet.” Jeg steg av hesten min, og tok begge hestene i hver sin boks. Dokka, som var uaffisert av hendelsen, sto rolig og spiste høyet sitt, mens Prince gikk helt vill i boksen sin. Han sparket i veggene som en villmann.



Jenta som akkurat kom tumlende inn døren, så forskrekket på den dyre gjenstanden hun hadde kjøpt tidligere.
“Han… Han funker ikke…” mumlet hun stille.
“Det der er på grunn av DIN oppførsel, det hjelper ikke hvor dyr hesten er, hvis du ikke behandler han som det han er! Et levende vesen!” Kjeftet jeg på henne.
“Jeg skjønner ikke…”
“Du kan kjøpe dyr hest, men ikke erfaring og samspill.

Var veldig fornøyd med 6-ern på den :D Gla i sidemål jah ;)

Pseudonym
11-01-2008, 22:29
Tjaaa .. Skrev noe Dagbokgreier i perioden f&#248;r jul p&#229; skolen. En ble jeg faktisk litt stolt over :D

Dagbok 28.10.07

Hei Kj&#230;re Dagbok.
Denne dagen har v&#230;rt verdt &#229; huske.

Da jeg v&#229;knet i dag tidligt, s&#229; jeg ut av sove roms vinduet mitt, og da fikk jeg et sjokkerende smil rundt munnen, fra &#248;re til &#248;re.
Det var sn&#248; ute. Jeg kledde raskt p&#229; med varme kl&#230;r f&#248;r jeg sprang ned trappen og spiste en rask frokost. Det var enda tidligt p&#229; morgenen, og det var helg s&#229; ingen var v&#229;kne i huset. Siden jeg skulle v&#230;re litt snill, s&#229; fant jeg ut at jeg skulle g&#229; til stallen.

Etter en time var jeg framme i stallen.
Da jeg kom, sto Magic Brazz p&#229; stall gangen og ble skodd om til vinter sko fra sommer sko. Etter at hun var skodd, tok jeg og salte p&#229; henne raskt en sal og et hodelag f&#248;r jeg smurte vaselin inni hovene hennes s&#229; det ikke skulle klabbe s&#229; f&#230;lt.

Jeg bestemte meg for &#229; ri en lang, koselig tur p&#229; henne i dag.
Vi red lenge i skogen og sang og trallet f&#248;r vi kom ut p&#229; en lang, og fin slette.
Vi sikret oss at bakken var trygg, s&#229; det ikke var noe vi kunne snuble i f&#248;r vi snudde &#229; travet roligt mot skogen igjen. Da vi kom til inngangen til skogen, snudde vi og begynte og trave roligt f&#248;r vi slo over i en kort galopp. Det var herligt og kjenne den kalde, men forfriskende vinden piske mot ansiktet mitt mens jeg satte i den vuggende gangarten til Magic. "Dette er livet," sa jeg til Magic etter at vi hadde sakket av til roligt trav mens vi sakte, men sikkert n&#230;rmet oss den andre siden av skogen.
Etter tre timer kom vi hjem igjen. Litt sm&#229; frosne i kroppen, men med et herligt minne.

Kj&#230;rligt hilsen den frosne Frida Odding.

Jeg var faktisk ganske forn&#248;yd med 5- p&#229; den, for det var den f&#248;rste 5'eren jeg fikk i Norsk f&#248;r jul :p

IngvildK
20-01-2008, 01:34
Haha, jeg rydda i ei skuff og fant et dikt jeg skreiv for et &#229;r siden ellerno :p

Katten min kan smile
Han gj&#248;r det
n&#229;r jeg kl&#248;r ham under haken
rufser pelsen hans p&#229; magen
og stryker ham over ryggen

Han gj&#248;r det
n&#229;r han h&#248;rer fuglesang
ser spurven utenfor vinduet
og f&#248;ler jaktinstinktet komme

Han gj&#248;r det
n&#229;r han ser far komme med posen
h&#248;rer sk&#229;la bli fylt
og l&#248;per for &#229; spise

Han smiler
fordi han har det han trenger
Intet mer
men intet mindre

Therese(:
20-01-2008, 02:02
Ingvild: du er veldig flink til &#229; skrive!



..
jeg har noen stiler jeg har f&#229;tt 5+ p&#229; og s&#229;nt, men de er p&#229; den andre pcen og den har kr&#230;sja -.-

IngvildK
20-01-2008, 02:03
Takk.. :)

Sussi
20-01-2008, 19:34
-----------

IngvildK
09-05-2008, 15:02
V&#229;rtentamen i sidem&#229;l. Fikk 6 p&#229; denne. Inspirert av min gode venninne Ina og hennes kj&#230;re Blakken.

Avskjed med ein bestevenn

Det er ein nydeleg morgon. Fuglane syng, sola skin og lufta fortel om vinteren som var og sommaren som kjem.
Men inni meg er det svart og kaldt som hardaste natta.

Ute bles ein mjuk s&#248;nnavind. Han stryk meg p&#229; kinnet, som for &#229; tr&#248;ste, men eg skyv han berre vekk. Han protesterar h&#248;glydt og riv i tretoppane. Eg overser han, og han roar seg n&#229;r han forst&#229;r at han kjem til kort.

Eg g&#229;r gjennom ei d&#248;r, og ein vegg av verdas herlegste lukter og lydar sl&#229;r imot meg. Den s&#248;te dufta av h&#248;y blandar seg med eimen av velbrukt, nysmurt l&#230;r, og toppes med lukta av varm, s&#248;vnig hest. Det rasles i flis, h&#248;y knases mellom kraftige hestejekslar, og ein hest eller to slikkar krybba rein for frokostens kraftf&#244;rrestar.

Eg g&#229;r mot den innerste boksen p&#229; h&#248;gre hand. Eg m&#248;tes av eit dempa knegg, og to store, djupe auge m&#248;ter mine sm&#229; bl&#229;. Eg legg hendene mine, som, til tross for det sommerlege v&#234;ret, er kolde som is, p&#229; den brunpelsa halsen. I det eg lukkar auga, glir ein varm kraftf&#244;rpust varmsomt over andletet mitt.

Det er med t&#229;rane p&#229; d&#248;rstokken at eg grip fatt i ei grime og ein leietaum, som eg sakte tar p&#229; den t&#229;lmodige sjela foran meg. Som vanleg leier er han ut p&#229; lillefingaren, i vissheit om at han f&#248;lgjer meg uansett. Saman g&#229;r vi ut i v&#229;rmorgonen, og for fyrste g&#229;ng p&#229; eit halv&#229;r bekymrar det meg ikkje at han g&#229;r sakte.

Vi ruslar ut p&#229; enga, som allereie er blitt gr&#248;n. Han lyftar hovudet litt, spisser &#248;ra, og eg kan se minnet om ein galopperande unghingst utan ei bekymring i verda i auga hans. Han kjenner det i kroppen, eg ser det sitrar lett i huda hans - men han held seg i ro, like ved meg.

Ein mann kjem til oss. Han er kledd i dongeri og ei lett skjorte, slik at solstr&#229;lane f&#229;r kysse bar hud p&#229; armane hans. Han b&#230;rer med seg ei brun l&#230;rveske, og ser eigentleg ganske hyggelig ut - men eg kan berre ikkje la vere &#229; mislike han litt.

Skj&#248;nnheita i enden av leietaumen hilser han velkommen med eit lite prust mot handa hans, f&#248;r han stikk mulen ned i graset og kjenner smaken av v&#229;r mot tunga. Eg stiller meg litt fr&#229; han og trekkjer inn synet av han, fr&#229; rufsete pannelugg til b&#248;lgande hale. Kroppen hans b&#230;rer preg av alderdom, og han kviler det eine bakbeinet.
S&#248;nnavinden viser at han ikkje har glemt meg, og eg tar imot han i det eg lukkar auga og h&#248;yrer skuddet.

Eg sit der lenge, p&#229; enga. Forsiktig tar eg av grima. Grastustane stikk ut av munnvika hans, og sola f&#229;r pelsen hans til &#229; skinne. Auga hans er lukka, men dei har lang fr&#229; mista si gnist.

Eg reiser meg og g&#229;r vekk fr&#229; enga. S&#248;nnavinden legg seg omkring meg, og med seg b&#230;rer han historia til ein galopperande hest utan ei bekymring i verda.

Chocolate
09-05-2008, 15:07
Oi, du er flink til &#229; skrive Ingvild:D Det var pent skrevet m&#229; jeg si:)

Amanthea
09-05-2008, 15:46
Bl&#229; Amason – Heldagspr&#248;ve i norsk ST1A v&#229;r 2008, oppgave 3
Maja Amanda Sommerseth

Ut med tommelen. Gjorde seg klar til &#229; vente lenge. To minutter gikk, ingen biler i sikte. Egentlig var det ikke mulig &#229; forvente en masse biler n&#229;r man var s&#229; dum at man dro p&#229; fest midt ute i hva de fleste ville ha kalt for &#248;demarka. Der kom det en bil, og ikke hvilken som helst bil! Dette var en bl&#229; Amason, en bil du kjente varmen bre seg i fra topplokket og nedover bare du h&#248;rte navnet p&#229;.

En bil som var s&#229; ren og r&#229; at ethvert menneske med vettet i behold m&#229;tte sp&#248;rre om &#229; f&#229; ta p&#229; den. Den bl&#229; Amasonen var veiens konge, dronning, knekt. Den var rett og slett alt en bilelsker kunne &#248;nske seg. Marthe Nikoline hadde nettopp v&#230;rt ute med to venninner, Nadja og Sofie B.
B&#229;de Nadja og Sofie B hadde drukket mer enn hva de egentlig hadde godt av, mente Marthe, men hun hadde valgt &#229; ikke si noe. Selv hadde hun diabetes, s&#229; hun hadde ikke v&#229;get &#229; drikke noe, uansett hvor fristende det m&#229;tte v&#230;re. Og &#229; drikke midt p&#229; h&#248;ylys dag syntes hun egentlig ikke noe om, men den tanken bet hun i seg. Bilen kj&#248;rte forbi.

Pokker, tenkte Marthe. R&#229;nere er alltid s&#229; kresne p&#229; hvem de plukker opp. Hun tenkte stille at det m&#229;tte v&#230;re Nadja og Sofie B som skremte ham vekk, for det kunne jo ikke ha v&#230;rt henne. De hadde kopiert stilen hennes siden de begynte &#229; henge sammen, men allikevel virket de bare trasige og upersonlige.

Selv var hun b&#229;de original og fargerik av seg, og det hadde hun flere ganger blitt fortalt at kunne synes p&#229; lang avstand.
En liten dose selvtillit blusset opp i brystet hennes, og den ble ikke noe mindre da hun s&#229; at den bl&#229; Amasonen kom tilbake og stoppet. Sj&#229;f&#248;ren kunne umulig v&#230;re noe yngre enn 25, han s&#229; i alle fall godt moden ut.

Han var tynn, og virket ganske sjenert. De gikk inn i bilen uten &#229; si noe, Nadja og Sofie B satte seg i baksetene, og Marthe valgte &#229; sette seg foran. Nadja og Sofie B var fremdeles s&#229; beruset at de hoiet og bar seg, og Marthe kjente seg nesten litt flau p&#229; deres vegne. Han som kj&#248;rte bilen fulgte n&#248;ye med p&#229; veien, men han spurte henne hva hun het.
Uten &#229; tenke seg om, svarte hun at hun het Irene.

Jentene i baksetet klarte ikke &#229; holde igjen latteren, de lo, og sj&#229;f&#248;ren snakket ikke mer. &#197; tenke seg frem til at han syntes hun var den flotteste av dem, krevdes det lite intelligens til. Marthe smilte inni seg. I l&#248;pet av de neste minuttene gjorde sj&#229;f&#248;ren sv&#230;rt mye rart. Tromming p&#229; rattet, utallige kikk p&#229; klokka og mer, han virket rastl&#248;s, og Marthe tok dette som et tegn p&#229; at han slet litt ved tanken p&#229; &#229; ha henne ved siden av seg. Selvtilliten bruste opp inni henne atter en gang, for hun f&#248;lte seg attraktiv der hun satt.

I baksetet fortsatte Nadja og Sofie B &#229; fnise om kapp, og Marthe &#248;nsket de langt vekk. Hadde det ikke v&#230;rt for de, kunne hun ha moret seg litt mer med ham.
Hun s&#229; p&#229; sj&#229;f&#248;ren, han rullet opp vinduet. Dette var lyder hun hadde h&#248;rt s&#229; mange ganger f&#248;r, &#229; sitte p&#229; med ulike mennesker i ulike biler var noe hun elsket. Lyden av gummien i mellom glassruta og bilen. Lyden av luften som raste inn i bilen. Den lyden var h&#248;y, uten innhold, men allikevel br&#229;kete, og hun kunne f&#248;le at huden hennes ble nedkj&#248;lt. N&#229; tok han opp h&#229;nda, han hadde h&#229;nda p&#229; vei i mot hanskerommet. H&#229;nda gjorde en kl&#248;nete man&#248;ver i mot kneet hennes, og han trakk den fort til seg igjen.
Inni seg m&#229;tte Marthe fnise litt, det var s&#229; vanvittig enkelt &#229; se hvor fortumlet og kl&#248;nete han ble i hennes n&#230;rv&#230;r. Bilen svingte inn i mot gr&#248;fta, og sj&#229;f&#248;ren fortalte at han m&#229;tte ut en tur. I det bilen stoppet, og han gikk ut, ble venninnene i baksetet tause. Marthe ble blek, og hun kjente at hun m&#229;tte kaste opp.

I ren spontanitet tok hun av seg beltet, hoppet til siden og begynte &#229; kj&#248;re. Et ansikt kom til syne i bakspeilet, det fortvilte ansiktet til eieren av bilen. Nadja spurte hva det var hun drev med, men Marthe sa ingenting. Hun kastet opp i setet ved siden av seg, og kj&#248;rte videre.
Noen hundre meter nedover veien, kastet Nadja seg frem i bilen. Hun tok tak i rattet, og Marthe pr&#248;vde &#229; ta det til seg igjen. Bilen ble svinget ut i gr&#248;fta, og Nadja begynte &#229; gr&#229;te. F&#248;rst n&#229; la Marthe merke til at Sofie B hadde sovnet for lenge siden. Det gjorde for &#248;vrig fint lite, Nadja var fremdeles helt hysterisk.

Drittjente, tenkte hun. Altfor full til &#229; klare noe, og allikevel pr&#248;ver hun &#229; ta kontrollen over bilen. Bitterheten sank inn over henne som en stor stein, innerst inne visste hun at det var hennes egen feil at hun n&#229; satt i gr&#248;fta med to fulle venninner og en stj&#229;let bl&#229; Amason.
Ord str&#248;mmet ut av munnen p&#229; venninna, og hvert sekund avventet en krangel.
Kontrollen hadde ogs&#229; Marthe mistet for lenge siden, og hva hun holdt p&#229; med, var det nok ingen som kunne si. Men det hun faktisk visste, var at hun kom til &#229; f&#229; store problemer i ettertid.

Husker ikke hva jeg fikk, men karakteren var nok ikke spesielt god. Inspirert av en annen historie, og dere vil nok kjenne igjen et navn.. :D

Oda
09-05-2008, 17:09
Juletentamen 07, sidem&#229;l. Karakter 5+.

Stjerna p&#229; himmelen

Ein avskjed vi tok
S&#229; hard og s&#229; trist
Du blei plutseleg borte
Eg fikk inga frist

F&#248;r du drog
Du gav meg ei stjerne
For &#229; vise din kj&#230;rleik
Til meg, i det fjerne

Stjerna p&#229; himmelen
S&#229; skinnande og fri
Eg veit med mitt hjarte
At n&#229; er ho mi

N&#229;r himmelen er kl&#229;r
Og eg vil deg finne
Er vinden stille
Og du gjev meg minne

Minna er tydelege
Og kl&#229;re &#229; forst&#229;
Du sitter der oppe
Og har det bra n&#229;

Du ser ned p&#229; meg
Og smiler s&#229; s&#248;tt
Eg f&#248;ler det p&#229; meg
Du gjer det st&#248;tt

Eg tenkjer p&#229; stjerna
Og ser for meg deg
S&#229; god og s&#229; fin
Du som elska meg

Ein avskjed vi tok
S&#229; hard og s&#229; trist
Du blei plutseleg borte
Hadde eg berre visst

Pseudonym
09-05-2008, 17:53
Herregud ingvild .. jeg fikk frysninger !

Rikke
09-05-2008, 18:22
Dikt av meg, skrevet i 2006 en gang.


Goodnight, mom. I’m going to sleep now
Please pray for me, so I know that the angels keep me safe
Please don’t cry for me, when my nightmares wakes you up
This room makes me feel comfortable
You won’t take away that feeling? Because I know you’re here to watch over me…
-No matter how far I am from home

Goodnight, dad. Will you watch me tonight?
Please read one of your stories to me, one of them that make me smile.
Please don’t leave me, when it looks like I’m having sweet dreams
Your words help me relax
You won’t stop telling? Because you know I appreciate you
-No matter how far away I seem

Goodnight, my dearest. We will meet again
Please don’t forget me, ‘cause I know I won’t forget about you
Please don’t be sad, I just went away when I felt it was time to
You know I didn’t feel that well
You won’t make me feel bad now? Because you know I’ve always loved you
-No matter how lonely you feel

Elizabeth
09-05-2008, 18:34
&#198;sj. Jeg finner ikke eksamenstekstene mine.. ): De var jeg skikkelig forn&#248;yd med faktisk xD

Marthe
09-05-2008, 19:52
Haha, Amanthea har brukt mitt navn :lol:

Marthe
09-05-2008, 19:54
Ikke akkurat en fortelling eller novelle, men en artikkel/argumenterende tekst. H&#229;per det g&#229;r bra? Har ikke f&#229;tt noen karakter p&#229; den enda, men etter at l&#230;reren skumleste sa hun at den ville sikkert ligge p&#229; en 4+/5'er.

