PDA

Se full versjon : Får ikke sove hos kjæresten:/



Reaper
25-08-2006, 19:00
Jeg er så forbanna på mamma akkurat nå, jeg får ikke lov til å sove hos kjæresten min!
F***
hun sier at hun ikke synes det passer seg..hallo liksom..vi er i det 20 århundre..
Jeg er jo 16(le i april) og jeg og kjæresten min har vært sammen i nesten halvannent år..
Jeg synes rett og slett at hun er urimelig..
Hvis det er sex hun tenker på er hun rett og slett dum, hvis vi virkelig vil gjøre det spiller det ingen rolle om vi ikke får gjort det etter kl 7 liksom...Hallo?!

ARGH, måtte bare få ut litt frustrasjon, siden ingen av vennene mine er i samme situasjonen.

Noen som har tips? eller opplevd det samme?

Wulfi
25-08-2006, 19:03
Å bli forbannet hjelper i allefall ikke. Prøv å prate rolig og saklig med din mor, og spør av hvilken grunn hun ikke vil la deg overnatte der. hvis du oppfører deg voksent og forståelsesfullt, så kanskje hun ser at du også er voksen nok til å få litt friere tøyler.

Reaper
25-08-2006, 19:07
jeg har spurt hvorfor, jeg fikk til svar, "nei, jeg synes ikke det passer seg".

Og når jeg ble sur og gikk sa hu "ikke geip til meg, sånt er du for gammel til" (og nei, jeg geipet ikke)

Fader jeg er så forbanna på hu, jeg klarer visst aldri å gjøre noenting riktig..

Wulfi
25-08-2006, 19:10
da ville jeg spurt om når hun synes det passer seg? Evt HVA som må til for at det skal passe seg.

Reaper
25-08-2006, 19:11
godt forslag! det skal jeg gjøre..!

Wulfi
25-08-2006, 19:15
Og husk å ikke hisse deg opp. bare godta det svaret du får, og tenk over det. Om det finnes en måte dere kan "møtes på midten".

og du, INGEN geiping for det er du for gammel til. :wink:

Harneshaug
25-08-2006, 19:21
Eh.. beklager så mye men hadde du vært Sunniva, min datter, hadde du ikke fått lov av meg heller... /-: Sorry.
Jeg har nok begrunnet det en del bedre enn med at "det passer seg ikke", men nei.
Som du sier er det ikke for sex, det kan man jo ha når som helst på døgnet, jeg tror det er mer signalene man gir?
det er vanskelig for en mamma (og pappa) å "gi slipp" på jenta si når hun blir stor, vi er bekymret for og glade i dere og det er bare noe dere må leve med. Jeg fikk heller ikke lov av mine foreldre og kan ikke i ettertid se at det gjorde noen skade?
Hun gjør det nok helt sikkert ikke for å være stygg med deg men kanskje hun føler at da mister hun noe av kontrollen og det er ikke sikkert det er kjæresten din som er problemet/bekymringen i det hele tatt. Kanskje hun er redd for at dere skal dra en annen plass, sammen med andre, ting skal skje..? Der er tusen grunner til at man ligger våken om natten for man er redd for ungen sin fra den dagen den blir født (-: Det blir en vane og om du har en hønemor kan du heller prise deg lykkelig, der er nok av dem som overhodet ikke bryr seg...
Din tid kommer nok uansett om du ikke får lov i dag.
Kjekt å høre at du og kjæresten har vært så lenge sammen! Godt gjort (-:

Anne&gneistene
25-08-2006, 19:22
helt enig med deg wulfi.. da jeg var på den alderen var jeg vandt til at jeg kunne ikke få gjøre som jeg ville, og foreldrene mine kunne finne på å sette ned foten for småting.. Men jeg lærte fort at det nyttet ikke å krangle, da var saken "tapt".
Hvis jeg istedet for kunne diskutere rolig og saklig, fikk jeg dem mer på gli.
Et lite tips er å "byttehandle", f.eks hvis jeg fikk lov til et eller annet, så skulle jeg gjøre noe i gjengjeld, enten det var å vaske huset eller å hjelpe til med noe på gården.
Foreldre blir alltid blide hvis de blir tilbudt hjelp med noe!

Wulfi
25-08-2006, 19:24
Hva om kjæresten din overnatter hos deg da? Ville hun gått med på det?

smulemor
25-08-2006, 20:44
må nok innrømme jeg er enig med harneshaug her, hadde jeg hatt ei 16 år gammel datter så hadde hun ikke fått overnattet hos kjæresten eller vice versa.

Silje og Tindra
25-08-2006, 21:11
Jeg fikk lov. Ville jeg ha sex, kunne jeg lett få det andre steder enn akkurat hjemme i senga.