Din personlige shopper.

Reklame er rundt oss over alt, hver dag. Hvor mange ganger har vi ikke kj&#248;pt en ting fordi vi har sett hvor vidunderlig den er p&#229; reklamen p&#229; tv? Reklamen styrer oss mer enn folk tror.

Reklame kan lure oss trill rundt, men bare hvis du er interessert i hva reklamen handler om og at den ligger p&#229; ”rett sted”. Denne reklamen har da alts&#229; deg med i sin m&#229;lgruppe og har laget reklamen slik at du skal blir interessert i den. Noe som mest sannsynligvis vil skje hvis du ser den. Det at reklamen m&#229; ligge p&#229; rett sted har utrolig mye &#229; si for reklamens p&#229;virkning p&#229; deg. De som skal legge ut reklamen m&#229; passe p&#229; &#229; legge den der hvor m&#229;lgruppen kan se den tydelig og f&#229;r lyst til &#229; kj&#248;pe produktet slik at de kan tjene masse penger. Det &#229; legge ut en gebissreklame p&#229; nettet er ikke s&#229; vellykket for salget. Der har for eksempel kl&#230;r og mote st&#248;rre sjanse for &#229; bli solgt.

Det &#229; tenke p&#229; m&#229;lgruppen er ganske viktig for reklameprodusentene. Hvem lager de reklame for? Hvem skal bli interesserte i reklamen? Hvem skal kj&#248;pe den? Og; hvor skal de betale plass for at reklamen skal vises? Et eksempel er at en reklame er for mannelige fotballspillere i alderen 15-19 &#229;r. Det er da ikke s&#229; mye vits &#229; betale mange penger for &#229; f&#229; reklamen inn i en avis, de burde heller satse p&#229; en webside om fotball p&#229; internett. Gutter i den alderen leser ikke s&#229; mye i avisen og f&#229;r heller med seg nyhetene p&#229; nettet eller p&#229; tv. Hvis m&#229;lgruppen skulle v&#230;rt eldre bingospillere kunne de heller lagt annonsen i avisen, de leser avisen mer enn de yngre. Hadde de lagt ut annonsen p&#229; nett hadde det ikke funket like bra som i avisen.

Mange medier kan hindre en m&#229;lgruppe for kommunikasjon, men kan &#229;pne kommunikasjon for en annen. Hvis det er en reklame p&#229; tv som du synes er morsom, er det ikke sikkert at besteforeldrene dine som sitter og ser p&#229; samme reklame synes den er like morsom. De skj&#248;nner kanskje ikke morsomheten som du gj&#248;r fordi de er eldre. Reklameprodusentene m&#229; passe p&#229; at m&#229;lgruppen dens skj&#248;nner hva reklamen handler om og skj&#248;nner meningen med hvordan reklamen er laget. Det er her virkemidler kommer inn. Hvilke virkemidler funker p&#229; reklamens m&#229;lgruppe? &#197; f&#229; en kjendis til &#229; spille i reklamen kan v&#230;re et stort pluss hvis m&#229;lgruppen vet hvem personen er. En eldre teaterstjerne burde da alts&#229; ikke spille i en reklame for ungdommer. Kanskje heller en artist fra Idol eller en skuespiller i Hotell C&#230;sar burde gj&#248;re susen i reklamen. Det er ikke s&#229; vanskelig &#229; lure folk hvis du bare har de rette personene eller virkemidlene i reklamen som er med m&#229;lgruppen. En hundeelsker vil antagelig bite p&#229; reklamen om det er hunder i den. Om han egentlig trenger produktet det blir reklamert om er vel en annen sak s&#229; lenge virkemidlet funker.

Penger har en del &#229; si for reklameprodusentene. De vil jo selvsagt helst g&#229; i pluss etter at reklamen har blitt vist. &#197; bruke mange penger p&#229; en reklame og ikke f&#229; noe inn er en diger tabbe. De vil sp&#248;rre seg selv hva de gjorde galt og om kanskje m&#229;lgruppen ikke skj&#248;nte reklamen. Eller at de ikke likte den. Da m&#229; de gj&#248;re en grundigere unders&#248;kelse om m&#229;lgruppen og sp&#248;rre seg selv hva de egentlig liker. Kanskje ta en liten sp&#248;rreunders&#248;kelse eller rett og slett f&#229; inn en i m&#229;lgruppen for &#229; v&#230;re med &#229; forbedre reklamen.

Mange flere mennesker burde v&#230;re litt mer kritiske til reklamer. Stille seg sp&#248;rsm&#229;l som: trenger jeg virkelig den h&#229;rf&#248;neren? M&#229; jeg ta en ferie fri n&#229; i h&#248;ysesongen uansett hvor mye reklamen med lange hvite strender frister? Det er ogs&#229; utrolig mye lureri i reklamer. For eksempel i reklamer med l&#229;n, mobilabonnement osv. Det er lurt &#229; gj&#248;re litt ”research” f&#248;r man biter p&#229;. Kanskje det ikke er s&#229; billig som du trodde det var?

IngvildK
09-05-2008, 22:55
Dikt av meg, skrevet i 2006 en gang.


Goodnight, mom. I’m going to sleep now
Please pray for me, so I know that the angels keep me safe
Please don’t cry for me, when my nightmares wakes you up
This room makes me feel comfortable
You won’t take away that feeling? Because I know you’re here to watch over me…
-No matter how far I am from home

Goodnight, dad. Will you watch me tonight?
Please read one of your stories to me, one of them that make me smile.
Please don’t leave me, when it looks like I’m having sweet dreams
Your words help me relax
You won’t stop telling? Because you know I appreciate you
-No matter how far away I seem

Goodnight, my dearest. We will meet again
Please don’t forget me, ‘cause I know I won’t forget about you
Please don’t be sad, I just went away when I felt it was time to
You know I didn’t feel that well
You won’t make me feel bad now? Because you know I’ve always loved you
-No matter how lonely you feel

Nydelig, Rikke.. :)

Amanthea
28-06-2008, 21:51
R&#248;dt rom – pr&#248;veeksamen 2007, oppgave 3
Av Maja Amanda Sommerseth


Hun skrek. Han kom mot henne med en kniv i h&#229;nden. Han grep tak i jakkeermet hennes med kraftige never, og hun kjente gr&#229;ten i halsen. Aldri i livet at hun kunne komme seg l&#248;s n&#229;, han var kanskje dobbelt s&#229; sterk som henne, og han hadde bestemt seg; hun skulle aldri f&#229; se lyset igjen, aldri kunne puste igjen. Hun kom til &#229; d&#248; der inne, sammen med en gal morder og voldtektsmann. Han kysset henne voldsomt, f&#248;r han begynte &#229; kneppe opp buksa. Men s&#229; ble det lyst, og hun pustet lettet ut.

Paranoid, hadde legene sagt. Hun kom aldri til &#229; bli frisk igjen, bildene fra den ulykksalige natten kom bestandig til &#229; forf&#248;lge henne i tankene, tankene og minnene som n&#229; ogs&#229; var vonde. S&#230;rlig fordi de ikke hadde noen vitner til dette groteske overgrepet, men som hun hele tiden s&#229; tilbake til. Medikamenter ville hun ikke ha; nei, hun var ikke gal. Redd for &#229; bli voldtatt igjen, det var hun nok, men ikke gal. Voldtatt... Det motbydelige og umenneskelige ordet som hun hadde v&#230;rt s&#229; sikker p&#229; at skulle v&#230;re det siste ordet hun noensinne kom til &#229; tenke p&#229;. Hun het Eva, var i begynnelsen av tjue&#229;rene og bodde alene i en liten hybel p&#229; Gr&#252;nerl&#248;kka. Der trivdes hun, og hun kunne ikke tenke seg &#229; bo noe annet sted. Dagene tilbrakte hun i stallen, der hun hadde en engelsk fullblodshest ved navn Calantha. Hun elsket Calantha, og disse daglige turene innom sitt hjertebarn hadde ogs&#229; hjulpet henne forbi den verste tiden etter voldtekten.

Han n&#230;rmet seg henne, og pustet tungt. Hun kunne kjenne kroppen hans inntil hennes, og hun blunket for at ikke t&#229;rene skulle trille. Han skulle ikke f&#229; se at hun gr&#229;t, den gleden ville hun ikke unne ham. I stedet for skam skulle hun fylle sine siste minutter med stolthet. Hun bet sammen tennene, og s&#229; den store mannen stirre henne rett inn i &#248;ynene, med et iskaldt blikk. Han slo til henne...

Hun tok pillene sine, legene hadde fortalt henne at hun kom til &#229; slippe &#229; oppleve flere tilbakeblikk fra natten som hadde forandret alt. Men det hadde ikke hjulpet noe s&#230;rlig. De sm&#229; og ubehagelige &#248;yeblikkene hvor hun ble dratt tilbake til det r&#248;de rommet med den bronsefargede Buddha-skulpturen og den tunge lufta fortsatte &#229; dukke opp, og til slutt hadde hun ikke noe valg; hun m&#229;tte legges inn. Hybelen p&#229; Gr&#252;nerl&#248;kka skulle ei venninne f&#229; l&#229;ne imens, men dette plaget ikke Eva et minutt. Hun syntes det var mye bedre enn at den skulle leies ut til fremmede folk, for hun ville f&#248;le at hun hadde kontroll over sitt eget hjem. P&#229; sykehuset fikk hun lov til &#229; l&#229;ne en telefon to timer pr. dag, s&#229; hun ringte hjem med jevne mellomrom for &#229; h&#248;re at alt gikk bra.



Dagene ble til uker, og ukene ble til m&#229;neder, men hun ble aldri noe bedre. Ingen kunne finne en forklaring p&#229; hvorfor disse bildene stadig kom tilbake, ikke engang hun selv. N&#229; hadde det forverret seg, bildene kom tilbake mye oftere enn tideligere, og hun kunne se for seg et annet kvinnemenneske som ogs&#229; ble voldtatt. Hver gang noe kom til &#229; minne henne p&#229; det r&#248;de rommet, kunne hun merke at hun kaldsvettet. Legene hadde foresl&#229;tt sterkere medikamenter, men hun syntes det var nok at hun hadde latt seg overtale til &#229; begynne p&#229; noe som helst. Men s&#229; en dag skjedde det noe som igjen trakk henne ut av det enkle og sedvanlige livet hun s&#229; lenge hadde levd; noen hadde tent p&#229; stallen, og tre hester hadde d&#248;dd.
Mer enn det fikk hun ikke vite, hun m&#229;tte vente til stalleieren kom hjem, for hun var den eneste som fikk lov til &#229; identifisere de forbrente skrottene av det som en gang i tid hadde v&#230;rt stolte ridehester. Evas tilbakeblikk til det r&#248;de rommet uteble ikke, og hun m&#229;tte til slutt settes p&#229; sterkere medikamenter under tvang. Riktignok ble hun ikke mindre deprimert av den grunn, men hun klarte i alle fall &#229; roe seg litt ned. Bekymringene gikk ikke over til den apatien og indifferensen legene hadde forventet seg at hun kom til &#229; vise. Hun ble et slags levende mysterium, ingen kunne vite hvorfor hun stadig vekk s&#229; tilbake til en fortid hun egentlig &#248;nsket &#229; glemme, og hvorfor det andre kvinnemennesket stadig kom inn i bildet.

Fire dager senere, fikk Eva beskjed om at Calantha ikke var en av de hestene som d&#248;de. Hun hadde f&#229;tt et vondt s&#229;r p&#229; det ene bakbenet, men sett vekk fra det, var hun i god form. Denne nyheten var den f&#248;rste p&#229; flere uker som hadde f&#229;tt Eva til &#229; slappe mer av. Hun virket faktisk s&#229; forn&#248;yd at legene til slutt bestemte seg for &#229; kutte ned p&#229; doseringene, og det gikk forbausende bra. I slutten av m&#229;neden skulle hun f&#229; lov til &#229; dra hjem igjen, og samme kvelden som hun hadde f&#229;tt beskjeden om sin elskede hest, ringte hun ogs&#229; hjem og fortalte venninna som hadde l&#229;nt hybelen at hun n&#229; var p&#229; vei hjem igjen.

Dagene gikk, og dagen der hun endelig skulle f&#229; dra hjem igjen kom. Hybelen var like koselig som den hadde v&#230;rt den kvelden hun forlot den, og den nye stallen hesten hennes hadde blitt plassert i var ogs&#229; flott. Endelig v&#229;get hun &#229; ri ute om kvelden, og med tiden v&#229;get hun ogs&#229; &#229; g&#229; alene hjem uten &#229; gj&#248;re noe st&#248;rre ut av det. Men s&#229; en kveld skulle hun ri mot stallen, og det var et helt forferdelig uv&#230;r ute. Hesten hennes var v&#229;t helt inn til beinet, og hun m&#229;tte vente med &#229; b&#248;rste den til den hadde f&#229;tt av seg litt vann. Etter en stund, striglet hun hesten kjapt og fortet seg hjemover. P&#229; veien hjem h&#248;rte hun plutselig et skingrende skrik, og en medf&#248;lgende b&#248;nn om &#229; roe seg ned. Dette skremte henne, og hun begynte &#229; sm&#229;l&#248;pe hjemover. En bil kj&#248;rte av veien. Hun snudde, og gikk skremt mot den for &#229; se om alt var bra, men s&#229; ble alt svart igjen.


Hvor befant hun seg n&#229;? I et r&#248;dt rom, sammen med et annet kvinnemenneske hun dro kjensel p&#229;, men som hun ikke riktig husket hvor hun hadde sett f&#248;r. Hun kunne ikke rope om hjelp, for hun hadde et t&#248;rkle knyttet stramt om munnen. Det smakte merkelig, og hun brakk seg. Hun fors&#248;kte &#229; snu seg for &#229; oppn&#229; &#248;yenkontakt med kvinnen ved siden av henne. Det virket som hun sov, men hun kremtet s&#229; h&#248;yt hun bare klarte, og kvinnen s&#229; &#248;yeblikkelig mer v&#229;ken ut. Hun hadde et bl&#229;tt &#248;ye, hun m&#229;tte ha blitt sl&#229;tt. Eva gr&#248;sset. Plutselig gjenkjente hun den andre kvinnen, hun pleide &#229; st&#229; i en aviskiosk et par hundre meter unna der hun selv bodde. Hun kunne ikke v&#230;re mer enn tjue &#229;r gammel, ansiktet var glatt, og hun hadde masse sort sminke som rant i ujevne linjer under &#248;ynene.

Et dunk h&#248;rtes. Han var der, de var alle tre i det samme rommet. Det luktet r&#248;kelse, og en bronsefarget Buddha-skulptur gliste imot dem, med lubne kinn og smale &#248;yne. Lyset ble dempet, og hun kunne h&#248;re at han pustet henne i nakken. Plutselig la hun merke til noe hun ikke hadde tenkt p&#229; f&#248;r n&#229;; denne scenen var sv&#230;rt lik den hun for noen dager siden hadde sett for seg p&#229; sykehuset. Hun forstod det, hun hadde ikke sett tilbake til en usann fortid, hun hadde sett den vonde skjebnen som hadde ventet t&#229;lmodig p&#229; &#229; g&#229; henne i m&#248;te, en regnfull kveld p&#229; enden av Gr&#252;nerl&#248;kka. Hun fors&#248;kte &#229; skrike, men t&#248;rkleet dempet mesteparten av lyden. Han kom imot henne med en kniv i h&#229;nden, og hun f&#248;lte at enden var n&#230;r. Den andre kvinnen gjorde ingenting, hun stirret bare skremt p&#229; de to andre. Eva syntes det virket som hun konsentrerte seg hardt om et eller annet, men hun satt helt stille.

Sakte begynte han &#229; kneppe opp buksa si, og Eva m&#229;tte blunke for at ikke t&#229;rene skulle begynne &#229; trille nedover ansiktet hennes, hun &#248;nsket ikke &#229; vise seg slik ovenfor denne perverse mannen. Han kysset henne igjen. Plutselig stormet det politi inn i rommet, og hun klarte ikke &#229; se noe lengre. Hun h&#248;rte at et skudd ble avfyrt, en politimann bannet, og s&#229; h&#248;rte hun ikke noe mer. Det eneste hun f&#248;lte n&#229;, var en sterk smerte i armen. Og en slags deilig lettelse, for hun visste at hun ikke hadde blitt voldtatt.

Litt senere v&#229;knet hun opp p&#229; sykehuset. Det kl&#248;dde p&#229; h&#248;yreh&#229;nda, men hun kunne ikke kl&#248; seg der med venstreh&#229;nda, for den var bandasjert. Hun gnidde h&#248;yreh&#229;nda mot senga. Den andre kvinnen satt ved sengekanten, og da hun la merke til at Eva var v&#229;ken, smilte hun varmt. Eva spurte hva som var galt med h&#229;nda hennes, og hun svarte at hun hadde f&#229;tt et streifskudd stygt plassert mellom to knokler. Videre fortalte hun Eva at imens hun hadde bedt en siste b&#248;nn, hadde hun plutselig blitt fraktet til politikammeret. Hun hadde sett politimenn, som kjedsommelige spilte et slag poker, eller sett p&#229; noen politikvinner som sminket seg foran et rundt, lite speil.


Det virket ikke som at noen kunne se henne, men hun hadde i alle fall skrevet en liten notis med en adresse og en beskrivelse av en mann de m&#229;tte kontrollere s&#229; fort som overhodet mulig. Det var derfor hun hadde konsentrert seg s&#229; kraftig; hun hadde rett og slett reflektert tilbake p&#229; hvordan veien til &#229;stedet var, slik at hun kunne forklare hva slags hus det var de m&#229;tte lete etter, for s&#229; &#229; p&#229; mystisk vis bli transportert over til politikammeret.

I tiden som fulgte, gikk Eva regelmessig til psykolog. Selv om ingen riktig visste hvorfor og hvordan hun hadde klart &#229; forutse fremtiden, var de sv&#230;rt glade for at det hadde skjedd. Det andre offeret, kvinnen som jobbet i aviskiosken, levde ogs&#229; i sitt beste velg&#229;ende, og hun bes&#248;kte Eva ofte. Hvordan hun hadde klart &#229; f&#229; skrevet en notis p&#229; politikammeret uten &#229; egentlig ha v&#230;rt der, var ogs&#229; et ul&#248;st mysterium, og ingen forventet vel egentlig &#229; finne et fornuftig svar p&#229; det heller. De hadde utviklet et n&#230;rt vennskap, og de delte den store hemmeligheten at de visste at det eksisterte mer mellom himmel og jord enn hva et menneske kunne se, og at dette var noe de m&#229;tte v&#230;re sv&#230;rt takknemlige for. Og &#233;n ting var i hvert fall sikker, og det var at hva enn det var som befant seg mellom himmel og jord, s&#229; var det i hvert fall noe godt.

MichelleT
28-06-2008, 23:08
Tiden er inne

Vinden blåser, det er kaldt. Hun tar på seg skoene, og går ut. Hutrer med det
samme vinden sniker seg under den tynne genseren. Hun ser på mobilen. Ingen
meldinger. Slenger den fra seg, og går opp i skogen.
Vinden sluttet med ett å blåse. Hun stoppet for et øyeblikk, så utover mot alle
husene som like under bakketoppen hun sto på. Hun likte som regel kveldene. Hva
foregikk nå? Pillene hun hadde tatt for 6 minutter siden begynte å virke, og
kroppen virket sløv. Tårene rant, alt føltes så forferdelig urettferdig.
Den blå genseren med de hvite armene virket fryktelig tynn. Hun frøs, men
tenkte ikke noe mer over det.

Hun hørte ingenting lengre. Alt hun fokuserte på, var treet der borte. Sakte
gikk hun bort til det. Hun tittet rundt seg. Kysten var klar.. Det hang der.
Tauet som hun hadde gjort klar flere uker i forveien, hang der som planlagt. Hun
svelgte klumpen som hadde vokst i halsen, og tok tauet rundt halsen.
"Unnskyld" hvisket hun, nesten ikke hørbart. Nå sto hun ikke lengre på bakken..



Ganske dystert, I know.. Noe jeg skrev etter det som skjedde med venninna mi, prøvde å se det fra hennes side, på en måte.

Stjerna
28-06-2008, 23:40
Kj&#230;rleik
Auge mot auge
Blikk som ei sol
Det er kj&#230;rleikas eine symbol

Men s&#229; blir den borte
Den tid vi var to
Sola er reve fr&#229; oss no

Eg vil ikkje miste
Det vi hadde en gong
Det er kjerleikas siste song
Annicka B. S&#248;nju

Dette var ett dikt jeg skrev n&#229;. Og dere som er flinke i nynorsk, si i fra hvis det er skrivefeil (:

IngvildK
06-07-2008, 21:35
Eksamen i norsk hovedm&#229;l, 10. klasse.

Constance

Hun er en slik person man snur seg etter p&#229; gata. En man aldri ser mindre enn to ganger p&#229;, og som man med hevede &#248;yenbryn sier noe innen samme bane som &#171;wow&#187; og &#171;j&#248;ss&#187; bak ryggen p&#229;. At hun skulle stille seg opp foran en tiendeklasse og undervise i matematikk, er noe f&#229; ville trodd.

Likevel kom hun feiende inn, f&#229; dager etter vinterferiens slutt, og annonserte at hun skulle vikariere for tr&#248;tte, gamle Hansen i to m&#229;neder. Det guttekorte, rosa h&#229;ret hennes stod til alle kanter, og med sin flagrende gr&#248;nne kjole og smykker i alle regnbuens farger, lignet hun mer p&#229; et juletre enn en l&#230;rer. P&#229; beina hadde hun sorte tresko, og jeg syntes jeg kunne skimte et par gule ullsokker i den. Ansiktet var krydret med fregner, og &#248;yelokkene var prydet av bl&#229; og rosa &#248;yenskygge – en farge p&#229; hvert &#248;ye, naturligvis.

Jeg skal &#230;rlig innr&#248;mme at jeg b&#229;de hevet &#248;yenbrynet og utbr&#248;t &#171;j&#248;ss&#187;. Jeg var ikke den eneste. Lukkede &#248;yne ble sperret opp, sure munner fikk en m&#229;pende grimase, og tr&#248;tte blikk sugde n&#229; til seg synet av v&#229;r nye l&#230;rer som om de aldri hadde s&#229; mye som tenkt p&#229; &#229; lukke seg.

Hun sa hun het Constance.

Fra det &#248;yeblikket ble mattetimene aldri det samme igjen. Constance var ikke rett kobla i hue', som min sidekamerat sa. Jeg tror han hadde rett. Constance kunne plutselig hoppe opp p&#229; kateteret, peke p&#229; en elev og si &#171;syng!&#187;. Og eleven sang. Eller hun kunne si til oss, midt i en arbeidstime; &#171;V&#230;r kaniner! Hopp og sprett!&#187; Alle reiste seg, og s&#229; stod vi og hoppet til vi n&#230;rmest knakk sammen i latter.

En time med Constance var aldri kjedelig. Det var bestandig noe nytt, enten vi klatret i tr&#230;r i byparken og regnet matteoppgaver mens vi talte skudd p&#229; greinene, eller vi &#248;vde oss p&#229; pytagoras og vinkelkonstruksjoner ved &#229; selv v&#230;re figurene.

Constance sluttet aldri &#229; v&#230;re interessant, og det var lite som var s&#229; facinerende som m&#229;ten hun kledde seg p&#229;. Hun gikk alltid i kjoler eller skj&#248;rt, med tilbeh&#248;r som overhodet ikke matchet, og hun tok p&#229; seg solbriller n&#229;r det regnet og bar med seg paraply n&#229;r sola skinte.
&#171;Fordi v&#230;ret er uforutsigbart,&#187; svarte hun n&#229;r vi spurte hvorfor. &#171;En vet aldri n&#229;r det kan sl&#229; om.&#187;

P&#229; en m&#229;ned hevet gjennomsnittskarakteren i klassen seg med &#233;n hel karakter. Det var da Constance dukket opp p&#229; skolen skallet, og sa at hun dessverre ikke kunne undervise oss lengre. Hun ga alle en Buddha-lignende hilsen og et kyss midt p&#229; hodet, f&#248;r hun satte igjen en stor bukett tulipaner og dro.

Tre uker senere d&#248;de hun.
Hele klassen var samlet i kirka under seremonien. Foran i kirka stod ei krukke, spraylakkert rosa, og oppi der l&#229; Constance.

Hun hadde selv skrevet et dikt, som ble lest opp av s&#248;steren hennes. Constance hadde levd fullt ut mens hun kunne, hun hadde ikke lagt skjul p&#229; hvem hun var, og hun hadde elsket hvert minutt av livet sitt. Hun hadde levd med en over&#248;sende glede og kj&#230;rlighet, selv da hun fikk vite at hun var syk. Hun skulle fortsette &#229; leve, glad og kj&#230;rlig, som ei feit katt i et palass i Egypt, hvor hun skulle bli tilbedt for sin skj&#248;nnhet.

Asken hennes ble spredd fra en holme ved den uroligste delen av havlinja, og alle gikk tilbake til sitt. Livet ble likevel aldri det samme. Det hadde skjedd noe med oss den m&#229;neden Constance underviste oss. Noe som gjorde oss uredd for &#229; leve, for &#229; v&#230;re som Constance – for &#229; v&#230;re oss selv.

Emilie H
06-07-2008, 21:47
S&#229; sykt bra, Ingvild..
Fikk du 6 p&#229; den?

IngvildK
06-07-2008, 21:49
Tusen takk. :) Jepp.

Liselotte
06-07-2008, 21:56
Et dikt jeg skrev p&#229; den siste norsktentamenen i 10. klasse.

http://dikt.no/index.php?page=vis_tekst&TekstID=245215

KathrineK
06-07-2008, 22:02
Ingvild: Du er grusomt god til &#229; skrive! :rolleyes:

IngvildK
06-07-2008, 22:04
Tusen takk. :)

IngvildK
06-07-2008, 22:07
Ryddet i nattbordskuffene i g&#229;r, og fant dette her.. Et dikt jeg skrev i &#229;ttende. Fjortis med kj&#230;rlighetssorg, MHM. :lol:

En knyttet lisse
Et flettet b&#229;nd
En samspilt trille
H&#229;nd i h&#229;nd

&#197; bry seg om
og tenke p&#229;
&#197; gi litt rom
men ogs&#229; r&#229;d

En brusende elv
Et bankende hjerte
Ikke bare deg selv
men ogs&#229; din neste

En lykkerus
En varm f&#248;lelse
S&#229; faller alt i grus
og verden er s&#248;lete

T&#229;rer p&#229; kinn
Ulykken brei
Men fortsatt i sinn
at kj&#230;rligheten er deg

missy_
20-07-2008, 22:01
S&#229; flinke dere er:)

Her er noen tankekluss fra meg:

R&#248;ykhoste

Det eneste liv jeg f&#248;ler
Er r&#248;yken som fyller lungene

Pr&#248;ver &#229; smake p&#229; minnene
Pakke dem i rundt meg
Krype inn i dem
Tre dem inn over meg

Gjemme meg i en forutsigbar verden

Men minnene er r&#248;ykforgiftet
Av brannen du startet i hjerte mitt

Alt som er igjen er kull og aske

Sm&#229; gl&#248;r blusser
Og sm&#229; smil leker om leppene mine igjen

Men s&#229; kommer du
Og sl&#229;r vann over hjerte

Og slokker alle h&#229;p

En r&#248;ykhoste er alt du h&#248;rer

Et til:

Bak l&#229;ste d&#248;rer

Hvordan?
Hvordan fikk du det til?
En sjel s&#229; skj&#248;r, en pust s&#229; svak

Hvor er ditt sinne?
En samvittighet forlatt
Et smil er borte

S&#229; egenr&#229;dig
Og sterk

S&#229; falsk
Og kunstig

Et forhold basert
P&#229; hvitel&#248;gner

Et forhold p&#229; t&#229;
For &#229; ikke skape torner

Bak gjemte d&#248;rer
Sitter sannheten

Sannheten om hva
Som l&#229; bak fasaden

I en knust d&#248;r
Rinner sannheten ut

Likedan gjorde v&#229;r kj&#230;rlighet


Det f&#248;rste jobber litt med enda, er noe som ikke helt stemmer f&#248;ler jeg.
Og skrive dikt, er en s&#229; fin m&#229;te og sortere &#229; rydde tankene p&#229; syns jeg. Diktskriving er min terapi, det og hesten:)

Shettis
20-07-2008, 23:33
S&#229; flink du er Missy :)
Skulle &#248;nske jeg kunne skrive slik selv

missy_
21-07-2008, 00:01
Takk:)

Alocado
17-08-2008, 02:16
Oi, er jo en forfattertr&#229;d her:D

Her er en tekst av meg, som jeg fikk sekser p&#229;:

Hei. Jeg heter Cory, og er en av de mange negerslavene. Jeg har vokst opp p&#229; en plantasje, og oppdragelsen og omsorgen er blitt overlatt til meg selv. N&#229; skal jeg fortelle litt om mine dager som slave.

“V&#229;kn opp forbannede latsabber!” skrek oppsynsmannen, Luke. Jeg &#229;pnet tr&#248;tt &#248;ynene, kjente det verket i hele kroppen. Jeg sukket tungt, og pr&#248;vde &#229; reise meg fra den mugne halmen. “V&#229;kn opp!” sa jeg, skrek Luke, og ga meg et kraftig slag med pisken over ryggraden min. Jeg skar en grimase av smertene. Jeg skyndte meg opp, slik at jeg skulle f&#229; slippe enda et n&#229;del&#248;s slag med pisken. Magen min klaget av sult, og hele kroppen min verket av utmattelse. Men her var det ingen n&#229;de, opp grytidlig om morgenen, og jobbe til seint p&#229; kveld. F&#248;rst da fikk vi en skalk hver som mat. Her p&#229; plantasjen til George Winfrey str&#248;k det negerslaver med hverdag. De ble dumpet som s&#248;ppel i en massegrav, og ble gravd ned og glemt. George Winfrey viser ingen n&#229;de, er det noen som pr&#248;ver &#229; ta en pust i bakken er han ikke sein med &#229; sende Luke i vei med pisken! Jeg s&#229; bekymra p&#229; lilles&#248;steren min, Leannh, hun var den eneste familien jeg hadde igjen. Leannh var syk, og det begynte virkelig &#229; t&#230;re p&#229; henne. Jeg hadde sakte, men sikkert begynt &#229; mista alt h&#229;p. Ja, jeg var kristen, og har mange ganger bed til Gud om hjelp, men aldri har jeg f&#229;tt det. Jeg begynte &#229; miste troen, og jeg kjente livet gikk sakte ut av meg. Jeg gikk bort til den store kummen med gj&#248;rmete vann. Tok en liten skvett og vasket fjeset mitt. En ny dag var her, en ny n&#229;del&#248;s dag p&#229; plantasjen.

Noen timer senere hadde jeg allerede fullt opp to kurver med bomull, og svetten silte. Sola var sterk, den hadde nesten passert 40 c.! Jeg lengtet tilbake til skyggen, og vann. Plutselig kjente jeg et kraftig slag p&#229; ryggen min, det var Luke. “Ikke tro at du kan hvile!” skrek han ondskapsfullt og lo h&#229;nlig da jeg vred meg i smerte under pisken. “Dere negrer tror dere er verdt noe… Hmf!” sa han og gikk. Jeg bet i meg de sinte ordene, og forsatte &#229; plukke bomull med anstrengelse. Jeg kjente jeg ble svakere for hver time som gikk, og da vi endelig var ferdige for kvelden, var det s&#229; vidt jeg greide &#229; g&#229;. Min snille s&#248;ster, som hadde jobbet oppi huset til George i dag, kom &#229; hjalp meg opp til skuret jeg l&#229; i. Jeg sendte henne et takknemlig smil, og begynte sakte &#229; tygge p&#229; den vesle skalken min. S&#229; sovnet jeg… Jeg dr&#248;mte at jeg var i himmelen, det var s&#229; vakkert der. Jeg smilte, s&#248;steren min var ogs&#229; der. Jeg var lykkelig.

Jeg v&#229;knet br&#229;tt opp av en r&#229; latter. Det var Luke og George som hadde drukket seg fulle, og sto n&#229; &#229; plaget stakkars Santana, en mulattkvinne. Jeg lukket &#248;ynene igjen, og h&#229;pet at jeg snart kom til himmelen…

Ann K.B

Elizabeth
17-08-2008, 02:40
Skriver dere s&#229; korte tekster p&#229; tentamen og s&#229;nn?;o
Dere er flinke oO
Mine blir alltid MINST 4 sider med babbel:p

Alocado
17-08-2008, 02:46
Den teksten jeg la inn der, var ikke til tentamen da. Siste norsktentamen leverte jeg inn en tekst p&#229; 12 sider, guuud jeg var lei av &#229; skrive da! Fikk 6 p&#229; den da, s&#229; var verdt det :)

Elizabeth
17-08-2008, 03:04
Jeg kan legge inn noe jeg har skrevet da x)
Dette er langt fra det beste, karakteren husker jeg ikke..:p Ogs&#229; er den litt laaang..S&#229; jeg h&#229;per dere har god tid og gidder &#229; lese da :lol:

Iskaldt Begj&#230;r
”Jens var den siste som hadde sett henne. Han hadde sett at hun starta opp mopeden, sa han, - at hun spant opp grusen f&#248;r hun f&#248;k ut innkj&#248;rselen og satte av sted s&#248;rover p&#229; E6. Ingen andre hadde sett noe, sa de. N&#229; var det g&#229;tt over en uke, og ingen hadde h&#248;rt noe fra henne heller.” Politibetjent Rasmussen s&#229; n&#248;ye gjennom den delen av profilen politiet hadde f&#229;tt. Leste hvert ord for seg selv. Smakte p&#229; dem og pr&#248;vde &#229; finne ut hvor de h&#248;rte hjemme. Om de var sure, s&#248;te, bitre eller usmaklige. Julie Hansens forsvinning var den st&#248;rste saken politiet hadde i hendene n&#229; og hele staben jobbet p&#229; spreng. Men likevel hadde de ikke kommet noe s&#230;rlig langt i etterforskningen. Noen spor hadde de funnet, men de hjalp ikke mye. Rasmussen leste raskt over avsnittet igjen f&#248;r han reiste seg p&#229; beina s&#229; det knirket i stolen. ”Jeg drar ut og tar en prat med denne Jens igjen..” mumlet han til sin kollega som satt og leste avisen. Det var sent p&#229; kvelden. Alle hadde falt til ro, men roen hadde ikke falt i sjelen til Rasmussen. Mennesker forsvinner ikke bare uten grunn.