Wulfi
25-08-2006, 21:16
Jag har alltid hatt det veldig fritt hjemme, så det var aldri noe problem å overnatte hos venninner, kjærester, stallen eller hvor som helst. (Men når det gjaldt kjæreste så snakket mamma med hans mor på telefonen, og de ble enige om noen enkle "retningslinjer" vi måtte forholde oss til.)

Reaper
26-08-2006, 11:14
Han fikk ikke lov til å sove her heller, eller jo, men da måtte ha sove på garasjen..

Jeg fikk ikke lov til å sove hos han selv om jeg sov sammen med moren engang..

Torhild
26-08-2006, 11:50
Når jeg fikk meg kjæreste, så spurte jeg ikke engang, jeg bare gjorde som jeg ville. Jeg var da 17 år og 2-3 mnd, han var 7 år eldre enn meg, og hadde dårlig rykte. Pappa klikket i vinkel og nektet å snakke med meg på flere måneder, mens mamma tok det mer fornuftig. Det hun var mest opptatt av var om jeg hadde begynt på pillen. Jada, var hos doktoren forrige uke, svarte jeg da :D Så var vi ferdige med det. Sov hos han mer eller mindre hver natt, og etter 1,5 år fant vi oss hus og flyttet sammen på ordentlig. Forlovet oss et halvt år etter det igjen, og giftet oss året etter det. Gikk fort i svingene :lol:

Bente & Etanec
26-08-2006, 11:52
Eh.. beklager så mye men hadde du vært Sunniva, min datter, hadde du ikke fått lov av meg heller... /-: Sorry.
Jeg har nok begrunnet det en del bedre enn med at "det passer seg ikke", men nei.
Som du sier er det ikke for sex, det kan man jo ha når som helst på døgnet, jeg tror det er mer signalene man gir?
det er vanskelig for en mamma (og pappa) å "gi slipp" på jenta si når hun blir stor, vi er bekymret for og glade i dere og det er bare noe dere må leve med. Jeg fikk heller ikke lov av mine foreldre og kan ikke i ettertid se at det gjorde noen skade?
Hun gjør det nok helt sikkert ikke for å være stygg med deg men kanskje hun føler at da mister hun noe av kontrollen og det er ikke sikkert det er kjæresten din som er problemet/bekymringen i det hele tatt. Kanskje hun er redd for at dere skal dra en annen plass, sammen med andre, ting skal skje..? Der er tusen grunner til at man ligger våken om natten for man er redd for ungen sin fra den dagen den blir født (-: Det blir en vane og om du har en hønemor kan du heller prise deg lykkelig, der er nok av dem som overhodet ikke bryr seg...
Din tid kommer nok uansett om du ikke får lov i dag.
Kjekt å høre at du og kjæresten har vært så lenge sammen! Godt gjort (-:

Gikk og tenkte mye i går på hvordan jeg skulle skrive min mening om overnatting hos kjæresten, og du satte ord på det jeg mener, Harneshaug :wink:
I tillegg til det duskriver vil jeg legge til at jeg har selv en datter på snart 15 år, hun hadde nettopp et 1 årig forhold til sin kjærest (er slutt nå). Det har vært et styr uten like for hun ville overnatte hos ham, ja til og med hans bestemor har ringt meg om dette! :evil:

For min del går det litt på moralen oppi det hele også, og hva er det som er så spennende med og overnatte?
Grunnen til at jeg er imot overnatting er ikke at jeg er redd for at de skal ha sex, jeg har vært ung selv og vet at det trengst ikke natt og seng for og ha sex.
Men som sagt; det går mer på moralen oppi det hele..

Reaper
26-08-2006, 12:05
jeg klarer fortsatt ikke å skjønne hva problemet er, når jeg er hos han må jeg alltid hjem så utrolig tidlig for han bor et stykke unna, når jeg sover hos han slipper jeg å tenke på når jeg må hjem osv, og når vi er sammen med venner der hvor han bor, er det alltid jeg som må hjem først..
Jeg blir alltid utenfor når det gjelder alt, pga mamma..

Therese
26-08-2006, 12:15
Mamma var mere streng på at han ikke fikk lov å sove her, og i allefall ikke i ukedagene.
Men jeg er helt enig med Harneshaug og Bente, jeg ville ikke latt typen til min datter sove over eller motsatt.
Når jeg fikk lov til det hos foreldrene mine avklarte det liksom at jeg kunne gjøre hva jeg ville på en måte, de hadde jo såklart " ikke bli gravid osv.." praten men fortsatt. Flaks for dem at jeg ikke er sånn som mange av de jeg kjenner som prøver hasj, puler på alt og alle and so on.