”Slutt! Slipp meg!” Julie skrek og pr&#248;vde &#229; rykke h&#229;nden sin ut av jerngrepet hans. Blikket holdt like hardt i &#248;ynene hennes. ”Nei.” hveste han lavt. ”Jeg vil ikke dette mer!” Julie s&#229; bedende p&#229; han, vrikket p&#229; h&#229;nden, flakket med blikket. ”Du vet at vi h&#248;rer sammen, Julie. Dette er det du vil, vi skal v&#230;re sammen for alltid!” mumlet han lavt og fattet mens han holdt henne fast p&#229; alle mulige m&#229;ter. En rykning omfavnet omr&#229;det rundt det venstre &#248;yet hans.
”Du lyver! Du vet du lyver! Det er det DU &#248;nsker, ikke jeg!” Stemmen hennes druknet nesten i de salte dr&#229;pene som rant fra havet i &#248;ynene. Han s&#229; bak henne. S&#229; mopeden som stod der, klar til &#229; ta hans eneste kj&#230;rlighet med seg. Et &#248;yeblikk ble han svak, det &#248;yeblikket han ikke skulle blitt svak. Julie rykket til og alt ble svart. Det eneste han h&#248;rte var motoren som startet.

Rasmussen parkerte bilen utenfor innkj&#248;rselen til huset der Jens bodde. Jens hadde sett Julie sist, det var ut av hans innkj&#248;rsel hun raste, s&#229; det var best &#229; parkere utenfor, s&#229; ingen bevis eller spor ble &#248;delagt. Han gikk med lange, bestemte skritt oppover mot huset. Han antok at Jens og Julie m&#229; ha v&#230;rt gode venner med tanke p&#229; at hun var her sist. Da han kom opp til d&#248;ren banket han rolig p&#229;. Det var stille en stund. En ugle tutet fra skogen et sted. Gatelyktene langs veien ble sl&#229;tt p&#229;. Rasmussen skvatt litt til da han snudde ansiktet mot d&#248;ren igjen, som hadde glidd lydl&#248;st opp, og stirret inn i ansiktet p&#229; den 22 &#229;r gamle gutten foran han. Han hadde m&#248;rke ringer under &#248;ynene, bustete h&#229;r og et dradd ansikt. Det s&#229; ut som smilet hadde manglet p&#229; mange dager. ”Politibetjent Rasmussen her.” sa Rasmussen og rakte h&#229;nden ut mot Jens. Jens s&#229; p&#229; han. Lenge. Tilslutt tok han et slapt tak i h&#229;nden. ”Jens.” mumlet han. ”Kan vi snakke litt om Julie Hansen?” Jens trakk p&#229; skuldrene. ”Kom inn” mumlet han igjen. Da de satte seg i stuen var det som &#229; sette seg i et ull-n&#248;ste. Rommet l&#229; badet i m&#248;rke med noen f&#229; stearinlys her og der og stemningen var ullen. De snakket en stund om hvordan Jens hadde det, hva som hadde skjedd og hva Julie hadde sagt den kvelden. ”Det siste jeg s&#229; var ryggen hennes da hun forsvant p&#229; mopeden… Det nyttet ikke &#229; rope etter henne. Jeg savner henne s&#229;nn! Hun var den vakreste stjernen...” sa han lavt og klumpen i halsen hans truet med &#229; l&#248;sne og lage flom. Det rykket litt i det venstre &#248;yelokket hans og Rasmussen forstod at det var p&#229; tide &#229; g&#229;. Men da han gikk ut d&#248;ren var han like klok som da han kom inn. Jens hadde sagt det samme han hadde sagt sist gang. Og han kunne se at savnet etter Julie var stort. P&#229; vei mot bilen b&#248;yde han seg ned og la h&#229;nden over hjulsporet. Han lukket &#248;ynene og det f&#248;ltes varmt, som om det nettopp hadde kj&#248;rt en moped i rasende fart ut herifra.

Tidlig neste morgen ble Rasmussen vekket av telefonen som ringte som en gal. Han satt seg opp i sengen, gned ut litt s&#248;vn av &#248;ynene og tok opp r&#248;ret s&#229; br&#229;ket skulle opph&#248;re. Beskjeden han fikk vekket ham fullstendig. Rasmussen sperret opp &#248;ynene, mumlet et svar og ikke f&#248;r han hadde slengt p&#229; r&#248;ret han hadde f&#229;tt p&#229; seg buksen sin og genseren. Han hastet ut av huset nesten s&#229; han glemte &#229; l&#229;se. N&#248;klene raslet i h&#229;nden hans, han klarte ikke riktig finne den rette. Det var som om det gikk sekunder, minutter, nei timer. H&#229;nden hans var klam av svette og idet han traff med riktig n&#248;kkel skled n&#248;kkelknippet ut av hendene hans. Rasmussen ristet oppjaget p&#229; hodet, dro ut n&#248;klene og l&#248;p til bilen.

Han gikk frem til hodet hennes. Studerte det. En lyd unnslapp dypt fra halsen hans. Hun s&#229; ut som et skadet dyr. ”Julie..” hvisket han og med en finger, myk som en pensel, str&#248;k han henne nedover fra tinningen, over kinnet, under haken og langs halsen. Ansiktet hans var badet i m&#248;rke, men &#248;ynene skinte gjennom som to krystaller p&#229; den klare, m&#248;rke nattehimmelen. Julies moped l&#229; litt lenger borte i veien, &#248;delagt. Hele fronten var trykket sammen som ett trekkspill. Han la fingeren p&#229; halsen hennes, kjente etter om hun pustet. Til hans store overraskelse banket blodet tappert mot fingrene hans. Svakt, men det var der. Frysningene kr&#248;p sakte nedover ryggen hans og han lukket &#248;ynene. S&#229; oppover mot himmelen og beundret stjernene. Strakte armen ut etter den vakreste og holdt s&#229; hardt fast han bare kunne. Det stilnet under h&#229;nden hans og en kulde tvinnet seg rundt fingrene.

Rasmussen t&#248;rket svetten av pannen og kneppet opp den ene skjorteknappen. Hvorfor var det alltid s&#229; varmt p&#229; politistasjonen? Det var fart p&#229; hver og en politimann i dag, det var ikke m&#229;te p&#229;. ”If&#248;lge beskrivelsen s&#229; kan det v&#230;re Julie Hansen. Det er en moped p&#229; stedet og jenta har kj&#248;rt utfor et stup. Sannsynlig?” En av Rasmussens kollegaer leste raskt opp det de hadde f&#229;tt vite denne morgenen av en hemmelig oppringer. ”Ja, det er det beste tipset vi har f&#229;tt. Og det beste sporet &#229; f&#248;lge, kom igjen!” Rasmussen kjente ikke igjen sin egen stemme. Den var s&#229; lav, s&#229; stresset og samtidig s&#229; h&#229;pefull. Hadde de endelig kommet fremover i saken? Hadde de kanskje til og med funnet Julie? Et smil fylt til randen med h&#229;p lekte seg p&#229; Rasmussens lepper. Han nikket, hele staben bar mot bilene sine og de raste bort fra politistasjonen.

Stedet l&#229; vakkert badet i morgen t&#229;ken. Det l&#229; liksom en gr&#229;-rosa stemning over det hele. At hele situasjonen var s&#229; trist, men samtidig s&#229; vakker. Rasmussen trampet rundt p&#229; omr&#229;det. Kjente p&#229; bakken her, plukket opp gjenstander der. Det lyse h&#229;ret hennes hadde et m&#248;rker&#248;dt, v&#229;tt og klissete skj&#230;r p&#229; den ene siden og Rasmussen orket ikke engang tanken p&#229; &#229; snu ansiktet hennes rundt.
Han gikk bort til mopeden, dro p&#229; seg et par gummihansker og gikk over den med hendene for &#229; se om det bare var uflaks at hun kj&#248;rte utfor skrenten, eller om de hadde med noe mer alvorlig &#229; gj&#248;re. Den s&#229; helt lik ut som mopeden til Hansen jenta. I hvertfall etter bildet politiet hadde f&#229;tt av den &#229; d&#248;mme. Rasmussen kjente spenningen bruse i kroppen. De var p&#229; rett spor. Alle spor pekte mot at de var p&#229; vei mot det store. Han kastet ett langt blikk p&#229; den tynne jentekroppen som l&#229; der. Kunne ikke resten av staben raske p&#229;? Det kl&#248;dde i fingrene hans etter &#229; f&#229; vite om det var riktig jente! Rasmussen reiste seg og gikk bortover mot jenta. Han n&#248;lte litt, skulle til &#229; legge to fingre forsiktig p&#229; halsen hennes for &#229; sjekke pulsen, men feiget ut. Det var ikke hans jobb. En m&#248;rk sky la seg over ansiktet hans da han inns&#229; hvordan det ville bli &#229; fortelle Hansen familien om dette. At datteren deres ikke ville komme tilbake noen gang. At hun virkelig hadde forsvunnet. En bil kj&#248;rte opp i veikanten og to menn hoppet ut. De tok med seg utstyret sitt og jogget ned skrenten. Rasmussen reiste seg, flyttet seg til side og snudde seg med ryggen til. De unders&#248;kte lang om lenge. Rasmussen tr&#229;kket rundt seg selv. Rasmussen ville bare f&#229; det overst&#229;tt, han ville vite n&#229;. Han ville ha sine teorier bekreftet. At dette m&#229;tte v&#230;re Julie Hansen og at hun blindet av t&#229;rer og sinne hadde kj&#248;rt utfor her. Han snudde seg rundt og ga den ene av mennene et blikk som tordnet av ut&#229;lmodighet. ”Det er ikke Hansen- jenta.” sa mannen. ”HVA?!” Br&#248;lte Rasmussen og det skj&#248;t lyn av &#248;ynene hans. ”Det er en dukke.” sa mannen kort og fattet. ”Faen!” Rasmussen snudde seg rundt og sparket hardt i bakken s&#229; en virvel av st&#248;v stod rundt han. Han hadde v&#230;rt s&#229; sikker, han hadde v&#230;rt s&#229; n&#230;r.

Bilen raste ut av oppkj&#248;rselen og ut p&#229; E6. I en vannvittig fart kj&#248;rte han bortover veien, f&#248;r han svingte br&#229;tt av til venstre inn i skogen. Han sakket ikke ned p&#229; farten, bilen humpet og br&#229;kte der han f&#248;k innover skogstien. Etter ett kvarters tid br&#229;stoppet han bilen foran en liten hytte og hoppet ut. Gikk inn i garasjen og sjekket at alt var som det skulle. Han kveilet opp tauet nok en gang og hang det pent p&#229; plass p&#229; kroken. Den ende enden av tauet var slitt s&#229; det m&#229; ha f&#229;tt hard medgang. Mopeden i skrenten og hadde nok overbevist politiet godt nok. Han smilte tilfreds, gikk inn d&#248;ren til den lille hytta og inn p&#229; det lille badet. Han skrudde p&#229; vannet og lot det renne en stund, overd&#248;vet stillheten. Han tok opp sminkefjerneren og vasket bort de m&#248;rke ringene under &#248;ynene. H&#229;ret gredde han pent p&#229; plass og s&#229; seg selv i speilet. Han syntes han s&#229; bra ut. Nesten like bra som hans vakre stjerne gjorde. Han snudde og gikk mot soverommet. ”Hei vennen..” hvisket han og kr&#248;p inn under dynen. ”S&#229; kald du er… Kom s&#229; skal jeg varme deg.” sa han og la seg tett inntil den kalde kroppen hennes. Han snudde seg mot bordlampen for &#229; skru den av. ”Oss to for alltid, pus… Ingen skal ta deg fra meg!” mumlet han mykt. ”Julie og Jens, for alltid.” han lukket &#248;ynene og holdt rundt Julie Hansens livl&#248;se kropp.

TeamFånna
17-08-2008, 03:35
Kita; Kjempebra innlegg!

Min tentamen i &#229;r. Norsk hovudm&#229;l (nynorsk)

Dalagin

N&#229;r han gjekk bortover den fullstappa gangen, m&#229;tte han snu hovudet rundt stadig vekk. Her gjekk store, solbrune familiar, bleike menn i dress, m&#248;rkhuda menneskjer, ten&#229;ringar og pensjonistar. Han skumpa heile tida borti nokon, unnskyldte seg kvar gong og gjekk vidare. Det var nesten ikkje veggar langs gangen, men store opningar inn mot allslags butikkar som var s&#229; fulle av varar, at det hadde ikkje forundra Dalagin om dei hadde eksplodert. Alle som gjekk i gangen summa og mumla til kvarandre p&#229; eit spr&#229;k som Dalagin ikkje forsto og det, og det glanspolerte golvet var bare eit par av dei mange teikna p&#229; at kor hen dei enn var no, s&#229; var det lang fr&#229; heimen hans. Hadde han ikkje nettopp landa her med eit fly, hadde han ikkje trudd at det var ein flyplass!

Han kikka opp p&#229; den klumpete kvite dama som f&#248;rte han gjennom det fullstappa rabalderet, Kamilla hadde ho sagt at namnet hennar var. Ho hadde snakka til han p&#229; eit spr&#229;k han forsto, sj&#248;lv om aksenten hennar var veldig d&#229;rleg. Slik han hadde forst&#229;tt det, s&#229; skulle han flytte lengre nord, til eit land som heit Noreg, til et par nye foreldre. Ikkje at han hadde lyst p&#229; nye foreldre, hadde ikkje dei ekte foreldra hans d&#248;dd, han var enda ikkje komen over dei. Syskena hans visste han ikkje noko om, kor dei hadde blitt plassert eller om dei levde framleis. Han fekk nok aldri sj&#229; dei igjen, uansett…

Han skulle &#248;nske dei slutta &#229; mase, desse nye foreldra hans. Dei hadde den klumpete kvite dama med seg, for &#229; oversette. Det var eit riktig hyggelig par han hadde hamna hos, men dei kravde ein del av han, syntes no han! Dalagin var ikkje klar til &#229; ta inn eit nytt spr&#229;k, eller pr&#248;ve &#229; knytte band. Kunne dei ikkje skj&#248;nne at dette var vanskeleg for han, han som nettopp hadde mista foreldra og syskena sine, han som ikkje hadde noko anna enn eit minne om dei &#229; st&#248;tte seg p&#229;? Det var n&#229;r det rant over for ham at det klikka inni hjernen hans, og bitter sorg ble omsnudd til sinne. Det kunne skje fleire gongar dagen, av og til av ingenting, berre at det koka over. Han greip fatt i alt han n&#229;dde og kylte det i vegger og m&#248;blar, det letta opp, og han visste det var galt, men det var s&#229; godt. &#197; f&#229; ut f&#248;lelsane, gi utspill for sorga. Det var som om han takla sorga betre og betre for kvar gang det kokte over for ham. S&#229; rydda han opp etter seg, som alltid. Uansett kor mykje sorg han hadde, s&#229; hadde foreldra hans alltid v&#230;rt bestemt p&#229; at dei skulle rydde opp kvar for seg.

No hadde han v&#230;rt her eit halvt &#229;r, Dalagin hadde l&#230;rt seg det norske spr&#229;k og blitt kjend med foreldra. No hadde han g&#229;tt ei veke p&#229; den n&#230;rmaste ungdomsskolen. Han hadde gleda seg til det lenge, &#229; begynne p&#229; skolen, f&#229; vener igjen. Han hadde hatt mange vener heime, veldig mange til og med, s&#229; han var ikkje nerv&#248;s den f&#248;rste dagen. Det burde han ha v&#230;rt…
Foreldra hans k&#248;yrde han p&#229; skolen og ville v&#230;re med inn, men han forsikra dei om at det ville g&#229; bra, s&#229; dei hasta seg til jobben begge to. N&#229;r han var p&#229; vei over gardsplassen, snudde alle seg mot ham. Som han ogs&#229; hadde antatt, s&#229; var alle kvite, det var nok derfor dei stirar, hadde han tenkt. Fordi han blei ein m&#248;rk prikk p&#229; eit blankt, kvitt ark. Ingen sa noko, dei bare hadde &#248;yane stivt retta mot han heilt til d&#248;ra bak ham var lukka. Han kunne h&#248;yre gjennom veggen all den oppspilte praten som braut laus utanfor. Med &#229; puste ut og inn 10 gongar roa han seg, og fortsette bortover gangen. Den var sv&#230;rt trong, med nokre tred&#248;rar p&#229; kvar side, og knaggar til &#229; henge jakka. Dalagin las skilta p&#229; d&#248;rene bortover gangen, og stoppa da han las ”L&#230;rerv&#230;relset”.
”Kom til ro! Kom til ro! Vi har f&#229;tt ein ny medelev blant oss!” smilte den hyggelige l&#230;raren. ”Han heiter Dalagin og kjem i fr&#229; Afrika.” Han vendte seg mot Dalagin og pekte p&#229; ein pult bakarst i hj&#248;rnet, ved sida av ei blond jente med luftige kr&#248;llar. ”Du kan sete bortom Elise der, du.” Han skyssa Dalagin bort dit. Dalagin sat seg, og l&#230;raren begynte &#229; bable om historia til ein eller annen tyskar. Elise vendte seg mot ham, og kviskra:
”Er du ein av dei sinte?” Ho hadde eit betrevitande uttrykk der ho satt og m&#229;lte ham opp og ned med auga sine.
” Eg… Eg skj&#248;nar ikkje kva du meinar?” Kviskra han forvirra tilbake og blikket han flakka over klasserommet.
”Er du ein av dei temperamentsfulle svartingane?” Dalagin likte ikkje ordvalet og tonen ho brukte.
”Svartingar?” Han spurte for &#229; v&#230;re sikker p&#229; kva ho meinte med det.
”Ja, m&#248;rkhuda, slik som du,” Svarte ho liketil, og begynte plutselig &#229; notere noko.
”Dalagin!” Ein skarp stemme varsla om at l&#230;raren hans hadde kome ned til bakarste rekke. ”Ba eg ikkje klassen om &#229; notere det som st&#229;r p&#229; tavla, hm?”
”Jo, sir,” nikka han. ”Men eg h&#248;yrde ikkje etter, unnskyld, sir!” Dei m&#229;tte alltid tiltale l&#230;raren ”sir” heime i Afrika. Det s&#229; ut til &#229; more l&#230;raren, han snudde og fortsette &#229; notere p&#229; tavla. Dalagin fant fram skrivesakane og begynte &#229; notere, han &#242;g.

Vel, ute i friminuttet ble han fort opps&#248;kt av fleire elvar i hans klasse, b&#229;de gutar og jenter stimla seg saman rundt ham. Dei spurde ham om alskens ting som han ikkje kunne skj&#248;nne ville bety noko. Alle sp&#248;rsm&#229;l handla om hudfargen hans, korleis &#248;konomien var heime i Afrika og andre sp&#248;rsm&#229;l med ein nedlatande tone i seg. Han svarte p&#229; alle sp&#248;rsm&#229;la dei hadde &#229; stille gjennom heile f&#248;rste uka. Viss det m&#229;tte til for &#229; bli godtatt s&#229;. Han fortalde til og med at han klikka viss det rant over for ham, det var noko av det verste han kunne gjort. Dei neste vekene framover no, visste han at kom til &#229; bli et helvete &#229; g&#229;. Det hadde v&#230;rt ille nok p&#229; skolen i dag, og det verka som om det blei verre. Han brukte all fritida si p&#229; &#229; l&#230;re &#229; styre seg sj&#248;lv, l&#230;re &#229; ikkje klikke. Men det er vanskelig &#229; ikkje klikke n&#229;r 20 elevar gjer alt dei kan for at du skal klikke! Han m&#229;tte berre finne seg i det, ikkje snakk om at dei skulle vinne over ham.

Ein dag gjekk dei for langt. Dei mobba han, fysisk og psykisk, n&#229; hadde det g&#229;tt eit halvt &#229;r med dette. Denne dagen var det det vanlige, han m&#229;te st&#229; bussen, medan dei dytta og sparka han, han fekk lappar tilsendt med f&#230;le uttrykk og illustrasjonar og i friminutta blei han slengt ned i gj&#248;rme og s&#248;ppel, medan dei sparka ham og snakka stygt. Men s&#229; gjorde ein av dei verste b&#248;llane noko som fekk ham til &#229; sj&#229; raudt; Han snakka stygt om familien hans!
”Snakka med morra di i g&#229;r eg, Dalmantin,” Spytta han ut. ”Hu takka meg for at eg gjer det ho ikkje kan gjere lenger sj&#248;lv. Veldig takknemlig var’a skal eg seie deg!”
”M&#229; ogs&#229; si det at med s&#229; st&#248;gg ei mor og s&#229; svak ein far, er det ikkje rart du er blitt s&#229;nn som du er!” Lo han, heile gjengen lo med ham. Med all kraft han eide i seg, reiste Dalagin seg skjelvande opp. Mengda lo h&#248;gare. Men lyden n&#229;dde ikkje inn til Dalagin, hovudet hans verka og blei overoppheta, kroppen han fekk fornya kreftar. Med hovudet senka foran seg sprang han som ein bukk rett mot b&#248;lla, han blei kasta bakover og trefte veggen med eit ekkelt dump, Dalagin snudde og sat kursen mot mengda, han trefte fleire folk om gangen, og slo og sparka rundt seg som ein villmann. Men med alle skadar han hadde f&#229;tt av klassen det siste halv&#229;ret, datt han til slutt om.

Dalagin fortalde aldri nokon kva hadde plaga han, han hadde g&#229;tt med mykje klede for &#229; skjule skadane som kunne merkast utanfr&#229; og hadde tvungi seg sj&#248;lv til &#229; g&#229; oppreist &#229; virke frisk. Men han hadde f&#229;tt mykje skadar p&#229; indre organ, brekt fleire bein. Tilstanden til Dalagin var akutt.

Dalagin kom seg aldri til sjukehuset…


-Cecilie Mathisen

Shettis
08-09-2008, 21:50
Noe som ble til her en dag :) Bare litt bakgrunn informasjon, Bobby er s&#229;n i 30-40 &#229;rene og "jeg" og veninnene er s&#229;nn 14-15 &#229;r

D&#248;ds epedimien
Jeg satt i en fluktstol i hagen og drakk saft. vennene mine kom g&#229;ende forbi og jeg slengte med p&#229;. Vi skulle opp til stallen lenger oppe i bygda, og henge der.
Jeg hadde nettopp flyttet hit og alt var bare topp. To uker og allerede godtatt i venneflokken. En stall der jeg kan ta ridetimer, med den dyktige instukt&#248;ren Bobby, som ogs&#229; eide stallen. Som den ene veninnen min Camilla hadde klart oh kalt for "a piece of eye candy."
Der satt vi p&#229; gjerden og s&#229; p&#229; hestene som beitet. et knis gikk gjennom grupprn i det Goldy la seg ned og gjorde pelsen mer brun enn gylden med et realt rull. Jeg husker ikke hvordan vi kom fram til det, men vi skulle p&#229; oppdagelses-ferd i skogen.
Vi ferdet oss gjennom skog og kratt. Plutselig fallt vi ned en skr&#229;ning , og ut p&#229; en grusvei. Sakte videt denn seg ut og en klynge med hus kom til syne. Vel, klynge og klynge, mer som et lite boligfelt.
Det var bare det at det s&#229; helt forlatt ut. Kanskje mellom 30 til 50 &#229;r siden noen bodde her. Det var ikke som at folk hadde flyttet, for det stod parkerte biler der, d&#248;rer og vinduer var &#229;pne og det stod hagem&#248;bler ute.
En voldsom panikk kastet seg over oss. Nesten telepatiskt tar vi av gj&#248;rdelsen, og kaster oss p&#229; spreng. Hele den lange veien tilbake til stallen l&#248;per vi. Greinene pisker mot og vi s&#229; og si ramler gjennom terenget.
N&#229;r vi kommer til stallen ser vi heldigvis Bobby som st&#229;r ute p&#229; stallplassen.
-Bobby! roper jeg. hva er det som har skjedd oppe i skogen. Det d&#248;de boligfeltet, f&#229;r jeg hikstet frem med gr&#229;te fare truende n&#230;r.
-dere har vert p&#229; oppdagelses ferd i dkogen og funnet et forlatt boligfelt? sp&#248;r Bobby med et tone leie som er umulig og tolke. jeg og de fem veninnene mine nikker.
-fet er beste dere kommer inn, sier han med alvorlig stemme.
N&#229;r han g&#229;r inn gjennom d&#248;ren, etter at han har skysset oss inn, ser han seg rundt. nesten som om han pr&#248;ver og se om noen gar sette eller h&#248;rt oss.
Vi bler plassert i den lune sofaen hans, sammen med teppet, puer oh tekopper. Bobby skal hvist ringe moren sin eller noe. jeg aner ikke hvorfor vi er s&#229; skremt, allt vi har sett er noen tomme hus. En plass inni meg er det noe som sier at det er verre ne som s&#229;.
Det er litt sm&#229; hikstign i blant oss, men det meste av redselen begyner og avta. Pusten g&#229;r normalt og vi sjelver ikke lenger.
Inngangs klokken ringer og Bobby g&#229;r for &#229; &#229;pne. Inn kommer en gammel dame, som vi antar er moren til Bobby. Hun setter seg i stolen p&#229; andre siden av salongbordet. Bobby setter seg vedside av oss i sofaen.
-Etter det bobby har fortalt s&#229; fanr dere et forlatt boligtelt oppe i skogen, sier moren til Bobby sakte.
Allt vi klrer og gj&#248;re er &#229; nikke.
-Vel, dette kan ta sin tid og forklare, sier hun og setter seg tilbake i stolen f&#248;r hun forsetter. -det skjedde da jeg bare var en liten pike, lenge f&#248;r Bobby ble f&#248;dt. kommunen hadde store bygge planer og importerte t&#248;mmer fra &#248;sten. Det boligfeltet dere fant var s&#229; langt de kom. Folk flyttrt inn, men br&#229;tt blr idyllen foranderet til mareritt.
Folk ble syke, det startet som en forkj&#248;lese, men det ble bare verre og verre. Til slutt d&#248;de de. Kommunen fant aldri ur hva det var, men antok at det var et fremd virus som kom med t&#248;mmeret. De brente resten av t&#248;mmeret og bolig feltet ble sperret av.
dere hvet den porten oppe p&#229; grusveien, som Bobby har sagt dere ikke m&#229; g&#229; forbi?
Vi nikker, det var allt vi greide og f&#229; til.
-Dette har vert min, Bobbys og de eldre delene av bygde sin hemlighet. og dette m&#229; ikke komme ut, sier hun og vi nikker bekymret.
men hvis de d&#248;de hvorfor ser det da s&#229; forlatt ut. de m&#229; jo ha l&#229;st d&#248;rene f&#248;r de dro til sykehuset, og hvorden kan du hvite allt dette? sp&#248;r camilla som er den t&#248;ffeste av oss.
-Jeg er en av de f&#229; som ikke ble smittet, jeg var ca 10 &#229;r den gangen. Folk ble syke fort, de fleste d&#248;de i sengene sine, dette er allt moren til Bobby rekker og si. camilla sitt hyl fyller &#248;rene mine, allt bler svart og jeg g&#229;r i gulvet med et brak.

SLUTT

Pseudonym
25-03-2009, 11:11
nynorsk tentamen.

&#171;Ein man m&#229; gjera det ein man skal gjera&#187;


Det var ikkje noko behageleg og f&#229; ei stor pappeske midt i hovudet,
&#229; tvert imot ei med b&#248;kar i seg, rett ned p&#229; t&#229;a.
Eg hoppa bortover golvet oppe p&#229; loftet mens eg holt det beinet eg fekk eska p&#229; oppe .

N&#229;r eg endeleg kunne slutte og hoppe rundt, og va ein t&#229; neggel mindre,
fant eg ei bok.
Ei bok eg aldri trudde fantast.
&#171;Knut Svendsen's Dagbok&#187;
Eg lyfta ho opp fr&#229; golvet &#229; str&#248;k over ho med handa mi.
Skulle eg las den?
Eller skulle eg pakka ho ned igjen?
Bestefar var d&#248;d, s&#229; det var i grunn ikkje s&#229; farleg om eg las den eller ikkje.

Eg tok ho opp og byrja bla i ho, fyrste side begynte like ved krigen.
Eg var klar over at han hadde vore med i den,
&#229; eg var klar over at han var ein god soldat,
men eg har aldri las noko s&#229; sterkt i heile mitt 15 &#229;rs gamle liv.
Gjorde eg gjort det riktige med og las den?
Den var jo eigentleg privat.
Privat for ein d&#248;d person?
S&#248;ren heller, eg kunne ikkje sei imot fristelsen, s&#229; eg bladde om til neste side.

&#171;Ny side, blanke ark?&#187;
Nei, ikkje noko blanke ark,
&#197; ingen ny start heller.
Bare mykje nye ord.

Lange sider med mykje pen skrift,
det var ikkje bestefar si skrift – det kan man trygt si.
Men kven si var det?
Bestemor si var der heller ikkje, f&#248;r den forst&#229;r eg ikkje,
denne forstod eg.

&#171;Du vil hugsa meg n&#229;r ein vestavind stryk dei gylne aksa.
Du kan sei til sol, der ho skin sjalu,
at me gjekk blant aks av gull&#187;


Kven i alle dagar hadde skriv det?
Det stod ikkje noko nam p&#229; kven som skrev det,
&#229; ikkje torde eg &#229; sp&#248;r bestemor, det var jo tydeleg ikkje hennar skrift.
Eg fortsetje og las.
Side etter side,
ord etter ord.
Det var mange sider og g&#229; gjennom,
mykje vanskeleg, noko lett,
og noko som sjokkerte.

Bestefar hadde hatt eit forhold til ei anna kvinne f&#248;r han m&#248;tte bestemor,
s&#229; det var ikkje det som sjokka, han var jo ganske kjekk n&#229;r han var i sine yngre dagar.
Nei.. det var ikkje det som sjokka meg.

Eg m&#229;tte opp og g&#229;, eg klarte ikkje &#229; bare sitje der &#229; las utan &#229; gjer noko.
Men eg skulle ikkje ha g&#229;tt opp.
Eg klarte &#229; kakke t&#229;a mi igjen,
men det var ikkje s&#229; vondt.
Nei, ingenting var like vondt som &#229; las det eg hadde last i dagboka hans.
Eg trur ikkje det var meininga at nokon skulle ha last det,
den var jo privat.

Eg m&#229;tte ta setningane ein gong til.
Og enda ein gong.
Eg m&#229;tte bli vant til det.
&#171;Eg har gjort det eg ikkje skulle gjera..
&#229; gud eg angrar!
Eg kan aldri gi han livet sitt tilbake.
Eg kan aldri gi dei livet tilbake om eg s&#229; ville&#187;

det var eit stort stykke sterkt bok &#229; las gjennom.
Det var mykje som hadde skjedd i de 80 &#229;ra han hadde levd.
Han hadde gjort mykje for andre.
Han var med p&#229; og byggje opp hus etter krigen.
Han var faktisk med p&#229; &#229; byggje opp sjukehuset i Bod&#248;.

Men kva skulle eg gjera?
Skulle eg gi den til bestemor?
Kanskje mamma, eller kva med tante?
Nei, eg veit ikkje kva eg skulle gjera.
Det var mykje bra i den. Det hadde vore ei perfekt bok &#229; gi ut.
Det viste jo korleis det faktisk var for dei som kjempa for landet v&#229;rt under krigen.
Eg synast det var ein god ide, &#229; gi den ut.
Det var mykje bra skriving i ho, &#229; mykje han hadde opplevd i den tida han levde.
Men aller f&#248;rst, s&#229; m&#229;tte eg gi den til Mamma.

Bestemor m&#229; ha vist om boka.
Bestefar hadde skriv i den heilt fram til siste slutt,
d&#229; han l&#229;g p&#229; sjukehuset som han hadde vore med p&#229; &#229; byggje opp.
Bestemor m&#229;tte ha lagt ho der d&#229; ho pakka bort tinga hans.
Hadde ho sett i den?
Eg h&#229;par ho har, det st&#229;r mykje fint om ho i den,
det st&#229;r mykje fint om dei aller fleste i ho,
det var ikkje noko vondt i bestefar, han var som ein stor og god bamse med masse skjegg som stakk deg kvar gong du gav han ein klem, &#229; dei store tomlane hans som han brukte til til &#229; ta bort sjokolade p&#229;legg med i ansiktet ditt.
Den store og gode teddyen.

Eg har bestemt meg f&#248;r &#229; gi boka til mamma.
Ho og tante skal f&#229; lov til &#229; las gjennom den saman,
ogs&#229; kan de g&#229;r til bestemor &#229; bestemme kva dei vil gjera med ho.
Men eg veit, at eg vil ha ei side i boka,
&#229; den sia skal bli hengt opp p&#229; veggen.

Den skal hengje p&#229; veggen med dei andre tinga som betyr noko f&#248;r meg.
Det er sikkert og vist at det skal.

Du vil hugsa meg n&#229;r ein vestavind
stryk dei gylne akse.
Du lar sol ver sol, der ho skin sjalu
mens me g&#229;r p&#229; gylne enger.

Ho tek sin kj&#230;re med for &#229; sj&#229; ei stund
p&#229; dei gylne aksa.
I hans mjuke famn sank ho ned,
og han – han blei ei gyllen eng.

Du vil hugsa meg n&#229;r ein vestavind
stryk dei gylne aksa.
Du kan sei til sol, der ho skin sjalu
at me gjekk blant aks av gull.

Ein helt skal alltid bli hugsa.