Mamma slo seg vrang når jeg hadde kastet ut samboern min (vi bodde nede hos foreldrene mine i ei leilighet) og fant meg ny type. Forståelig nok ettersom jeg dro på overnattingsbesøk på en onsdag bare litt over en uke etter det ble slutt med han jeg hadde vært sammen med i nesten to år (og hadde bodd sammen med i over 1.).

Men hun liker nok typen min bedre enn den forrige, tror nok hun er litt glad i han hun også ;)

Reaper
26-08-2006, 12:19
gravid kan jeg heller ikke bli, for jeg går på p-pilller og det vet hun!

Wenche
26-08-2006, 13:21
Vel. Jeg har hatt et ganske "sykt" år, med mye "veibrøyting" osv med mamma og pappa hjemme her. Vi har hatt utallige krangler om det meste (drikking, utetider, overnatting osv) og nå begynner de å innse at jeg er ikke den lille ungen deres lenger, jeg er ei voksen jente på snart 18 år, som kan kontrollere livet mitt selv. De har sett at jeg klarer å sette egne grenser, de har sett at jeg klarer å ta ansvar, og de vet at jeg klarer meg på egenhånd, og dette har ført til en del friere tøyler. Men et av hovedkravene jeg har hatt, for å f.eks. kunne være ute så lenge jeg vil, er at jeg gir dem beskjer om hvor jeg drar, og sender dem en melding eller ringer av og til, slik at de vet jeg har det bra.

Bente og Harneshaug:

Det som er hovedgreia med dette med overnatting hos typen, er at da får du virkelig en følelse av å være litt voksen. Du kjenner det på kroppen at du har noen som virkelig er glad i deg, som bryr seg om deg, og vil passe på deg. Ja, dette kan man også få følelsen av når en er sammen på dagen/kvelden, men ihvertfall for min del, så er det en ekstra bonus, det å kunne ligge inntil hverandre om natta, og vite at du ikke er der alene. Jeg har fått lov å overnatte hos kjæresten min ( x-en min nå da..) i helgene, også skulle det være litt mindre i ukene. Men hovedsaken for meg, var det at jeg i det hele tatt fikk lov.

Må bare få spørre, hva mener dere med moral? Hva er riktig/feil moral?

Harneshaug
26-08-2006, 13:55
Jeg synes ikke om overnatting hos kjæresten når man er 16, beklager men slik er det bare... nå er jeg jo ikke sååååå gammel da? så jeg husker meget godt selv hvordan det var. Jeg og mamma kranglet så hinsides at det var av og til lovløse tilstander hjemme (-: MEN jeg fikk ikke lov og jeg snek meg aldri ut eller løy, turte ikke.
Jeg skjønner så godt hva du mener med den følelsen, det er deilig å ligge inntill noen, jeg er totalt avhengig av mannen min og er han borte ei natt henter jeg inn en av ungene når jeg legger meg. Klarer ikke sove alene...
MEN det er en del av det å bli voksen det også, å ha slike diskusjoner, argumentere for/mot, krangle litt, bli venner igjen - selv om man ikke fikk det som man ville (-;
Det føles sikkert urettferdig nå, jeg syntes i alle fall det da - og jeg skulle ALDRI være slik mot mine unger om jeg fikk noen....
VELL... gikk rett i fella (-: Det er så vanskelig dette med barn, man kan bare ikke tenke seg den følelsen det er før man sitter der med et barn selv. Vet det er noe alle sier men det er faktisk sant. Man vil beskytte barnet mot alt for en hver pris! Løsrivningen er lang og smertefull for begge parter, ofte med mye krangling og mye man skulle ønske ugjort, men slik er det bare.

Det er et stort ansvar å være forelder, noen tar veldig/for lett på det, andre er superstrenge og noen gjør sitt beste og håper de har lagt ved nokk ballast til at barnet kan ta egne fornuftige avgjørelse i voksen alder.
Det å nekte barnet sitt noe er som oftest en handling av kjærlighet, enten for at man blir redd/bekymret for hva som kan skje eller at man i tilfeller bare ikke vil tillate det for det føles ikke bra.

Man slutter aldri å være forelder eller å være noens barn uansett hvor gamle man blir. Det er så mange barn/ungdom i Norge i dag som har det utrolig vondt og foreldre som gir TOTALT f........!
Du føler det nok ikke slik akkurat nå (-; men jeg synes du skal være glad for at du har foreldre som bryr seg!