EinsteinJr
03-04-2009, 03:57
Sånn er det bare

Stille hvisket Leonard frem en bønn da han så dem komme mot ham. De var fire nå, hadde fått med seg en til. Hvorfor måtte det gå utover ham? Hadde han gjort dem noe? Ja, det måtte han ha gjort. Man ble ikke straffet uten grunn, det hadde han lært. Han måtte ha gjort et eller annet fryktelig irriterende siden de var etter ham på denne måten. Han kunne bare ikke komme på hva det kunne være. Han kunne ikke huske å ha gjort så mye som å snakke med noen av dem de to siste ukene. Faktisk kunne han ikke huske å ha snakket med noen som helst på skolen i det siste. Kanskje det var det som hadde gjort utslaget? Kanskje de irriterte seg over at han ikke snakket til dem? Leonard bestemte seg for å snakke mer til dem iløpet av dagen. Måtte ikke være så fæl mot dem.
- Så her står du og henger, hæ? Har du noen grunn til det? Er du ute etter å irritere oss nå igjen? Den høyeste av de fire ropte mot ham. Leonard visste at den gutten het Eivind, det hadde han lært helt i starten av skoleåret. Det måtte han fortelle dem, så de skjønte at han hadde fortstått. Forstått at det er forskjellig verdi på mennesker. Noen er mye, mye viktigere enn andre. Disse var det lurt å lære seg navnene på fortest mulig, så man kunne vite hvem som var hvem. Det var ikke like lurt å huske navnene på de som ikke var så viktige. Leonard svarte bestandig med ''vet ikke helt'' når en av de fire spurte hva han het. Da lo de, og klappet ham på skulderen. Det gjorde Leonard stolt. Kanskje ville han få bli en av dem en gang. En av de viktige.
- Skal du ikke svare? Er du for god for oss, kanskje? Det var ''den nye'' som hadde tatt ordet. Leonard tok et kjapt overblikk. Evind stod i midten, med denne nye innvidde på høyresiden sin. Øystein stod nærmest ham på venstresiden, mens Ole som vanlig hang helt ytterst i kanten, litt bak de andre. De var ikke mange metrene unna ham selv, så det var best å innrette seg etter hva de ville. Det var egentlig lurt uansett avstand. Blåmerker var bestandig så vanskelig å forklare for sykesøster, hun spurte så fælt.
- Je-jeg gjør ikke noe. Henger ikke her en-engang, for jeg er på veg d-dit! Skulle bare pass-passe på at ikke noen stod i veien..veien for dere. Ingen ting ille, jeg me-mente ikke å irritere. Beklager, det gjø-gjør jeg virkelig-ig! Leonard brukte kroppspråket så godt han kunne for å vise at han var på veg bort.
- Jass-så-så-så? Så de-det gjør d-du? De andre lo da Øysten etterlignet Leonards stamming.
- Un-unskyld. Jeg skal-l ikke stamm-stamme mer. Ær-esooord!
- Nei, det skal du ikke. For stamming, det irriterer oss, eller hva? Eivind så seg over skulderen, og fikk tre nikk til svar. De lo en rå latter, og gikk forbi den spede gutten. Ole passet på å knuffe ekstra hardt borti ham idet de passerte, så Leonard falt overende ut i gjørma. Den nye guttens råe latter talte sitt for fremtiden..

Læreren hadde spurt hvorfor Leonard var så skitten når han kom inn igjen etter friminuttet.. Gutten svarte med et unnskyldende blikk, og et påtatt flir. Mumlet noe om glatt mark og fotball. Selvfølgelig fikk han skjenn av læreren, det fortjente han jo når han ikke klarte å holde seg på beina! Det lille knipset som fulgte etter skjenneprekenen var ikke uventet, så Leonard gikk rolig å satte seg ved pulten sin. Det var bra læreren passet så godt på alle sammen, så det ikke hendte noe! Svien etter knipset på kinnet lot han seg ikke merke med. Han var 6.klassing nå, stor gutt. Store gutter gråter ikke.


- Ronja M. H.
__________________________________


Slengte sammen dette på et snaut kvarter, så kan ikke si jeg har lagt noe særlig til arbeid i det. Men vil gjerne ha konstruktiv kritikk :)

Selv synes jeg det var få detaljer, men på en annen side gjør det seg ikke med denslags i en så kort historie, synes jeg. Er også litt tungt språk til tider, så det kunne jeg med fordel jobbet mer med. Dessuten skulle det vært flere avsnitt, men jeg syntes liksom ikke de passet inn noe sted..

Jeg ønsket ikke at historien skulle ha noen spesiell handling. For å være ærlig ble den skrevet i frustrasjon over hvor mye søsknene mine har blitt mobbet i det siste.. Men det er en helt annen sak.


Har lest noen av tekstene tidligere i tråden, og det må jeg si; vi har virkelig noen talenter her inne! Blant annet likte jeg IngvildK's "morgenstund har gull i munn" helt i starten av tråden her.

IngvildK
22-05-2009, 18:23
Dikt uten navn, engelskoppgave p&#229; skolen: skriv hva du vil. :p

All I wish is a teddy bear
A someone to hug, kiss and tear
I’ll cut off his hair and spit on his face
And then I will start another chase

All I wish is a little cat
Who I can kill and wear as a hat
I’ll treat it good, I swear with my life
I won’t kill it before I kill your wife

All I wish is a lovely dog
Who sadly died in too much smog
It’s fur is full of ashes and dust
And it’s coffin is already covered in rust

So give me your pets and I’ll fix them for you
No messing, no yelling and no hustle too
Just simple pain before they get killed
And so my twisted mind gets comfortably thrilled

Flokus
22-05-2009, 19:18
fyf* s&#229; r&#229;tt dikt, ingvild! det likte jeg!

MichelleT
22-05-2009, 21:18
fyf* så rått dikt, ingvild! det likte jeg!

Enig! :D

IngvildK
22-05-2009, 22:56
Tusen takk! :)

Andrea & Bajas
25-06-2009, 02:30
Fikk i oppgave å skrive et kåseri i norsken. Jeg skrev om røykerens avhengighet og fikk 6. Jeg brukte meg selv og mine argumenter som utgangspunkt. :D

Røykerens avhengighet
Da står jeg her igjen. Med sigaretten i hånden funderer jeg på livet. - Og døden. Og på hvorfor kreftforskningen ikke har kommet lengre enn den har. Rimelig utrolig i grunn, med alle kreftkandidater som forekommer i dag. - På grunn av røyking, vil mange påstå. Selv, som den naive røykeren jeg er, forstår jeg ikke alt oppstyret rundt dette med røyking. Alt vi puster inn er jo kun oksygen bestående av 95% med avfallstoffer! - Hva er galt med det? Dessuten er det sosialt! Det vil iallefall de fleste av oss røykere påstå der vi står sammen, omringet av en eneste stor røyksky som forresten kan minne litt om den berømte kreftskyen fra Tsjernobyl som ble forårsaket av en atomulykke 1986. Det er lettere å snakke med andre mennesker når man har en sigarett i hånden, påstår vi. – Ofte mens vi har kjeften full av røyk. For hva er vel enklere enn å snakke i akkurat det øyeblikket hvor lungene våre blir bedøvet av alt nikotinet, slik at vi slipper føle den sakte men sikre avlivningsprosessen som både vi og lungene våre gjennomgår?

Vet du hva? Jeg tror jeg tar meg en røyk nå, jeg. - Mens jeg tenker over saken.

For jeg kan jo slutte når jeg vil! Det er hovedargumentet mitt når folk kommenterer røykinga mi. Men når de spør om jeg ikke da bare kan slutte her og nå, må jeg meddele at jeg er nødt til å ”føle for det” for å kunne slutte. Men, når ”føler” egentlig en røyker for å gi slipp på sin beste venn? For røyken er jo vår trøst i dype sorger, vår avslapning før kvelden og vår faktor til store utgifter når vi må ty til tannbleking, rynkeutglatting, stemmebåndsutskifting og det som verre er!

Hovedmålet hos røykere er å komme seg til det ”nivået” hvor vi oppnår KOLS. Vi kan da kalles en ekte primarøyker. Vi rekker dessverre ikke å nyte denne statusen særlig lenge da de fleste av oss som oppnår KOLS kveles i en rimelig trist død fylt med slim og blod. - Og ikke minst, stort oksygenmangel.

MEN! Røyking har flere gode sider også, vil jeg påstå som den aktive utøveren jeg er innen denne aktiviteten: Røyking fører nemlig til dårlig kondisjon, noe vi kan skylde på i triste gymstunder hvor vi ligger lengst bak på joggedagen og ikke når frem i mål før tiden er ute for lengst og de fleste allerede har gått hjem. Vi som røyker kan også legge skylden på denne giftpinnen, som det så fint kalles, når vi strever med konsentrasjonsvansker og hodepine.

Visste du at røyking gjør deg slankere? Jeg har lest utallige ukeblad hvor det står side på side med aktiker som ”hvordan bli slank på 2 uker”, ”slik går du ned i vekt”, ”slank med mors rugbrød” osv. osv. Men, jeg har aldri lest en eneste atikkel som forteller mennesker at den beste måten å gå ned i vekt på faktisk er å innhalere som pokker for så å tilfredsstille magens næringsbehov med en flaske cola, som forresten også egner seg fint sammen med atter en sigarett.

Om du likevel skulle føle deg sløvet på grunn av mangel på forskernes berømte ”næring” (som du så moderne kan inntas i form av korn, kjøtt og fisk), kan du tilfredsstille deg med en nikotintyggis eller to, slik at du iallefall får i gang spyttproduksjonen og fordøyelsen. - Forskere sier faktisk at røyking stilner sultfølelsen!

Lukten av røyk som setter seg like godt i klær som i ånden hos røykeren , er også et omtalt tema hos røykere. Det som er positivt med dette er at du slipper å legge ut hundrevis av kroner til utgiften av en dyr parfyme. For hva er vel vitsen med godlukt når den likevel blir overdøvet av lukten fra en herlig sigarett?!

Mange ikke-røykere påstår at det å kysse en røyker er det samme som å slikke rent et askebeger. Det er da jeg spør; når begynte ikke-røykere å slikke rundt i aksebeger?

I samfunnet den siste tiden kan man nå også få to røykere i en! Det er ikke sjelden at jeg ser en høygravid dame stå å innhalere mens hun stryker seg over den store magen og snakker med sine andre røykfylte venninner om at hennes lille barn garantert kommer til å bli en stor iderettskar med anlegg til både fotball og ski!

Alt i alt så vil dette med røyking være et evig stort spørsmål. Når vi er mindre lærer man at ”røyking er farlig så det må du aldri begynne med!” - Men hvem er det da som senere i livet begynner med akkurat dette?!
Jeg tror sannelig jeg skal fundere litt på sistnevnte tema mens jeg koser meg og er sosial med mine andre røykevenner mens jeg inntar min hittil femte kveldsrøyk...

...”Røykepause!!!”

Sussi
25-06-2009, 06:31
Andrea & Daytona: Likte k&#229;seriet veldig godt. Du har gode ordvalg og klarer &#229; skape en leseratmosf&#230;re som passer til sjangeren og innholdet. Samtidig som du klarer &#229; balansere det denne leseren tolker som ironi. Flott:)

Sussi
25-06-2009, 06:38
[QUOTE=Sofie & Suzett;147171]Noe jeg har skrevet:

Fra hav er du kommet

Hun var liten, jenta. Et nytt medlem av familien. Hun har igrunnen alltid v&#230;rt det. Liten alts&#229;. Jeg ble stores&#248;ster for f&#248;rste gang. Hurra... Da hun ble f&#248;dt sa de at hun lignet en liten havfrue. Jeg syntes egentlig hun lignet mest p&#229; ei lita sj&#248;stjerne, men det er jo nesten det samme. Egentlig er ordet hav penere en ordet sj&#248;, s&#229; det var nok det hun var. Ei havfrue.

Hun var vakker, jenta. Pen. Alle som kom p&#229; bes&#248;k var enige. Alle ville se p&#229; henne. Jeg pleide &#229; sitte i en krok i stua og f&#248;lge med. Jeg satt musestille. Ville nesten ikke puste, i frykt for &#229; &#248;delegge den gode stemningen. Satt der, og tittet p&#229; min pene lilles&#248;ster. Jeg missunte henne ofte de lange, lyse lokkene. Hun hadde langt h&#229;r til &#229; v&#230;re s&#229; liten, det sa alle. Det gyldne h&#229;ret lignet blader fra et epletre. Fra det treet der gullepler vokser. For det var slik, forst&#229;r du. &#216;ynene hennes, du skulle sett &#248;ynene hennes. Noen ganger syntes jeg at jeg s&#229; p&#229;fuglfj&#230;r med stjernehimmel som bakgrunn i dem, men det g&#229;r vel ikke, gj&#248;r det vel? Jeg kom fram til at &#248;ynene hennes glitret mer en de fleste, det skal v&#230;re sikkert!

Hun var snill, jenta. Delte alltid med seg, og ville ikke noen noe vondt. Jeg husker godt hvordan hun pleide &#229; befri sm&#229; dyr fra sikre d&#248;der. Fluer og edderkopper som hadde havnet i s&#248;lepytter. Jeg kom liksom litt i skyggen av henne... De voksne sa noen ganger at jeg skulle ha v&#230;rt mer som henne. Som en havfrue. En gang rev jeg alle beina av en flue. Og tenk, jeg angret ikke en gang.

Hun var perfekt, jenta. Hvordan hun greide det, vet jeg ikke, men jeg s&#229; henne aldri sur. Hun gr&#229;t selvf&#248;lgelig da hun var baby, men det var fordi hun var sulten, sa mamma. Selv kunne jeg finne p&#229; &#229; skrike h&#248;yt, bare for &#229; bli h&#248;rt. Hva skjedde da? Jo, jeg fikk kjeft. Min lille s&#248;ster fikk aldri kjeft, bare tr&#248;st. Jeg ble sendt ut, mens hun fikk v&#230;re alene sammen med mamma. Det var kanskje da det gikk opp for meg. At jeg ikke lenger var elsket.

"Har du lyst &#229; bli med meg ut og leke?" spurte jeg henne en morgen. Og det ville hun. Side om side gikk vi nedover veien, mot det store havet. Huset v&#229;rt ligger ved havet, forst&#229;r du. Et sekund. Et sekund f&#248;lte jeg at vi virkelig var s&#248;stre. Tenk om vi hadde v&#230;rt tvillinger. Hadde vi da v&#230;rt helt like? Like snille og like vakre? Eller ville hun ha v&#230;rt mer som meg? Det f&#229;r jeg nok aldri vite.

"&#197;, s&#229; morsomt det er her," sa hun, der hun satt og kastet steiner i vannet. Litt barnslig kanskje, men hun var jo et barn, s&#229; s&#229;nn sett hadde hun jo en unnskylning. "Vet du," sa jeg. "Det finnes noen som bor i havet." Hun s&#229; forundret p&#229; meg, og jeg fortalte at det finnes noen piker som lever der nede i det bl&#229;. De kalles havfruer. Jeg fortalte at de kan puste under vann og snakke med delfiner. "&#197;, s&#229; morro det hadde v&#230;rt &#229; v&#230;re hanfrue," sa hun med fryd i blikket. "Ja," sa jeg. "De har det veldig fint." S&#229; satt vi helt stille og dinglet med beina i noen sekunder. Og f&#248;r jeg visste ordet av det, hadde jeg gitt henne et puff i ryggen. Hun ga fra seg et lite skrik. Da l&#248;p jeg.

Dette var det siste jeg s&#229; til min lille s&#248;ster. Min lille havfrue. "Fra hav er du kommet, til hav skal du bli," hvisket jeg stille, f&#248;r jeg igjen satte kursen hjemover, Alene.

*

Jeg vet denne er gammel, men siden du er tilbake p&#229; forumet s&#229;vidt jeg har skj&#248;nt, m&#229; den bare f&#229; en kommentar. Her har du en godbit, den er trist og skrevet med nerve og varhet. Veldig fin! Vet ikke om du skriver mye, men om du ikke gj&#248;r s&#229;: skriv, skriv og skriv. Og om du gj&#248;r s&#229; fortsett for all del. :)


For du har noe her. Noe som viser en egen stemme synes jeg.

Well done. ;)

S&#229;nne tekster gj&#248;r at det er morsomt &#229; lete blant de gamle skattene her inne.

Sussi
25-06-2009, 06:55
Kjærleik
Auge mot auge
Blikk som ei sol
Det er kjærleikas eine symbol

Men så blir den borte
Den tid vi var to
Sola er reve frå oss no

Eg vil ikkje miste
Det vi hadde en gong
Det er kjerleikas siste song
Annicka B. Sønju

Dette var ett dikt jeg skrev nå. Og dere som er flinke i nynorsk, si i fra hvis det er skrivefeil (:


*

Helt nydelig, jeg liker rytme og takt i dette diktet. Normalt kan kjærlighet bli veldig oppbrukt og for mye hjerte/ smerte.

Men her er det bare vakkert;)

Andrea & Bajas
25-06-2009, 21:02
Andrea & Daytona: Likte kåseriet veldig godt. Du har gode ordvalg og klarer å skape en leseratmosfære som passer til sjangeren og innholdet. Samtidig som du klarer å balansere det denne leseren tolker som ironi. Flott:)

Takk for det! :)

Sussi
13-07-2009, 03:03
Takk for det! :)

Bare en glede når en leser en god tekst;)

Sussi
14-07-2009, 23:58
-----

Julie og Kamy
15-07-2009, 00:05
Tankesekker


Det er ikke før orkanen herjer
og vinden drar deg opp med
røttene.

Det er ikke før ditt hus brenner
og du sliter med å redde ut dine
barn.

Det er ikke før regnet faller
og du ikke finner ly for dine
avlinger

at du forstår sannheten om maskene
hvem som bar dem overfor deg etter
teppefall.

Skrevet det selv????

Sussi
15-07-2009, 00:06
---------------

Sussi
16-07-2009, 15:25
...........

Rikke
16-07-2009, 19:06
Creds, Sussi! Disse diktene likte jeg virkelig:)

Sussi
16-07-2009, 19:16
..........

Sussi
04-08-2009, 00:30
........