Harneshaug
26-08-2006, 14:03
Vel. Jeg har hatt et ganske "sykt" år, med mye "veibrøyting" osv med mamma og pappa hjemme her. Vi har hatt utallige krangler om det meste (drikking, utetider, overnatting osv) og nå begynner de å innse at jeg er ikke den lille ungen deres lenger, jeg er ei voksen jente på snart 18 år, som kan kontrollere livet mitt selv. De har sett at jeg klarer å sette egne grenser, de har sett at jeg klarer å ta ansvar, og de vet at jeg klarer meg på egenhånd, og dette har ført til en del friere tøyler. Men et av hovedkravene jeg har hatt, for å f.eks. kunne være ute så lenge jeg vil, er at jeg gir dem beskjer om hvor jeg drar, og sender dem en melding eller ringer av og til, slik at de vet jeg har det bra.

Vet du Wenche, jeg er 32 har 2 barn på 3 og 9 år, når jeg er hjemme på ferie hos mamma og pappa må jeg FREMDELES fortelle hvor jeg skal og plassen er ei bygd med 400 innebyggere !!!!
Men det er en god vane. jeg og mannen min sier alltid i fra til hverandre om den ene må ut en tur, på butikken, i båten, stallen etc. Man kan jo ikke bare dra uten å si fra, det har jeg sldri gjort. Vi sier tom. "går på do en tur jeg"..... he he... Det som er så kjekt er at ungene har adoptert det og sier alltid i fra, jeg synes det er hyggelig, praktisk og kjekt. Det er hensynsfullt og får en til å føle seg verdsatt og man vet at det er faktisk noen som bryr seg om meg og vil vite hvor jeg er...

Du er den lille ungen deres for alltid! Innse det.. det går aldri over!

:lol:

Mandarinhest
26-08-2006, 14:15
Regner med at noen foreldre vil være sikker på at det er særiøst også. Så gutten ikke finnerpå å bruke jenta.

Egentlig så skjønner jeg godt forldre når det gjelder slikt. Det er jo bare å sette seg selv inn i morsrollen og spørre: Skal min datter på 16 få sove hos kjæresten i natt?
Kanskje spesielt skepsis er foreldre med datter som har kjæreste som kanskje er, hm, 3 år eldre? For gutten har mer erfaringer og opplevelser med "sengekos"?


Jeg er 16 selv, og har aldri hatt kjæreste enda. Av og til savner jeg det. Men jeg vet ikke hvordan det er. Er det et helvette, med problemer? Eller er det bare fryd å gammen?

Lene Th.
26-08-2006, 17:36
Det er ikke lett å skulle bli voksen...å skulle finne ut av hva som kreves av en, og ikke minst, å løsrive seg fra sine foreldre...
Det ender ofte med krangling, og følelsen av å være alene...
Selve den følelsen av "tap", var det som var værst for meg...
Tap av privilegier "alle de andre" fikk, og følelsen av ensomhet etter en krangel med min mor... :(

Men...det er ingen lett ting å sitte på motsatt side av skalaen heller...å være forelder...
Man er redd for at barna skal måtte gå igjennom erfaringer en selv har gjort...som man i etterkant oppdaget ikke var så lurt... Jeg har flere erfaringer jeg ikke ønskr min værste fiende...og i allefall ikke på det aller kjæreste jeg har! :oops:
Man er redd for at man ikke har klart å lære sine barn det som virkelig betyr noe, lært dem å ha tro på seg selv... Man vil det beste for dem...og kun det. Man ønsker å beskytte..å gi trygghet, og kjærlighet.
Der ER vanskelig å skulle gi slipp...
Barna er det mest dyrebare en har, og jeg personlig kunne gitt slipp på alt jeg eier og har...dersom det betydde at min datter fikk et godt liv...
For så høyt elsker en dem...*s*


Såklart, en må jo etterhvert slippe taket, stole på at den ballasten en har lært dem, gjør dem i stand til å takle det som kommer...
Men en kan aldri være sikker...det er så mange feller å gå i.
Og det er ikke alle mennesker som kun ønsker barna våre godt...det finnes ondskap også, og den har man ingen kontroll hvor kommer fra... Er det rart man blir redd?

Jeg hadde nok heller ikke likt at min datter skulle overnatte hos kjæresten om hun var 16... Om jeg hadde nektet det, vet jeg ikke. Men en skal ikke se bort fra det... :wink:

Uansett, så husk på at det er like vondt for deres foreldre å komme igjennom den prosessen som dere går igjennom i en alder fra 14/16 til 18, som det er for dere... :wink:

Og det er gjort av kjærlighet, intet annet...
(Altså,IKKE for å være vrang...*s*)

LisaFi
26-08-2006, 20:07
Jeg synes det er bedre å få lov "under ansvar", i steden for å måtte "lure seg til", trosse foreldre eller krangle om alle ting.

Foreldre som heller sier "hvorfor vil du nå dette" til ungen sin, og diskuterer i forhold til prevensjon, følelser, backer opp og sier at de f.eks kan komme og hente igjen, om noe skulle bli ugreit,- de tror jeg får de greieste ungene, og det beste forholdet til ungene sine også..

Jeg fikk lov, "bodde" formelig hos kjæresten min fra jeg var 15, (han var skilsmisse barn og stort sett alltid alene hjemme). Vi feiret 16 årsdagen min på hyttetur til en kompis ca 15 mil unna hjemme, meg og 6 gutter. Full tillit = lite dum oppførsel.
Kompisene mine passa på meg som et lite gullegg, ringte mamma og hørte om jeg var kommet vel hjem om jeg dro tidlig, og sånn..

Nei, tror mer på åpenhet og anti-dobbeltmoral, jeg. Da blir det mindre å krangle om. Men det går vel an å sette grenser i forhold til ukedager, eller "skolekvelder" og sånt, da.

Er man 16, bør man faktisk få lov til å bestemme sånt sjøl, ellers, mener jeg. Man er faktisk rimelig voksen da, enten foreldrene vil innse det eller ei, hihi!

Mari
26-08-2006, 20:12
Jeg fikk heller ikke sove hos x'n, men jeg får lov nå som jeg er over 16. Da skjønner man jo også grunnen til at mamsen ikke ville jeg skulle sove der, ehm.

Silje og Tindra
26-08-2006, 20:22
Jeg synes det er bedre å få lov "under ansvar", i steden for å måtte "lure seg til", trosse foreldre eller krangle om alle ting.

Foreldre som heller sier "hvorfor vil du nå dette" til ungen sin, og diskuterer i forhold til prevensjon, følelser, backer opp og sier at de f.eks kan komme og hente igjen, om noe skulle bli ugreit,- de tror jeg får de greieste ungene, og det beste forholdet til ungene sine også..

Her er jeg faktisk helt enig. Jeg har riktignok ikke barn selv, men slik var det hjemme hos meg: "frihet under ansvar" - og at jeg tar ansvaret for de handlinger jeg selv gjør; jeg kan ikke skylde på andre i ettertid.

Jeg fikk ligge over hos kjæreste (han bodde langt borte, så jeg måtte reise dit i helgene), jeg fikk også være alene hjemme i en uke osv., for mamma stolte på meg - jeg ga henne også grunner til å stole på meg.

Selv om mamma sånn sett var ganske liberal i en del saker (som ikke skal nevnes her), så har jeg endt opp som en svært rolig unge. Jeg fester ikke, drikker ikke (har tatt en fest nå og da, men skjønner bare ikke poenget), har aldri prøvd å røyke eller bruke andre farlige ting og har heller aldri "ligget rundt" eller slike ting.

Jeg fikk frihet under ansvar og vokste av det. Det har gjort meg til den jeg er i dag og jeg er stolt av mamma for at hun gjorde det slik, og ikke valgte å være en mur av regler og "nei!".

Lene Th.
26-08-2006, 21:52
Jeg synes det er bedre å få lov "under ansvar", i steden for å måtte "lure seg til", trosse foreldre eller krangle om alle ting.

Foreldre som heller sier "hvorfor vil du nå dette" til ungen sin, og diskuterer i forhold til prevensjon, følelser, backer opp og sier at de f.eks kan komme og hente igjen, om noe skulle bli ugreit,- de tror jeg får de greieste ungene, og det beste forholdet til ungene sine også..


Enig her... Bra skrevet. :lol:

RenateSJ
27-08-2006, 12:38
Nå kan jeg ikke svare for hva jeg ville gjort som mor..
Men vil henge meg på LisaFi.

Hadde også en mamma som bryde seg, men samtidig lot meg ta mine egne valg. Hun nektet meg aldri noe, selv om hun ble ganske skuffa og noe overrraska når hun fant ei HB-flaske i skapet mitt.
Men da var den katta ute av sekken, og jeg fortalte henne at jeg skulle på fest, og har alltid tatt telefonen hvis hun lurer på hvor jeg er.

Har faktisk ikke hatt noen store uenigheter her i gården ang. gutter, drikking osv. Og jeg har nå blitt en ok, ansvarsfull og blid og glad ung jente :)

Som nevnt over, så ror jeg de som har det utrolig strengt har lettere for å snuble borti skumlere greier,siden alt gjøres i skjul og i tillegg blir det jo litt mer nyskjerrighet mot alt som ikke er lov,enten det er alkohol, stoff eller 10 år eldre gutter.