Diamond
04-08-2009, 00:45
Sussi: Du er flink! Det er bare sm&#229;plukk, s&#229; blir det perfekt. Jeg liker de spr&#229;klige bildene du skaper og at du fors&#248;ke &#229; unng&#229; &#229;penbare klisj&#233;er ved &#229; bruke andre ord for &#229; vise det samme. :)

Sussi
04-08-2009, 00:53
-----------

Lopke
04-08-2009, 00:54
Tusen takk for det. Jeg tar alltid i mot forslag altså om du ser noe som bør endres. Veiledning vil alltid gjøre en bedre:)

Glad bildene faller i smak og bruken av omvendte klisjeer. ;)


Skriver du sangtekster og?
Likte godt diktene.

Sussi
04-08-2009, 00:56
-----------

Lopke
04-08-2009, 00:59
M&#229; v&#230;re g&#248;y &#229; kunne skrive bra.. jeg har pr&#248;vd men jeg f&#229;r ikke helt disse gode setningene som du f&#229;r til i dikt.

Historier og fantasistiler p&#229; skolen var mye bedre.
Men dikt og sang.. &#229; kunne si de rette ordene i en kort setning er nok ikke jeg best p&#229;. Liker &#229; forklare osv.. ;)

Du burde absolutt pr&#248;ve deg p&#229; sangtekster!

Sussi
04-08-2009, 01:07
---------

Lopke
04-08-2009, 01:14
Jepp det m&#229; du!

Sussi
04-08-2009, 01:14
Tar oppfordringen din jeg. Liker en utfordring:)

Sussi
04-08-2009, 01:26
Oppfordrer for&#248;vrig alle som skriver her inne til &#229; legge ut. G&#248;y &#229; lese andres tekster;)

Diamond
04-08-2009, 10:37
Tusen takk for det. Jeg tar alltid i mot forslag alts&#229; om du ser noe som b&#248;r endres. Veiledning vil alltid gj&#248;re en bedre:)

Glad bildene faller i smak og bruken av omvendte klisjeer. ;)

Hmm. Jeg f&#248;ler meg litt dum som skal pr&#248;ve &#229; finne feil p&#229; noe som er s&#229; bra i utgangspunktet. Men det mest &#229;penbare vekstpotensialet i diktet ligger i rytmen, der er det litt som kan gj&#248;res for &#229; unng&#229; at rytmen som bygges opp plutselig brytes igjen, dersom det ikke er ment som et virkemiddel selvf&#248;lgelig. Det er lettere &#229; se hva jeg mener med det hvis du leser det h&#248;yt.

Det blir ogs&#229; litt krasj mellom det hverdagslige, fine bilder som bygges opp - og s&#229; plutselig noen gammelmodige vendinger. F.eks. "Norgesglass p&#229; hylle [...] danser fagert minne". men det er godt mulig at du har ment det nettopp som en kontrast. I s&#229; fall burde det kanskje v&#230;re enda tydeligere?

Beskrivelsene er bra, det hverdagslige, det enkle spr&#229;ket, det er lett &#229; relatere seg til, det er gjenkjennelig, det skaper bilder ogs&#229; hos andre enn forfatteren. Det er ikke helt harmoni mellom det enkle spr&#229;ket (show, don't tell) og de litt mer "blomstrende" gammelmodige vendingene som f&#248;lger.

Jeg liker aller best de delene som er markert i bl&#229;tt, men det er bare min subjektive mening. Ikke legg for mye vekt p&#229; det jeg sier, er slett ingen ekspert. Jeg likte diktet ditt kjempegodt, og jeg tror det har potensiale til &#229; bli helt utrolig bra. :)

Barnet i kjelleren

Veggene rundt meg, gamle steiner
plukket med omsorg lagt lag p&#229; lag
stabil grunnmur som aldri faller
selv om slektens gang f&#248;lges ad.

R&#248;rer ved norgesglass p&#229; hylle
smaken av syltet&#248;y og bl&#229;b&#230;rsaft
gjennom st&#248;vskyer danser fagert minne
om barndomskj&#248;nt h&#229;p som trer i kraft.

Fra disse gr&#229; kommer visdomstale
gjemt i lavm&#230;lt og spinnende sang
gjennom gluggen str&#248;mmer morgenlyset
varsomt over min barndomsvang

Diamond
05-08-2009, 22:10
Noe jeg skrev for tre &#229;r siden:

"T&#229;rene hadde st&#248;rknet og etterlatt seg smale, salte striper av sorg. P&#229; veggen var det et lite vindu, brungr&#229;tt av st&#248;v og &#229;rsgammel skitt.
H&#248;stregnlyset pr&#248;vde forgjeves &#229; trenge noen f&#229;, spinkle str&#229;ler av tr&#248;stesl&#248;s stemning gjennom og nedenunder det sprukne glasset.
Forsiktige, pr&#248;vende hender famlet seg frem. Pustende, svett gjennom det tynne stoffet. Kunne kjenne den dunkende varmen fra opphisselsen til den andre.
Flyktige blikk, fingertuppber&#248;ringer. Naken, fuktig r&#248;dmende p&#229; det harde gulvet. Luften og tiden sto stille, dirret. Smelte sammen i &#248;yeblikket.
Alt som fantes frysningen jeg fikk da jeg ble v&#225;r klangen av deg."

Sussi
11-08-2009, 12:30
--------------

Sussi
11-08-2009, 21:58
Noe jeg skrev for tre &#229;r siden:

"T&#229;rene hadde st&#248;rknet og etterlatt seg smale, salte striper av sorg. P&#229; veggen var det et lite vindu, brungr&#229;tt av st&#248;v og &#229;rsgammel skitt.
H&#248;stregnlyset pr&#248;vde forgjeves &#229; trenge noen f&#229;, spinkle str&#229;ler av tr&#248;stesl&#248;s stemning gjennom og nedenunder det sprukne glasset.
Forsiktige, pr&#248;vende hender famlet seg frem. Pustende, svett gjennom det tynne stoffet. Kunne kjenne den dunkende varmen fra opphisselsen til den andre.
Flyktige blikk, fingertuppber&#248;ringer. Naken, fuktig r&#248;dmende p&#229; det harde gulvet. Luften og tiden sto stille, dirret. Smelte sammen i &#248;yeblikket.
Alt som fantes frysningen jeg fikk da jeg ble v&#225;r klangen av deg."



Dette er en fin kortprosa. Om jeg skal p&#229;peke noe er at den kanskje blitt noe utalt av og til. N&#229;r jeg jobber med tekst for andre er det ofte noe jeg legger merke til. S&#229; tror det er ganske lett &#229; gj&#248;re.

Eksempelvis:

T&#229;rene hadde st&#248;rknet og etterlatt seg smale, salte striper av sorg


Om du hadde fjernet av sorg ville du &#229;pne teksten mer, leseren ville f&#229; muligheten til &#229; finne ut selv hva disse stripene best&#229;r av og derfra bli i stand til &#229; legge seg selv inn i teksten.

Jeg vet ikke hvor kjent du er med aktiv og passivleser? En tekst som fremmer en passiv leser, er en tekst der alt er lagt foran leseren fra f&#248;r av. Men der en legger inn rom for leseren med &#229; ikke si alt rett ut men vise det. ( show dont tell) vil leseren m&#229;tte g&#229; inn med sin egen tolkning. Ved &#229; fjerne sorg mener jeg at du hjelper leseren her til &#229; bedre selv aktivt g&#229; inn i leserrollen.

Dette er veldig vanskelig. Jeg &#248;nsker selv &#229; lede leseren, fordi jeg tror at om jeg ikke overforklarer alt vil leseren ikke forst&#229; teksten. Men det jeg etter hvert har l&#230;rt og l&#230;rer er at leseren egentlig er ganske smart og at han og henne alltid vil gj&#248;re en tekst til sin egen gjennom tolkning!

Ofte er en god tekst preget av at den kan leses p&#229; mange m&#229;ter.


Her er du ogs&#229; noe utalt. Utfordring til deg: Isteden for &#229; fortelle dette, vis dem det. F&#248;l teksten uten &#229; gli over til klisjeer. 

Forsiktige, pr&#248;vende hender famlet seg frem. Pustende, svett gjennom det tynne stoffet. Kunne kjenne den dunkende varmen fra opphisselsen til den andre.


Noen sa en gang: Kan du stryke et ord, gj&#248;r det. &#197; skrive er et sp&#248;rsm&#229;l om &#229; finne sm&#229; nok ord til store nok f&#248;lelser. Hans B&#248;rli var han som utalte dette. Vet ikke om du har lest han? Det anbefales i alle fall.


Dette er ikke ment overkritisk, for du er flink og det er en GOD tekst. Men n&#229;r jeg ser potensialet, f&#229;r jeg lyst til &#229; kommentere der jeg ser. Om du ikke &#248;nsker disse kommentarene, er dette helt i orden. Da sletter jeg dem med glede.

Husk ogs&#229; at du er forfatteren som kjenner din tekst allerbest og om du er uenig i disse kommentarene er det du som i siste instans vet best. Tekst er i stor grad personlig smak og jeg har min smak som alle lesere.

For jeg synes dette er en god tekst. 


Tanker om slutten;


Flyktige blikk, fingertuppber&#248;ringer. Naken, fuktig r&#248;dmende p&#229; det harde gulvet. Luften og tiden sto stille, dirret. Smelte sammen i &#248;yeblikket.
Alt som fantes frysningen jeg fikk da jeg ble v&#225;r klangen av deg

Helt nydelig. Her er du tekst mer enn i starten. Du greier &#229; f&#248;le teksten balansert og det blir god lesning. Selv om det er litt klisjeer her ( eksempel luften stod stille ) og noen ord som kan strykes ( Eksempel: ordet harde i " det harde gulvet" s&#229; synes jeg det viser mer enn det forteller og det er finfint:)


Med den siste setningen:

Alt som fantes frysningen jeg fikk da jeg ble v&#225;r klangen av deg

Helt nydelig setning. G&#229;sehud. Dette er vart og vakkert. Jeg synes du er veldig veldig flink! :)

Sussi
12-08-2009, 00:24
------------

lil_julie
12-08-2009, 00:26
Frostvern

Mine bønner er en sirkel

av hvite steiner som
rimfrosten drypper over
men aldri skader.

Fordi du samler dem i åpne hender.

Dette synes jeg var utrolig nydelig.

Noe man må lese flere ganger, og som jeg liker, og facineres av, uten at jeg helt får taket på det. Og det er en følelse jeg liker!

Sussi
12-08-2009, 00:28
.............

Anniken
12-08-2009, 00:33
Mobiltelefoner og sms-språk
Anniken Grande, tentamen


Mobiltelefonen er et kommunikasjonsverktøy som har blitt mer og mer vanlig blandt de unge de siste årene. Dette har også ført med seg det såkalte «sms-språket». Mange ungdommer i dag klarer seg ikke uten mobil, sier de, den binder folk sammen, lar folk få ha kontakt og du får informasjon og beskjeder gjennom den. Men hva om ungdommene hadde bestemt seg for å klare seg uten mobil, hadde de klart det? Er det bare tanken på at de ikke klarer seg uten som hindrer dem? Eller ligger det faktisk noe i det de sier?


Mange unge bruker mobiltelefonen for å holde kontakt med andre, det kan både være positivt og negativt. Det kan fort oppstå diskusjoner og du ser ikke hvordan den andre personen reagerer på det du skriver. Men nå er det ikke bare diskusjoner som foregår på tekstmeldinger heller. Man får også beskjeder. Men jeg tror du hadde fått mer igjen for det om du hadde snakket med personenm ansikt til ansikt, enn du gjør ved å sende en tekstmelding. Men så er det jo greit å kunne sende en tekstmelding om det er noe viktig, som du må få sagt så fort som mulig, eller ikke har tid til å møte personen. Er det ikke?


Det største problemet med mobiltelefonene mener jeg må være sms-språket. Det ser vi også på skolene. Ungdommer gjør det dårligere, skriver dårligere norsk, men det er skolen og lærerene som får skylden. Jeg tror grunnen til at språket blandt ungdom er dårligere nå enn før, er fordi de skriver sms-språk til vanlig, altså når de ikke er på skolen. Om de hadde skrevet rett, altså bokmål eller nynorsk, hadde språket blitt bedre fordi da bruker man språket, også når man ikke er på skolen. Jeg har også lagt merke til at de som skriver sms-spårk uttrykker seg dårligere.


Mange ungdommer skriver sms-språk fordi de ikke føler seg trygge på språket, og er redd for å skrive feil. Om de skriver sms-språk, er det ingen ande enn de selv som kan bedømme om det var en «skrivefeil» eller ikke, nettopp fordi sms-språket er forskjellig fra person til person. Sms-språket er en personlig skrivemåte. Men hjelper det egentlig å skrive sms-språk om man er usikker? Hadde det ikke vært bedre å øvd og blitt kjent med språket?


Når man skriver smser, bruker man også «smileyer», det gjør at man kan forstå, eller i alle fall tro at man forståt, hvilket humør personer er i, ved å se på hvilke smileyer han eller hun bruker, og når han eller hun bruker dem. Det mener jeg gjør at ungdommer blir dårligere til å utrykke følelser, også når de skal skrive saklig, for eksempel når de er på skolen. Jeg er sikker på at fleere ungdommer har hørt en kommentar om at de høres sure ut, fordi de ikke brukte smiley når de sendte en tekstmelding. Betyr virkelig den ene smileyen så mye?


Jeg tror ikke det finnes så mange måter å løse dette på. Det er umulig å få så mange ungdommer som bruker mobiltelefon i dag, til å slutte å skrive sms-språk. Sms-språket har blitt en del av ungdommens bruk av mobiltelefoner. Men det man kan gjøre, er å oppfordre ungdommen til å skrive rett, bokmål eller nynorsk. Åforklare hva de får igjen for der selv og hvorfor det er slik, tror jeg ville ha hjulpet for i alle fall noen unde, men ikke alle. Sms-språket kommer uansett ikke til «å dø ut»(før om lenge enda), nettopp fordi der er så mange som bruker det hver dag. Og som sagt tidligere, det har blitt en del av ungdommenes bruk av mobiltelefoner og tekstmeldinger.


Kommentar fra lærer:
Du skriver en reflektert rekst her – jeg er så enig – så enig! Bra at du tar med mangelen på følelser. Savner kanskje noe om hvor lett misforståelser kan oppstå. Hviorfor velger de unge dette språket? Har det en spesiell status? «Bør» man skrive sms-språk? Bare lurer...
Du har i alle fall bra språk her. Du gir greit uttrykk for hva du vil si, og det er få feil.
Selvfølgelig skulle jeg ønske at du hadde skrevet lenger! Det er litt kort.
5

Sussi
12-08-2009, 00:35
Anniken: &#216;nsker du gjennomgang utover l&#230;rerens tilbakemelding eller er teksten for fremvisning til oss ? Begge deler er ok for meg, men tenkte &#229; sp&#248;rre:)

lil_julie
12-08-2009, 00:40
Jeg kom forresten til og tenke på dette, som jeg nå rotet frem fra alle notatbøkene mine...

Det er skrevet i oktober 06, og jeg aner ikke hvorfor jeg husket på det nå...


Ekte falskhet
Brennende lys
i en myldrende
folkemengde.

Et par drømmende
øyne
under
en liksom
usynlighetskappe

Du er
den falske
livsgleden
i øynene mine

Lyset
som alltid kaster
skygge

Sussi
12-08-2009, 00:49
----------

Anniken
12-08-2009, 00:50
Sussi: Du kan gjerne komme med kommentarer/tilbakemelding om du har noen:)

Sussi
12-08-2009, 00:52
------------

lil_julie
12-08-2009, 00:54
lil_julie:

Jeg liker tanken din, Diktet og temaet er fortalt mange ganger, men du klarer å gjøre det til ditt eget . Men sånn som jeg leser det og dette kan meget vel være feil, fremstår det veldig subjektivt. Dette er med på å lukke teksten. For å åpne teksten ville jeg foreslå å forsøke å vise ting isteden for å skrive dem rett ut. Fang følelsene og få dem inn i diktet. Dikt er også å vise ting med få ord, så dette grenser nok mot et prosadikt. Her blir det veldig mange ord som du ikke puster liv i og ikke gir leseren noen rom til å gå aktivt inn.


Et par drømmende
øyne
under
en liksom
usynlighetskappe

Denne delen forstod jeg ikke. Under en liksom usynlighetskappe må du forklare. Dessuten er jeg gammeldags og mener at ordet liksom ikke helt hører hjemme i dikt.

Men et godt utgangspunkt og siden jeg ikke er noen ekspert kan jeg godt ta feil altså. Jeg fjerner denne kommentaren om du bare ønsker å vise frem uten tilbakemelding. Noe som selvsagt er helt i orden.

Jeg kan bare synse og mene fra personlig smak. Du er forfatteren som kjenner din tekst.

Leser med glede mer av deg, for tror du har noe i deg;)

Jeg er veldig enig i det du skriver her faktisk. Det avsnittet som du siterte til likte jeg selv ikke helt. Det blir liksom en del av denne "historien" som dette på en måte er for meg, som jeg ikke klarer og sette skikkelig ord på, og det blir famlete og feil.

Den delen jeg husket, og liker, og som var grunnen til at jeg hentet det frem, er denne:

Du er
den falske
livsgleden
i øynene mine

Tusen takk for god og konstruktiv tilbakemelding!

lil_julie
12-08-2009, 00:55
Sussi: Du kan gjerne komme med kommentarer/tilbakemelding om du har noen:)

Får jeg lov til og komme med noe?