Jeg håper jeg kommer til å bli en mor som følger med, og har et åpent forhold til mine barn slik at de føler de kan komme til meg med hva som helst. Til gjengjeld vil jeg vise de tillit til å ta egne valg osv.
Vil også nevne at jeg hadde nok satt meg på bakbeina hvis de hadde sluttet å kommunisere med meg,...

Anette
27-08-2006, 13:20
Jeg er 16 selv, og har aldri hatt kjæreste enda. Av og til savner jeg det. Men jeg vet ikke hvordan det er. Er det et helvette, med problemer? Eller er det bare fryd å gammen?

Det er ikke enten/eller. Det er både/og. med fryd og gammen og helvete altså :wink: Bare å glede seg...hehe


Jeg tror ikke jeg hadde noen type når jeg var 16, men jeg sov mye hos bestekameraten min da. Foreldrene hans var ofte borte, og da slapp han å sove alene. Mamma kjente han godt, og jeg har aldri løyet om hvor jeg er. Og jeg har alltid mobilen på...

Selv i en alder av 23 forteller jeg mamma og pappa hvor jeg skal og om jeg ikke kommer hjem. Synes det har noe med respekt å gjøre...

Elenion
27-08-2006, 13:28
jeg hadde også "frihet under ansvar" fra mamma sin side (pappa var veldig streng, men det var ikke han som bestemte hjemme) og jeg gjorde vel egentlig mye rart som foreldrene mine ikke burde vite... :oops:

var veldig snill helt til vgs da, så synes egentlig jeg var gammel nok til alt tullet jeg drev med. og det var aldri noe ordentlig ille som dop eller no.

dette ble kanskje litt OT, men ville bare påpeke at frihet under ansvar ikke nødvendigvis betyr at barna er små engleunger og 100% til å stole på.

Ane,Blida&Brana
27-08-2006, 13:35
Hmm, rart denne tråden skulle komme nå. Er i akkurat samme situasjon selv..

Jeg og typen har vært sammen en måned, ikke lenge men dog. Har overnattet hos han to ganger. Den første gangen var jeg alene hjemme, drog på vors hos han og ble igjen nå de andre drog. Ingen hjemme som brydde seg trodde jeg, HELT til min kjære bestefar ringe klokka 0730 dagen etter og lurte på hvr i helvete jeg var hen?!?
Kunne da ikke si at jeg lå over hos en gutt(hadde gitt han hjertestopp, allefall med hans nerveproblemer), så jeg sa jeg var hos ei venninne og skulle reise med henne på jobb. Oki, han lot det være med det.
Men når jeg hadde servert en historie mått jeg jo hoilde meg til den til mamma også.

Det gikk bra én uke, da fant mamma det ut. Jeg skjønner ikke hvordan hun klarte det, ingen som hadde sagt noe som helst :?:
Fikk da klar beskjed om å være ærlig og si ifra neste gang. OK, selvsagt. Skjønte jo selv at jeg hadde "driti på draget" når ejg løy i utgangspunktet.

Så, nå i helga var det avskjedsfest for to venninner som skal til utlandet. Jeg var bedt og fikk beskjed om å be med han(var på bursdag hos hu ene at vi ble sammen :wink: )
Joda, ba han med. Men han kom jo selvfølgelig så utrolig sent! Et kvarter før jeg skulle reise hjem. Ikke så veldig mye å tenke på når han spurte om jeg ville være med han hjem og se på film.

Timene gikk, det ble sent og jeg hadde drukket og kunne ikke kjøre scooteren hjem heller. Så da ble det til at jeg lå over, igjen. Men denne gangen sendte jeg mld til mamma og sa ifra om hvor jeg var og at jeg ikke kom hjem før i morgen. Var jo det jeg fikk beskjed om å gjøre.

Neste dag var hun forbanna. For all del, jeg var jo BARE 16 år, og huun forventet da selvfølgelig at jeg skulle komme rett hjem etter fest. OK, det skjønner jeg. MEN..

Ja, jeg er 16. Men i sommer har jeg vært alene hjemme i 2 måneder og holdt huset, vært på jobb, jobbet på gården og hatt ansvar for alt det dagelig selv. Har vært på besøk hos folk, vært hos typen og gjort som jag har følt for. Har alltid vært selvstendig og ansvarsbevisst, samt at jeg har vist at ejg er til å stole på. Altså, i 2 hele måneder!
Men med en gang det er en gutt i bildet så snur det hele seg. Mamma sa omtrent rett ut i går at hun ikke stolte på meg(eller han for den saks skyld). Sa til henne at jeg hadde håpet hun kjente meg bedre enn det, at hun vet jeg ikke "henger" med folk jeg ikke stoler på, at jeg trives sammen med han, at han ikke presser meg på noen som helst måte og at jeg var faktsik gammel nok til å ta enge avgjørelser når det kommer til sex ol.

Dette gikk rett inn og rett ut igjen hos henne.

Hele greia endte med at jeg må avtale med henne før jeg reiser et sted at jeg skal overnatte hos han. De har enda ikke møtt han(vi har vært hos han ettersom han ikke har lappen om dagen og det er enklere for meg å komme meg ned dit), noe som må gjøres noe med i nærmeste fremtid for at de skal få se hvordan han virkelig er.
Men det at han overnatter her virket helt ok.. Selv om foreldrene hans var hjemme forrige gang.

Må nesten si at jeg skjønner "avtalen" vår ang overnatting og besøk, men ikke grunnlaget. Det som skjer, skjer. Enten hun vil eller ikke. Ikke hennes valg noe av det, jeg er gammel nok til å ta egne valg og konsekvensene av dem. Da tenker jeg ikke på uønsket svangerskap ol, men mer på ting som at det er mitt valg når jeg føler at jeg er klar for nye ting og ikke.

Langt innlegg dette, men godt å få skrevet det ned. Greit å lese hva dere som har barn selv synes om slikt, men jeg står på mitt når det gjelder meg og mamma.

Tillit, de har hatt det til meg hele tiden frem til nå. En gutt, da var tilliten borte. Skjønne det den som kan..

Grunnen til at jeg løy for bestefar og deretter for foreldrene mine er enkel. Bestefar hadde ikke tålt sannheten, og foreldrene mine turte jeg ikke si det til. Jeg og mamma har ALDRI hatt en mor/datter-samtale, vi klarer ikke kommunisere på den rolig måte. Jeg klarer ikke prate med henne om slike ting og hun klarer ikke lytte uten å blåse ting opp, kverulere og kranlge. En av grunnene til at ting ble som de ble. Vil ikke forsvare handlingene mine, men det er en grunn til at jeg gjorde som jeg gjorde.

LisaFi
27-08-2006, 21:12
He he, Ane! Med fare for å høres ut som en hormonell tenåring, :lol: - hvis de ikke tåler sannheten,- VERST for dem!

Det er i alle fall greit å vite at man har fortalt sannheten, så får de bann/gråte/kjefte så mye de vil... Etter hvert er jeg sikker på at de lærer å sette pris på at du sier ting som de er.

Å legge til en sånn "kjære mamma, jeg VET at du ikke liker dette her, men jeg begynner å bli stor, nå, og før eller siden må jeg jo lære å ta ansvar sjøl" og eventuellt gjenta det ganske ofte, pleier å hjelpe..
I alle fall om du faktisk følger opp med ganske voksen oppførsel... :D

Ane,Blida&Brana
27-08-2006, 22:30
LisaFi: Så sant så sant. Har faktisk aldri løyet for foreldrene mine før, ikke på den måten allefall.
Men hva gjør man da om man er livredd for hva de hjemme sier om man selv sier sannheten?? Ikke alle er like greie å "diskutere" med.

Nei, tillit er en sinnsykt fin ting. Ei rolig og avbalansert mor er også en fin ting :p

Skal fortsette å være ærlig jeg, så lenge de ikke slår hue av med pga sannheten.. Usj

Reaper
27-08-2006, 22:36
Mamma og pappa stoler ikke på meg, de har sagt det rett ut, de stoler ikke på meg for en femmer!
Jeg har absolutt ikke gitt dem noen grunn til å ikke stole på meg heller..

jeg er 16 år og foreldrene mine behandler meg som en liten drittunge, ikke særlig hyggelig, jeg har aldri hatt noe godt forhold til mamma, og jeg føler ikke at jeg kan si noe til henne i fortrolighet, jeg kan heller ikke har mor/datter samtaler med henne..det går rett og slett ikke..

Jeg har alltid vært veldig selvstendig og foretrukket å klare meg selv, helt siden jeg kunne gå har jeg likt å klare meg selv..

Mange av vennene mine har "frihet under ansvar" de føler at hvis noe skulle gå galt kan de ringe til foreldrene sine, og de ordner opp, hvis noe skjer med meg hvis jeg er ute, ikke F*** om jeg ringer foreldrene mine..

Mamma er heller ikke villig til å inngå komprimisser, med henne er det "slik er det, basta, ikke vits å diskutere".

Ane,Blida&Brana
27-08-2006, 22:39
Mamma og pappa stoler ikke på meg, de har sagt det rett ut, de stoler ikke på meg for en femmer!
Jeg har absolutt ikke gitt dem noen grunn til å ikke stole på meg heller..

jeg er 16 år og foreldrene mine behandler meg som en liten drittunge, ikke særlig hyggelig, jeg har aldri hatt noe godt forhold til mamma, og jeg føler ikke at jeg kan si noe til henne i fortrolighet, jeg kan heller ikke har mor/datter samtaler med henne..det går rett og slett ikke..