Sussi
12-08-2009, 01:04
Jeg er veldig enig i det du skriver her faktisk. Det avsnittet som du siterte til likte jeg selv ikke helt. Det blir liksom en del av denne "historien" som dette p&#229; en m&#229;te er for meg, som jeg ikke klarer og sette skikkelig ord p&#229;, og det blir famlete og feil.

Ordene kommer til deg n&#229;r du skal og i blant trenger vi &#229; skrive noe subjektivt som bare er for oss selv. P&#229; den m&#229;ten kan vi via tekst bearbeide ting:)

Den delen jeg husket, og liker, og som var grunnen til at jeg hentet det frem, er denne:

Det var fine ord. :)


Tusen takk for god og konstruktiv tilbakemelding!


V&#230;rs&#229;god. Morsomt &#229; hjelpe;)

Edit: Mine kommentarer havnet inne i dine.

lil_julie
12-08-2009, 01:10
Værsågod. Morsomt å hjelpe;)

Edit: Mine kommentarer havnet inne i dine.

Hehe, ja så det, måtte liksom lese den to ganger før jeg skjønte de, for det var liksom NOE som ikke stemte, når jeg skumleste for og se hva av meg du hadde sitert:p Men jeg skjønte hva du mente:)

Sussi
12-08-2009, 01:12
Hehe, ja så det, måtte liksom lese den to ganger før jeg skjønte de, for det var liksom NOE som ikke stemte, når jeg skumleste for og se hva av meg du hadde sitert:p Men jeg skjønte hva du mente:)


Hehe... Tror jeg kan mer litteratur enn tekniskedatagreier. Men bra du fikk det med. ;-)

Anniken
12-08-2009, 01:14
Får jeg lov til og komme med noe?
ja, selvfølgelig :)

Sussi
12-08-2009, 11:41
.........

lil_julie
12-08-2009, 12:27
ja, selvfølgelig :)

Okey, jeg er lagt ifra så flink, og nøyaktig som Sussie, men jeg fikk et par tanker om den...

Jeg synes at hele grunnsteinen i teksten, er veldig bra. Innholdet er allikevel noe amputert, og som læreren sier, så kunne du skrevet lenger. Jeg ser mange løse grener på treet, som du ikke har satt blader på!

Jeg synes du utfordrer språket ditt for lite her. Setningene, og ordvalget generelt kunne vært mer spennende, og fengende jevnt over. Ihvertfall er det slik jeg liker det. (så er det kanskje også grunnen til at jeg aldri helt har fått taket på denne typen sjangre, og tema).

Men rent skriveteknisk, og innholdsmessigst, og når det gjelder korrekthet i språket ditt, så synes jeg den er veldig god!

Sussi
12-08-2009, 12:29
lil_julie: Synes du er kjempeflink til &#229; se tekst jeg ;)

lil_julie
12-08-2009, 12:35
lil_julie: Synes du er kjempeflink til å se tekst jeg ;)

Tusen takk!:) Veldig kjekt og høre fra en som er så flink:D

Sussi
12-08-2009, 12:38
-----------

lil_julie
12-08-2009, 12:39
Takk for det. Men du hadde nok vært like flink om du hadde en utdanning innenfor litteratur du også. ;-)

Hehe, ja kanskje det...

OT. Hva slags utdanning har du nøyaktig?

Sussi
12-08-2009, 12:40
...........

lil_julie
12-08-2009, 12:41
Jeg er utdannet litteraturviter på bachelornivå. Starter masteren min nå:)

Så spennende! :D

Sussi
12-08-2009, 12:43
Så spennende! :D

Jeg stortrives i alle fall til nå. :D

Sussi
14-08-2009, 01:03
Legg gjerne ut mer tekst. Synes det er morsomt &#229; lese andres arbeider:)

Diamond
31-08-2009, 01:40
Dette er en fin kortprosa. Om jeg skal påpeke noe er at den kanskje blitt noe utalt av og til. Når jeg jobber med tekst for andre er det ofte noe jeg legger merke til. Så tror det er ganske lett å gjøre.

Eksempelvis:

Tårene hadde størknet og etterlatt seg smale, salte striper av sorg


Om du hadde fjernet av sorg ville du åpne teksten mer, leseren ville få muligheten til å finne ut selv hva disse stripene består av og derfra bli i stand til å legge seg selv inn i teksten.

Jeg vet ikke hvor kjent du er med aktiv og passivleser? En tekst som fremmer en passiv leser, er en tekst der alt er lagt foran leseren fra før av. Men der en legger inn rom for leseren med å ikke si alt rett ut men vise det. ( show dont tell) vil leseren måtte gå inn med sin egen tolkning. Ved å fjerne sorg mener jeg at du hjelper leseren her til å bedre selv aktivt gå inn i leserrollen.

Dette er veldig vanskelig. Jeg ønsker selv å lede leseren, fordi jeg tror at om jeg ikke overforklarer alt vil leseren ikke forstå teksten. Men det jeg etter hvert har lært og lærer er at leseren egentlig er ganske smart og at han og henne alltid vil gjøre en tekst til sin egen gjennom tolkning!

Ofte er en god tekst preget av at den kan leses på mange måter.


Her er du også noe utalt. Utfordring til deg: Isteden for å fortelle dette, vis dem det. Føl teksten uten å gli over til klisjeer. 

Forsiktige, prøvende hender famlet seg frem. Pustende, svett gjennom det tynne stoffet. Kunne kjenne den dunkende varmen fra opphisselsen til den andre.


Noen sa en gang: Kan du stryke et ord, gjør det. Å skrive er et spørsmål om å finne små nok ord til store nok følelser. Hans Børli var han som utalte dette. Vet ikke om du har lest han? Det anbefales i alle fall.


Dette er ikke ment overkritisk, for du er flink og det er en GOD tekst. Men når jeg ser potensialet, får jeg lyst til å kommentere der jeg ser. Om du ikke ønsker disse kommentarene, er dette helt i orden. Da sletter jeg dem med glede.

Husk også at du er forfatteren som kjenner din tekst allerbest og om du er uenig i disse kommentarene er det du som i siste instans vet best. Tekst er i stor grad personlig smak og jeg har min smak som alle lesere.

For jeg synes dette er en god tekst. 


Tanker om slutten;


Flyktige blikk, fingertuppberøringer. Naken, fuktig rødmende på det harde gulvet. Luften og tiden sto stille, dirret. Smelte sammen i øyeblikket.
Alt som fantes frysningen jeg fikk da jeg ble vár klangen av deg

Helt nydelig. Her er du tekst mer enn i starten. Du greier å føle teksten balansert og det blir god lesning. Selv om det er litt klisjeer her ( eksempel luften stod stille ) og noen ord som kan strykes ( Eksempel: ordet harde i " det harde gulvet" så synes jeg det viser mer enn det forteller og det er finfint:)


Med den siste setningen:

Alt som fantes frysningen jeg fikk da jeg ble vár klangen av deg

Helt nydelig setning. Gåsehud. Dette er vart og vakkert. Jeg synes du er veldig veldig flink! :)

Du har veldig mange gode poenger, og jeg er helt enig med deg! Jeg har ikke jobbet med denne teksten på flere år. Den var glemt helt til den plutselig dukket opp på en ekstern harddisk. :D

Jeg har hatt en tendens til å være litt for glad i å bruke mange ord i beskrivelser istedet for å kutte det ned til benet. Jeg får personlig mye mer utav å lese en tekst som viser og gir rom for personlige tolkninger. Det verste jeg vet er å bli fortalt hva jeg skal tenke og føle, for det er svært individuelt.

Hvis jeg skulle skrevet noe slikt nå, ville jeg forsøkt å vise hva jeg mente med så få ord som mulig, men helt ærlig så har jeg egentlig gitt opp skjønnlitterære tekster litt. Jeg vet ikke helt hvilken linje jeg skal legge meg på eller hvordan jeg skal uttrykke den jeg er i dag på riktig måte. Derfor har jeg bare skrevet fagtekster de siste tre årene. Men skjønnlitterært er jo gøy, egentlig. Jeg har bare glemt det litt. :)

Tusen takk for en kjempefin tilbakemelding, Sussi! Du har inspirert meg til å forsøke å skrive litt kreativt igjen. Takk for fine ord og fine tekster som får en til å tenke. :)

Sussi
31-08-2009, 01:59
...

Camilla & Loke
31-08-2009, 02:45
Skrev denne en natt jeg ikke fikk sove

"Close your eyes and go too sleep
If you can't count some sheep
Today will be tomorrows past
forgotten all too fast
so save your day In your mind
so you always can remind"

:p :p

Sussi
31-08-2009, 20:48
............

IngvildK
31-08-2009, 21:12
Kart over dunkle korridorer

Hun hilser på meg.

Det første jeg legger merke til er blodårene. Hvordan de lager kart over korridorer i henne . Så er det blikket, fyller korridorene med en dunkel glød. Pannen er merket av levd liv, Hun rynker den.

- Forstår du?

Jeg klarer ikke å svare. Ser flokken rundt henne kreve at hun trer inn i rollen som beskytter. Jeg er en fremmed i deres verden. Ønsker hun annet enn dette? Jeg spør ikke.

Vil gjerne gripe hånden hennes. Men tåken tetner mellom oss, skiller oss. Hun er ingenting annet enn et falmet gulnet fotografi av en kvinne. Samtidig snakker hun til meg, lavt men klart og tydelig. Hun ber meg se mot horisonten. Om å aldri lukke dører.

Fortell historien min, hvisker hun. - Da har jeg ikke levd forgjeves.

Dette var nydelig. Fikk klump i halsen.. Veldig dypt og vakkert.


Kommunikasjonsfrykt


Du tror det er kulde som
gjør at jeg unngår å holde
hånden din.

Du må forstå at jeg
ikke prøver å vaske
bort essensen

Men jeg klarer ikke
å fortelle at jeg sliter
med håndsvette.

Og dette var bare genialt. :D

Sussi
31-08-2009, 21:25
...

Sussi
01-09-2009, 13:48
Skrev denne en natt jeg ikke fikk sove

"Close your eyes and go too sleep
If you can't count some sheep
Today will be tomorrows past
forgotten all too fast
so save your day In your mind
so you always can remind"

:p :p


Det er alltid vanskelig å skrive med enderim, for at det ikke blir nødrim:) Her er det også noe med rytmen som halter, så ville nok bearbeidet noe!

Rikke
01-09-2009, 14:32
She knows that they won’t understand
And she knows no one will give a helping hand
She’s frightened and scared with tears in her eyes
And everything’s telling her that nature never lies

A feeling of panic rush through her mind
Convincing herself until it’s making her blind
Day after day the voice is telling her to
But she’s feeling too empty to know what to do

Hoping that someday it will disappear
Praying that someday it never was there
Lying awake and think through the night
Not willing to give it up without fight

All of the time it is there to remind
If she panics again she’ll be nowhere to find
One day she hopes to decrease the pain
But until then it will always remain

Skrev vel dette i fjor h&#248;st eller noe. Sikkert mye som kan bearbeides, men siden jeg kun skriver for min egen del synes jeg ikke det er s&#229; n&#248;ye:p

Sussi
01-09-2009, 14:40
---------

Rikke
01-09-2009, 14:40
Tusen takk:)

Sussi
01-09-2009, 14:42
Tusen takk:)

Det er knallgøy at så mange her inne skriver synes jeg. :) Væsågod!

Rikke
01-09-2009, 15:15
Jeg skrev masse dikt f&#248;r, men de siste &#229;rene har det v&#230;rt lite av det. Bruker &#229; skrive sangtekster sammen med broren min da, f&#248;ler at inspirasjonen kommer mye lettere n&#229;r vi sitter sammen og brainstormer;)

Sussi
01-09-2009, 19:21
Hehe. Jeg l&#230;rte &#229; skrive og sluttet aldri. :)

Amanthea
02-09-2009, 00:17
Herregud, han som st&#229;r der, skal jeg sl&#229; opp med. Jeg f&#248;ler meg s&#229; utrolig ussel! Det er helt grusomt &#229; tenke p&#229; hvordan han blir n&#229;r jeg g&#229;r fram til han og sier at det er slutt. Slutt for alltid. Skulle &#248;nske at det var han som slo opp med meg. Men det ville han jo aldri ha gjort? Jeg er ikke lei han, jeg er enn&#229; glad i han. Men bare som en venn, p&#229; en m&#229;te. N&#229; klarer jeg knapt &#229; g&#229;.

Jeg pr&#248;ver &#229; g&#229; s&#229; normalt som mulig, men det f&#248;les som om f&#248;ttene g&#229;r hver sin vei, og at kn&#230;rne knekker under meg. Kan han se det p&#229; meg, at noe er galt? Hadde jeg hatt mer tid til &#229; tenke, hadde jeg gjort det, men n&#229; er det for sent. N&#229; g&#229;r jeg imot han, og det er ingen vei tilbake. Jeg vil sl&#229; han. Skrike. Fortelle han at jeg aldri vil savne stundene v&#229;re. De stundene som vi hadde sammen. At jeg aldri vil elske han igjen. Men da lyver jeg. For jeg vil savne han. Jeg vil savne de stundene da det f&#248;ltes som om det bare var meg og han, og at vi kunne erobre hele verden om vi ville. N&#229; m&#229; jeg smile, ellers blir han redd. Ser jeg glad ut? Det er like f&#248;r jeg knekker sammen i gr&#229;t. Han er ikke som vanlig, han ser s&#229; kald og trist ut. Jeg husker f&#248;rste gangen vi m&#248;ttes, like etter konfirmasjonen.

Pappa hadde sl&#229;tt meg, s&#229; det rant blod ifra nesa p&#229; meg. Jeg hadde l&#248;pt ut p&#229; gata, og l&#229;st meg inn p&#229; doet p&#229; et kj&#248;pesenter like ved. Det trodde jeg i alle fall. Inntil det &#248;yeblikket hvor han hadde &#229;pnet d&#248;ra, og sett meg der. Blodig og j&#230;vlig. Men han hadde ikke ledd av meg. Han hadde bare suttet seg ved siden av meg, og holdt rundt meg i timevis. Han visste ting om meg som ikke bestevenninna mi kunne ane engang. Kom han til &#229; si dem bort, som hevn for at jeg slo opp?

Nei, Svein er ikke s&#229;nn. H&#229;per jeg. Jeg tror ikke at jeg vil bli sammen med en annen. Aldri kysse Svein igjen. V&#230;re ulykkelig resten av livet. N&#229; st&#229;r jeg ved han. Han s&#229; ikke s&#229; redd ut i stad, men n&#229; ser han ut som om han kommer til &#229; begynne gr&#229;te n&#229;r som helst. Jeg har sett han gr&#229;te f&#248;r, sist var n&#229;r jeg m&#229;tte til Sverige med pappa og lillebror. Det var f&#230;lt, han er s&#229; spesiell. S&#229; f&#248;lsom. Jeg vil ikke s&#229;re han, men jeg m&#229;. Ellers blir det bare verre for oss begge n&#229;r han sl&#229;r opp med meg. Han finner seg nok ei annen snart. Jeg vil han virkelig alt godt, men jeg blir s&#229; s&#229;ret inni meg n&#229;r jeg ser for meg han sammen med ei annen. N&#229; husker jeg v&#229;rt f&#248;rste kyss. Han hadde myke og fine lepper, og han kysset meg s&#229; forsiktig og godt som han bare klarte. Men jeg var ikke halvparten s&#229; god engang, s&#229; jeg &#248;dela alt.

Han har v&#230;rt t&#229;lmodig med meg, ikke gitt opp, og ikke presset meg til &#229; l&#230;re. N&#229; er jeg bedre til &#229; kysse. Men jeg hater virkelig tanken p&#229; hvordan han har l&#230;rt seg &#229; kysse s&#229; bra. Har han v&#230;rt utro? Vi har v&#230;rt sammen i over fire &#229;r, og har han aldri syntes at vi har hatt det bra sammen? Jeg har elsket han siden det &#248;yeblikket da jeg m&#248;tte han for f&#248;rste gang, men jeg er allikevel klar til &#229; sl&#229; opp med han n&#229;. Selv om jeg ikke vet helt hvorfor. Men om jeg f&#229;r vite at han aldri har brydd seg om meg, tar jeg seri&#248;st livet av meg. S&#229; selvsikker han ser ut, der han st&#229;r. Jeg trekker pusten. Det siste &#229;ndedraget mitt noensinne, f&#248;r jeg vil v&#230;re alene og forlatt for resten av mitt liv. Jeg sier det, at det er slutt. Det var som &#229; sl&#229; meg selv i magen. Han sier ingenting. Jeg pr&#248;ver &#229; forklare, men han bare ser p&#229; meg. Der st&#229;r han. Som et eget menneske. Kj&#248;lig og kald, som isende vind. Han som jeg alltid vil elske, men aldri kan f&#229;. Det er kaldt. Faen s&#229; kaldt det er her.

Skrevet av meg da jeg var rundt 12 &#229;r gammel. :)

Sussi
05-09-2009, 23:41
---

Diamond
05-09-2009, 23:44
Sussi: Har du f&#229;tt utgitt en tekst? S&#229; spennende! Hvilken? :)

Sussi
05-09-2009, 23:49
------------------

Diamond
05-09-2009, 23:52
Gratulerer, s&#229; utrolig bra! Dette skal du v&#230;re stolt av. Hvis boka kommer p&#229; biblioteket her i Trondheim skal jeg lese den. :)

Sussi
05-09-2009, 23:53
..........