Jeg har alltid vært veldig selvstendig og foretrukket å klare meg selv, helt siden jeg kunne gå har jeg likt å klare meg selv..

Mange av vennene mine har "frihet under ansvar" de føler at hvis noe skulle gå galt kan de ringe til foreldrene sine, og de ordner opp, hvis noe skjer med meg hvis jeg er ute, ikke F*** om jeg ringer foreldrene mine..

Mamma er heller ikke villig til å inngå komprimisser, med henne er det "slik er det, basta, ikke vits å diskutere".Vi er visst i akkurat samme situasjon Reaper!

Nytter ikke diskurere med mamma, og pappa vil jeg bare ikke snakke med.. Men han er greiere sånn sett.

Må jo få typen oppover en dag slik at de får møtt han, men det frister lite slik de oppfører seg nå :/

JiviDream
29-08-2006, 18:21
Jeg vet hvordan du har det, men ingen vits i å bli sint skal jeg si deg.. Mamma hadde ALDRI latt eg sove hos typen min(OM jeg hadde hatt en;)), og hun lot såidt søsteren min sove hos typen når hun var 19! Det er noe annet med pappa, men han er ganske enkel å "manipulere" og da. Jeg spør, sier han nei så sier han nei, sier han ja så er jo det fint:) Jeg har fått lagt over hos kompiser og sånn, men det er fordi at han stoler på meg og alt det der..(Sier ikke at dine foreldre ikke stoler på deg!)

Men jeg har vært bånn ærlig med pappa om ALT. P-piller, fester, hva jeg gjør på, hvor mye jeg har drukket, sagt hvem typene mine er OSV. Han vet omtrent ALT i livet mitt;) Så derfor er han sånn.
Mamma er veeldig overbeskyttende, men kanskje det bare er bra.

Jeg tror at om noen år vil du ikke synes at dette var så dumt. Når man får egne unger forstår man det vel ganske bra, men før det kan man bare tenke seg til det, og det er lett å bli sint..

JiviDream
29-08-2006, 18:31
Jeg er 16 selv, og har aldri hatt kjæreste enda. Av og til savner jeg det. Men jeg vet ikke hvordan det er. Er det et helvette, med problemer? Eller er det bare fryd å gammen?


DET KAN VÆRE NOE DRIT! Lover deg! Det er selfølgelig veldig koselig og, å ha en gutt rundt deg som "bare" er din, men åhr.. Man må huske at de er kompliserte de og, og de kan åpne kjeften sin de og..!

Kristine-
29-08-2006, 21:39
Som ung skjønner jeg deg veldig godt. Jeg er atten år og hatt den samme i fire år, og jeg har sovet hos han siden dag 1. Mamma og pappa var nok litt skeptiske i begynnelsen, men det har aldri vært noe tull rundt dette. Jeg tok det opp med dem på en saklig måte, og de forsto og tillot.

På en annen side forstår jeg din mor, Helen og Bente. Hadde jeg vært mor selv vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet situasjonen, men mest sannsynlig som mine egne foreldre gjorde. Allikevel klarer jeg å se det fra en annen vinkel, og som Bente sier har det mye med moral å gjøre. Det er også greit å ha retningslinjer for barna når det gjelder blant annet dette. Dette ser jeg med min egen søster, for hun fikk også lov til å sove hos sin første kjæreste, men hun har hatt flere enn meg så mine foreldre angrer nok litt på akkurat det med henne. Greit nok med meg som alltid har hatt den samme.

Allikevel tok de dette valget med både meg og søsteren min (hun er yngre enn meg, og er nå sammen med nr. 3. Forholdene hennes har hhv. vart i 1 år, 1,2 år og nå i 8 måneder. Så hun har ikke hoppet rundt akkurat, men allikevel er hun en av få på hennes alder som får lov til å overnatte. Hun er 16 år.)

Som flere sier, så sett deg ned å ha en saklig prat med henne, kanskje bør du også ha med kjæresten og evnt. hans mor?

rakel&tibur
27-01-2009, 21:25
jeg også , egentlig :)

rakel&tibur
27-01-2009, 21:26
hahah, men litt kjipt da

Kaja&HP
27-01-2009, 21:36
det er helt greit at man drar opp gamle tråder, men å dra de opp uten noe konstruktivt å si ser jeg ikke visen med.

Jeg ser du er ny her, men du har dratt opp veldig mange gamle tråder nå